Kultur

Tørket aldri tårer uten hansker

1. desember er Verdens aids-dag. I sin nye roman minner amerikanske Carol Rifka Brunt oss på hvor ­fryktinngytende sykdommen var på 1980-tallet.

- Vi var redde, ikke onde. I etterpåklokskapens lys ser det selvsagt grusomt ut, hvordan man behandlet folk med hiv og aids. Men vi ante virkelig ikke nok om det. Kunne man få sykdommen av å drikke av samme flaske? Av å holde hender? Puste samme luft? Grusomhetene kom av frykt, sier Carol Rifka Brunt til Dagsavisen.

Hun har skrevet romanen «Tell the Wolves I‘m Home», som har ligget på bestselgerlistene i USA. Den handler om June, som har en homofil onkel som er i ferd med å dø av aids. Fjortenårige June er svært knyttet til onkel Finn, og blir desto mer sjokkert da det viser seg at han hele tida hadde en kjæreste hun ikke ante noe om, Toby.

 

For mye sex

Forfatteren hadde egentlig ikke planlagt å skrive om aids. Det hun ønsket å utforske, var den tabubelagte, forbudte kjærligheten unge jenter kan kjenne for nære familiemedlemmer. En slags platonisk, ikke-seksualisert fascinasjon, som umulig kan bli til noe mer, og derfor er noe man aldri snakker om.

- June elsker sin onkel Finn, og sørger forferdelig over at han er syk og skal dø. Samtidig vet hun godt at et normalt kjærlighetsforhold dem imellom aldri vil bli noe av, helt uavhengig av hans sykdom. «Men hvorfor må vi egentlig blande sex oppi alt?» spør June. Det synes jeg egentlig er et veldig godt spørsmål. Alt skal liksom dreie seg om sex, alltid. Jeg syns ikke sex er så voldsomt spennende. Det er ikke en så altomfattende faktor i menneskers liv som samfunnet vårt skal ha det til. Tenk bare på alle de andre viktige, nære relasjonene mellom mennesker som ikke har noe med sex å gjøre, sier Rifka Brunt.

Manglende informasjon

Hun har hørt om, men ikke lest, Jonas Gardells trilogi om aids-epidemien blant homofile i Sverige på 1980-tallet, «Tørk ingen tårer uten hansker». Da hun selv skulle skrive om aids blant New Yorks homofile i samme periode, lot hun med vilje være å gjøre mye research.

- Som June vokste jeg opp i en av de konservative forstedene til New York på åttitallet. Den erfaringen brukte jeg mye. For vi var egentlig rimelig blanke. Det lille vi visste, hadde vi snappet opp på TV eller i aviser, eller når de voksne trodde ingen barn hørte på. Det var jo ikke som i dag, at man bare kunne gå på nett og finne ut mer. Det er vanskelig å erindre for oss som vokste opp på den tida, eller til og med forstå for dem som vokser opp i dag, hvor vanskelig tilgjengelig informasjon kunne være på åttitallet. Frykten kom også av dette, av at man visste for lite, sier Rifka Brunt.

 

Smitter gjennom kjærlighet

Den eneste sykdommen med lignende stigma i dag som aids hadde på åttitallet, er noen psykiske lidelser. Men disse skiller seg fra hiv og aids på et særdeles viktig punkt: De smitter ikke.

- Det virkelig unike med aids, er at den smitter gjennom kjærlighet. Det blir noe helt annet enn kreft, som bare skjer, eller ebola, som vel er den sykdommen vi frykter mest i dag. Tenk deg dén skylden knyttet til sykdommen, når det er kjærligheten som har påført deg den! For partner, ikke minst, sier forfatteren.

 

Behandles som en forbryter

Carol Rifka Brunt utdyper dette i boka. Junes onkel Finn har hatt samme partner i mange år, Toby. Men Junes mor har holdt Toby skjult for henne. Når Toby dukker opp i begravelsen, behandles han som en forbryter. Mor, som var veldig glad i broren Finn, trenger noen å skylde på.

- I dette tilfellet er det ikke homofobi som er hovedproblemet, men morens sorg over å ha mistet broren sin til noen andre. Hun er sjalu på Toby fordi Finn elsker ham. Selv om hun selv er lykkelig nok gift og mor til to døtre. «Tell the Wolves I‘m Home» er først og fremst en roman om kjærlighet i allslags former og styrkegrader. Kjærlighet mellom niese og onkel, mellom June og søstera, mellom foreldre og barn, og selvsagt mellom Finn og Toby. Hvis jeg har ett budskap, er det ganske enkelt at kjærligheten finnes i mange former. At noen mennesker har bestemt seg for at kun den mellom mann og kvinne er «korrekt» og akseptabel, er for meg komplett uforståelig. Snakk om å snevre inn verden!

Mer fra Dagsavisen