Annonse
Amerikanske Jonathan Safran Foers nyeste roman «Her er jeg» skildrer et ekteskap og en verdensdel i krise. Det handler dessuten om foreldre og barn, om religiøse ritualer, og om en inkontinent hund. Blant mye annet.

– Trump gjør Amerika bra igjen

I boka hans bryter helvete løs i Midtøsten, og et ekteskap går til grunne. Men egentlig tror Jonathan Safran Foer at ting kan gå riktig så bra, i USA og resten av verden. Også med Trump.

Annonse
Kultur

 

– Jeg er fremdeles stolt amerikaner. Jeg ønsker bare en annen president. Men altså. Trump. Om ingen brydde seg da han ble valgt, da hadde det vært skummelt. Men slik er det jo ikke, tvert om. I stedet skjedde alt det som gjør Amerika så bra. Demonstrasjoner og motstandsbevegelser, mobilisering fra alle hold. Trump klarte faktisk å «make America great again!», sier Jonathan Safran Foer til Dagsavisen.

Han er i Norge for å promotere sin nye roman, «Her er jeg». Det er hans første på elleve år, etter brakdebuten med «Alt blir klart og betydelig» i 2002, og «Ekstremt høyt og utrolig nært» fra 2006.

– Amerikansk journalistikk er fullstendig revitalisert. Washington Post og særlig New York Times driver med noe jeg aldri har sett før. En type sannhetssøken, drevet av journalistisk integritet og heroisme. Og det funker også. Kun rundt 33 prosent er fornøyde med Trump, lavere enn for noen annen president. Bortsatt fra utnevnelsen av en høyesterettsdommer, og uttrekningen fra Parisavtalen, har han ikke fått til noe som helst. Og USA kommer likevel til å oppfylle Parisavtale-forpliktelsene sine, siden byer og bedrifter landet over velger å gjøre det selv. På underlig vis har Trump gjort meg stoltere av å være amerikansk. Han baner veien for vår neste president vil være mye mer radikal enn Hillary Clinton, sier forfatteren.

Gnistfritt ekteskap

«Her er jeg» er en lang, medrivende fortelling sentrert rundt den jødisk-amerikanske familien Bloch. Den består av mor Julia, far Jacob, og tre sønner. Dessuten beste- og oldeforeldre, og et par israelske slektninger. Romanen er bygget rundt to kriser. Et jordskjelv i Israel velter rundt på den skjøre maktbalansen i Midtøsten, og utløser terror, krig og unntakstilstand. Og på hjemmefronten oppdager Julia – og noen av sønnene – at Jacob har hatt en slags affære der han utvekslet seksuelt eksplisitte tekstmeldinger med en kollega. Julia har ikke sansen, for å si det mildt. En skilsmisse virker uunngåelig.

Ekteskapet er uansett ikke det det en gang var. Jonathan Safran Foer skriver om hvordan gnisten har fislet ut, erstattet av hverdagslige detaljer. Innkjøp, oppdragelse, jobb, vedlikehold.

– Jeg har fremdeles ikke møtt på ett eneste par, en eneste person, som har klart å unngå at et parforhold beveger seg i den retningen. Men jeg har hørt om folk som har klart å jobbe seg forbi det, og kommet seg styrket gjennom utfordringen, sier forfatteren.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Uelskelig Israel

Han snakker gjerne om Israel, om hvordan mange amerikanske jøder etter holocaust er oppdratt til å tenke på landet som «jødenes trygge sted», bare for mer og mer å oppdage at USA kanskje er vel så trygt, og minst like interessant.

– Det blir stadig vanskeligere å elske Israel. Selv om landet nok fremdeles har en spesiell plass i mange amerikanske jøders hjerter. En karismatisk leder med hodet på rett plass ville kunne utrettet store ting i Midtøsten.

– Føles det mer personlig å skrive om ekteskap enn om Israel?

