Toget kjem til å komme

5

TEATER

«Kan nokon gripe inn»

Manus og regi: Lasse Kolsrud

Tekst og musikk: Stein Torleif Bjella

Det Norske Teatret

Seks mennesker venter på en jernbanestasjon, etter alt å dømme på Ål: «Der rek det ferdafolk ifrå land og by», som det heter i en sang av noen andre trubadurer fra samme sted. I forestillingen med sanger av Stein Torleif Bjella er det noen som vil bort, mens andre venter på noen som kanskje skal komme. Seks eksistensielle kriser, som står i sentrum for handlingen.

Musikkspill, teaterkonsert, rockopera, kjært barn har mange navn, og vi har sett en del slike etter hvert. Lillebjørn Nilsen, Åge Aleksandersen, Bjørn Eidsvåg, deLillos og en lang rekke andre har fått forestillinger basert på sangene sine. Dette stykkets regissør Lasse Kolsrud har gjort noe lignende med «Sånne som oss», med Frode Gryttens manus og sangene til John Olav Nilsen på Den Nationale Scene. En variant av metoden var Kolsruds dramatisering av Gryttens «Bikubesong» på Det Norske, med sanger av The Smiths innimellom.

At turen skulle komme til Stein Torleif Bjella var vel uunngåelig. Kanskje er dette forestillingen som kommer nærmest suksessen med Joachim Nielsens sanger i «Verdiløse menn», som tok utgangspunkt i sanger skrevet med stadig tilbakevendende grunnleggende tema – selv om Jokke nok var nærmere Nielsen enn Bjella er seg selv i sine sanger. Bjella har hevet seg over kravene om det «ærlige» og «ekte» og skapt en ny virkelighet inne i sangene sine, som vi skrev i anmeldelsen av albumet «Heim for å døy».

De 23 sangene til Bjella bærer derfor handlingen godt. Som manusforfatter har Lasse Kolsrud bare skrevet inn små stikk mellom noen av dem, men slik han har satt dem sammen er de opprinnelige tekstene til Bjella innholdsrike nok til å skape en spennende fortelling.

I «Kan nokon gripe inn» blir toget en og en halv time forsinket. I løpet av denne tida får vi et godt innblikk i seks forskjellige skjebner: Kjersti Dalseide som Den gravide jenta, Joachim Rafaelsen som Kunstnaren, Hans Rønningen som Pusling, Hallvard Holmen som Hevnaren, Hildegunn Riise som Sorgfrid og Pål Christian Eggen som Optimisten. Alle med sterke historier å dele.

Skuespillerprestasjonene er storartede, sangstemmene deres også, bandet helt ypperlig, og sangene framføres i en rekke forskjellige stilarter, ofte et godt stykke fra Bjellas utgangspunkt. Ensemblets tolkning av «Mayhem heime» fortjener en egen musikkvideo. Den flotte scenografien til Siri Langdalen er mørk og dyster, og står godt til det tunge innholdet i mange av sangene. Alt dette, og likevel er det en hund som truer med å stjele showet. Til slutt kommer toget, de seks figurene har kommet til nye erkjennelser, men hvordan det skal gå med dem videre er vi mer usikre på.

Mellom noen av de vanskeligste stundene forsøker Kunstnaren å deklamere Olav H. Hauges «Det er den draumen», og mot slutten er det Stein Torleif Bjella selv, over stasjonens høyttaleranlegg, som målbærer ønsket om at «noko vedunderleg skal skje». Det ligger et håp et sted i dette narrativet, selv om det ofte kan være vanskelig å få øye på. Men den svarte humoren i sangene kan ingen unngå å legge merke til, med en befriende komikk som også gjør «Kan nokon gripe inn» til stor underholdning. At sangtekster kan være stor litteratur ble nærmest offisielt anerkjent med Bob Dylans nobelpris i høst. At de også kan være dypsindig teater er herved også bevist.