Tok skjeen i egen hånd

UTSTILLING

«Kunsthåndverk 2015»

Nasjonalmuseet/Kunstindustrimuseet,

Til 6. desember

«Kunsthåndverk 2015» er den viktigste markeringen når organisasjonen Norske Kunsthåndverkere fyller 40 år. Utstillingen er kunsthåndverkernes parallell til Høstutstillingen, og gjennom årene har jeg ofte gitt årsutstillingen (som den gjerne kalles) bedre karakter enn billedkunstnernes stormønstring. De som har fulgt meg en stund vet at jeg lett lar meg begeistre av kunsthåndverk, og denne utgaven av årsutstillingen er intet unntak.

Det som utkrystalliserer seg er en fornyet interesse for håndverket som utgjør basisen for de ulike kunstuttrykkene innenfor faget. For eksempel har keramiker Elisa Helland-Hansen en velfylt punktutstilling i Galleri Format i Oslo, med nydelige bruksobjekter av topp klasse med kunstneriske kvaliteter. Denne tendensen faller sammen med en trend vi har sett noen år nå innen flere felt, og i vårsemesteret vil Kunstnerforbundet vise en utstilling med brukskeramikk.

På årsutstillingen manifester interessen for håndverket seg ved det at fagets høyeste utmerkelse, Kunsthåndverkprisen, gikk til Stian Korntvedt Ruud og hans arbeid «Daily Spoon». Hver eneste dag gjennom et helt år har han skåret en ny skje, og i utstillingen presenteres det store mangfoldet av former og treslag liggende i en haug i en glassmonter. Med sin konseptuelle ramme er «Daily Spoon» et verk som like gjerne kunne vært presentert som billedkunst. Samtidig knytter det an til treskjærertradisjonen, en av de eldste kunstnerrollene vi har. Men Stian Korntvedt Ruud opptrer uansett i en hybridrolle fordi han er utdannet produktdesigner. Det er hans interesse for håndverket og de prosessene som ligger til grunn for det ferdige uttrykket som gjør verket hans spesielt, noe vi også kan se i gruppen av små, patinerte metallskulpturer som han har laget sammen med partner Jørgen Platou Willumsen i designgruppen «Kneip». Begge verk viser en interesse for utforskning av materialets muligheter, og gir vakre, kunstneriske resultater. Samme interesse, grundighet og varierte resultat ser vi i før nevnte Helland-Hansens eksperimenter med glasur.

Jeg har alltid fremholdt at maleri og andre kunstneriske teknikker som hører til i den «fine» billedkunstens sfære også baserer seg på håndverk og bruk av ulike materialer, og at billedkunsten ikke er det minste «finere» enn kunsthåndverket. De senere år har vi sett en voksende interesse blant (unge) kunstnere for håndverks- og materialbaserte teknikker, noe som bidrar til at de historisk negative skillelinjene er i ferd med å viskes ut. Ett interessant eksempel er at det er like mange skjermbaserte verk (ett) på Kunsthåndverk 2015 som det er på Skulpturbiennalen. Begge steder står videoverket sammen med et fysisk objekt, her dreier det seg om et stort antall glasskuler på gulvet. I Æsa Björks video ser vi glasskulene på en mage der de pulserer i takt med kroppens pust. I fjor deltok hun på Høstutstillingen med en glasskule på et høyt stativ, en opplevelse som ga en visuell forvrengning av rommet.

Det er min påstand at det generelt er vanskeligere for kunsthåndverkere å slippe til på Høstutstillingen enn det er for billedkunstnere å komme med på kunsthåndverkernes årsutstilling. Det er fri innsendelsesrett begge steder. Æsa Björk er utdannet glasskunstner og ser ingen grunn til å begrense seg til én kunstnergruppe. Hennes konseptuelle tilnærming bekrefter en annen tendens vi har sett i noen år ved årsutstillingene, der store, skulpturelle prosjekter er blitt mer og mer vanlige. Rett innenfor inngangen møter vi Andrea Scholzes store skulpturgruppe «Sorte aper», og like ved siden av Irene Nordlis store og grove «Svart gjenklang». Trine Hovden «tar den helt ut» med sin «Akkumulasjon», en stor haug med smale, brente keramikkstriper som opprinnelig var del av en stor flate med gamle familiefotografier påført med silketrykk. Martin Woll Godals keramiske «Installasjon» synes å vokse gjennom taket, og balanserer hårfint på kanten av sin egen destruksjon.

Alle tre viser oppfinnsom bruk av materialet leire, mens Lene Tori Obel Bugge setter sammen sine velkjente former på en måte som gjør dem nye. En annen forfriskende frekk veteran er Kari Aasen, som har gjenskapt og forstørret lekre sukkerglaserte kaker i keramikk. Hedda Bjerkeli kombinerer tre og epoksy på en sømløs måte som får smykket hennes til å fremstå forfriskende annerledes. Og Eirin Bjørsland Hansens store glass-skulptur «Sort sol» rommer så lite mørke at det fremstår som et mysterium hvordan hun har laget de sølvskimrende, organiske formene. Hanne Øverlands tekstile objekter, «Material Tetthet», er også en estetisk forundringspakke.

Det er alltid noen som ikke blir nevnt, men én kunstner kommer jeg ikke utenom. Ann Kristin Aas’ installasjon på vegg, «Bare du kommer nær nok», er en stillferdig påminnelse om livets forgjengelighet. Installasjonen er vakker, og den rommer så mange detaljer at det er grunn til å bruke god tid. Den viser både fram- og bakover i tid. Sett i sammenheng med Sidsel Palmstrøms tekstile bondageskulpturer, som kan sees som en påpekning av de begrensningene kunsthåndverkerne historisk sett har pålagt seg selv, åpner Aas og prisvinner Korntvedt Ruud kunsthåndverket mot en videre og grenseoverskridende forståelse av feltet. Det er en god start for de neste 40 årene.