Kultur

Trær, kunst og politikk

Kan bilder av trær og uskarpe portretter fotografert i en skog være politiske ytringer? Når bildekunstner Per Maning står bak kameraet er svaret – forbausende nok – ja.

Bilde 1 av 3

KUNST

«Munchskogen 2016»

Per Maning

Galleri Brandstrup, Oslo 14/1 – 7/2

De som har trodd at den politiske kunsten er et historisk fenomen tar grundig feil. Da Dagsavisen oppsummerte kunståret 2015 var politikk den røde tråden i de prosjektene jeg trakk fram. Tendensen fortsetter inn i det nye året, og Per Manings nye utstilling viser seg å ha en politisk klangbunn som på mange måter minner om klimaet på 1970-tallet. Som den gang dreier det seg om kamp mot kapitalen, men rammene er ganske annerledes denne gangen. På 70-tallet var det industrien og storkapitalen som skulle nedkjempes, nå er det en eiendomsutvikler (Selvaag), et arkitektkontor, og en kunstnerkollega som er motstandere.

Som utstilling betraktet er bildene i Per Manings «Munchskogen 2016» en lavmælt og konsekvent gjennomført affære. Hovedelementet er en serie portretter fotografert på Kikut, kollen nedenfor Edvard Munchs vinteratelier på Ekely i Oslo. Portrettene har en særegen kvalitet fordi de fokuserer på trærne, mens de portretterte personene (og noen hunder) i forgrunnen er uskarpe i varierende grad. Portrettene pares med detaljfotografier av natur, både vegetasjonen i Munch-atelierets nærhet, og fra en spesiell botanisk hage, et arboret i Antibes på den franske riviera. Alt sammen er bilder som snakker med innestemme, selv om de er fotografert utendørs. I tillegg kommer en serie videoer, både av argumenterende art og med morsomme detaljer.

Med bakgrunn i reklamebransjen står kunstneren Per Maning (født 1943) så fjernt fra den politisk ladede 70-tallskunsten som det er mulig å tenke seg. Men han var del av et avantgardemiljø som leverte subtil, politisk satire på 80-tallet. Han kom sent i gang som kunstner, men da han først bestemte seg etablerte han seg umiddelbart i toppsjiktet av norsk kunst. Per Manings varemerke er stillferdige og balanserte komposisjoner, enten det dreier seg om starten på 1980-tallet med hunden Leo, det videre arbeidet med andre dyr som kuer, seler og aper (for bare å nevne noen), og videre over i menneskenes verden, som den flotte serien med skuespilleren Nils Sletta. Fotografen kjenner og behersker sine virkemidler, og han har bevist, gang på gang, at det ligger atskillig visuell sprengkraft i et enkelt uttrykk. Som Dagsavisens fotograf sa da hun hadde fotografert Per Maning på Kikut-kollen: «Bildet hans av selen blir jeg aldri lei».

LES OGSÅ: Van Gogh til fordel

Bildene hans har hittil hatt et apolitisk preg, og slik vil det antakelig fortsette. Men denne gangen har han en misjon, og da blir ting annerledes. Hensikten er å få stoppet den Snøhetta-tegnede boligen for kunstneren Bjarne Melgaard, kalt «A House to Die In». Huset skal – hvis tillatelse blir innvilget – bygges på Kikut-kollen, en tomt som eies av boligselskapet Selvaag. Men det at kunstneren har en misjon betyr ikke at bildene har et politisk preg. Det er først når bildene settes inn i en sammenheng at de blir del av en politisk debatt. Galleriets pressemelding går rett på sak og plasserer bildene i den politiske kampen som pågår. Det hører også med til historien at Maning har publisert en bok som presenterer bildematerialet sammen med tekster av forfatterne Torgeir Rebolledo Pedersen og Thorvald Steen, og billedkunstkollega Tor Sandborg. Alle argumenterer mot det omstridte byggeprosjektet. Dermed blir utstillingen en annen type ytring enn om bildene hadde stått alene.

Ved første øyekast virker det som sammenhengen overskygger bildene: Komposisjonene er konvensjonelle i nærmest selvutslettende grad. Personene er plassert midt i bildets forgrunn, de er uskarpt gjengitt, og de omsluttes av skogen som en overgripende enhet. Men enkelheten kan ikke avvises som amatørskap. Personene er avbildet uskarpe med en hensikt. Vår oppmerksomhet skal ledes mot trærne og det biologiske mangfoldet på den utsatte tomten. Det store antallet (portrett-) bilder skal vise at det er mange som bryr seg om tomten og som står sammen i kampen mot Selvaags planer. Galleriet er nærmest tapetsert med bilder, og det overveldende antallet bidrar til å gi budskapet tyngde.

I katalogen påpekes det at Edvard Munch forandret motivkrets da han bosatte seg på Ekely. Trærne og skogen skiftet karakter fra å være en kulisse til å bli bildemessige objekter i seg selv. Han er ikke den eneste som er blitt påvirket av omgivelsene vedkommende bor i, og det er en interessant hypotese at bildene hans forandret seg etter at han flyttet til Ekely. Per Maning har bodd i kunstnerkolonien på Ekely siden 2004. Veggen i atelieret er blitt en gjenganger i bildene hans. Men det er først nå at omgivelsene har fått en betydning. En langvarig interesse for arboretet i Antibes kan sies å ha hatt samme effekt i hans kunstnerskap som hos Munch, og med den glødende interessen for bevaring av Kikut-kollen har trær nå inntatt en sentral plass i Manings kunstnerskap.

Hvorvidt denne utstillingen vil bli stående som et vendepunkt i Per Manings kunstnerskap er umulig å spå. Det er like vanskelig å forutsi hva som vil skje med Selvaag og Melgaards planer om å bygge hus på Kikut-tomten. Kampen mot prosjektet fortjener sympati, ikke minst fordi Kikut-kollen er fredet, men og fordi den er en liten naturoase i et presset område. Tomten inngår i fredningen av området rundt Munchs atelier. Til husprosjektets fordel hører det faktum at det har stått et hus på kollen før, en sveitservilla lik den Edvard Munch bodde i. Begge er revet. Og arkitektkontoret Snøhettas prosjekt er flott. Det vil utvilsomt bli en (turist-) attraksjon som vil trekke folk til området. Per Maning leverer et vektig innspill i debatten, og hva utfallet blir gjenstår å se. At kunsten er verdt å se er jeg ikke i tvil om, uavhengig av politisk ståsted.

Mer fra Dagsavisen