– Oi. Det er et enormt bra spørsmål. Aner ikke. Man ja. Jo. Det gjør jo det. Ikke fordi jeg er skilt. Men ... eh ... dette med ekteskapet som svinner tangerer kanskje tydeligere et annet tema som virkelig treffer meg hjemme for tida. Det der med å bli eldre. Å skrive om Israel er også personlig for meg, siden det handler om bakgrunn og trygghet. Men det med aldringen ... det treffer. Hardt, sier førtiåringen.

Vondt å bli eldre

– Hvorfor gjør det vondt å bli eldre?

– Fordi ingen ønsker å bli redusert! Selvsagt vokser man med alderen, lærer nye ting, får nye innsikter, og så videre, og så videre. Men så må man dø. Jeg har ennå til gode å møte noen som syns det høres kult ut å dø. Hele denne bevegelsen bort fra startpunktet. Bort fra ignoranse og maktesløshet, fra foreldre, historiske og kulturelle begrensninger. Den er bra. Utviklende. Men den går jo mot en avslutning, mot reduksjon. Det er ingen tragedie. Men et drama er det. Jeg kjenner ingen som ikke syns aldring er litt trist.

– Handler det ikke også litt om at det mer og mer går opp for en at man aldri kommer til å rekke alt man hadde tenkt? Jeg elsker barna mine, men på grunn av dem er det ting jeg aldri kommer til å gjøre?

– Åh, jeg digger at du sa det der! «Jeg elsker barna mine, men». Så utrolig mange foreldre tør aldri åpne for det men-et der. Særlig mange mødre, siden kulturen vår forteller dem at de skal leve og ånde for hvert sekund av foreldreskapet, at de må gå komplett og totalt inn i det for å være gode nok. Julia i boka strever enormt med den forventningen. Med å være selvoppofrende nok. Mer enn Jacob. Hun føler skam, føler hun ikke lykkes. Jeg føler virkelig med henne i dette. Bokas tittel, «Her er jeg» handler om det, om å være til stede. Hva om man ikke kan være der, alle stedene man ønsker å være, på likt? Nå er jeg her, i Oslo, på bokturné. Jeg ville gjerne vært med barna mine hjemme også. Samtidig vil jeg jo gjerne være her. Men så velger jeg å bli her kortere enn forlaget hadde ønsket, slik at jeg også kan være med barna. Et kompromiss, noe må alltid gi etter, for at man skal kunne si «her er jeg».

Les også: Vil forhandle fram en ny avtale

Ødeleggende hemmelighet

For lett er det ikke, å være helhjertet til stede. I situasjonen, eller livet.

– Jacobs affære er et kroneksempel på hvilke konsekvenser det har å ikke være til stede, å ikke kunne si «her er jeg». Sønnen Sam rømmer inn i et dataspill, kona Julia drømmer seg bort med å tegne hus som aldri vil by bygget. Det er en type antibuddhistisk ikke-tilstedeværelse. Ingen ønsker å være sånn, å ha det sånn. Å ikke være til stede i øyeblikket.

– Men er det ikke bra å ha et rikt indre liv? Et eget rom? Jeg ser ikke problemet i at en arkitekt som Julia drømmer seg bort med å designe hus, ikke minst når hun jobber med renovering av rike folk sine baderom, hun som egentlig skulle tegne museer, grensesprengende prosjekter?

– Enig! Men må det rike indre livet være hemmelig? Tenk om man kunne dele det? Tenk om Jacob kunne si til Julia «jeg lengter sånn etter deg at jeg har drevet og sextet med en tilfeldig kollega». Om Julia kunne sette ord på ambisjonene sine i stedet for å skamme seg over at hun ønsker å være noe mer enn en god mor. Så kunne de ledd og grått og kommet hverandre nærmere. Det er ikke så realistisk. Men tenk om!

Jonathan Safran Foer besøker Litteraturhuset i Fredrikstad fredag kveld.

Annonse