Kultur

Tiden det tar

KOMMENTAR: I dag, fire år etter terroren, åpner 22. juli- senteret i regjeringskvartalet i Oslo. Minnestedet på Utøya skal også innvies. Samtidig er bråket om minnestedet på Sørbråten langt fra løst. Skal vi applaudere eller skal vi spørre hva vi skal med det, alt sammen?

Bilde 1 av 5

Av Lars Elton

Gråten satt i halsen. Tårene presset på. Møtet med 22. juli-senteret i Høyblokkens første etasje ble kjempesterkt. Det var ikke fordi jeg kunne studere restene av bombebilen og de falske politieffektene terroristen brukte. Ikke fordi stemningen under pressevisningen i går var dempet og alvorlig. Men fordi fortellingen om det som skjedde 22. juli 2011 – dagen vi aldri vil glemme – legges fram med så stor saklighet.

Den nøkterne gjengivelsen av terroristens gjerninger og samfunnets reaksjon som gjengis på den 17 meter lange tidslinjen er fylt med stillferdig dramatikk: «15.25 Bomben eksploderer». «17.10 Gjerningsmannen, bevæpnet og kledd i en politilignende uniform, fraktes over til Utøya på ferja M/S Thorbjørn». «18.01 – 18.08 Gjerningsmannen dreper tre leirdeltakere ved Stoltenberget og fem i Bolsjevika». «18:34 Beredskapstroppen pågriper gjerningsmannen på Utøya.»

22. juli-senteret har vært omstridt fra den dagen detaljer om innholdet ble kjent. Flere fryktet at utstillingen kan bli et valfartssted for terroristens tilhengere. Det vil ikke skje. Nå, når publikum får adgang til utstillingen og kan gjøre seg opp sin egen mening, oppleves de få effektene som betydningsløse. Men de forklarer hvordan folkene på M/S Thorbjørn ble lurt. Og når det kommer til fysiske effekter, balanseres de falske politieffektene av de mange mobiltelefonene og kameraene som ble igjen etter de drepte ungdommene på Utøya. Og – ikke minst – av de mange ansiktene på dem som ble drept den skjebnesvangre dagen for fire år siden.

Det sterkeste ved det hele er kanskje å lese de nøkterne beskrivelsene av alt som gikk galt: «15.35 Vitne ringer nødsentralen og melder at han har sett en uniformert mann med hjelm og pistol sette seg i en bil og forlate regjeringskvartalet like før eksplosjonen. Vitnet melder også inn reg. nr. VH 24605. Meldingen tas ikke videre.» Over et uskarpt overvåkingsbilde står det: «15.50 Bil med reg. nr. VH 24605 passerer Skøyen stasjon».

Hvordan skal vi minnes traumatiske hendelser som 22. juli? Det er spørsmålet vi er nødt til å ta stilling til. 22. juli-senteret er én god løsning. Minnestedet «Lysningen» på Utøya er en annen. Minnestedet på Sørbråten, på landsiden ved Utøya, er tydeligvis ikke en god løsning.

Da jeg i februar i fjor anmeldte kunstneren Jonas Dahlbergs vinnerutkast for minnesmerket på Sørbråten forutså jeg ikke de sterke reaksjonene som kuttet gjennom fjellet ville forårsake. Som kunstnerisk uttrykk mener jeg fortsatt at det er både sterkt og effektfullt. Men i ettertidens kranke lys har jeg full forståelse for at et permanent skår i fjellet vil kunne forsterke traumene for dem som bor i nærheten og som deltok i det uselviske redningsarbeidet. Det å måtte se skjæringen flere ganger hver dag demper ikke minnene. Dessuten må det gjøres flere inngrep i landskapet rundt: Det må anlegges ny atkomstvei og parkeringsplass. Alt bidrar til å holde traumet i live.

Regjeringen har fortsatt ikke tatt stilling til hva som skal skje med det statlige minnesmerket på Sørbråten. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) sitter på gjerdet og vil ikke si når en beslutning vil bli tatt. Direktør Svein Bjørkås i KORO (som har ansvar for byggingen av minnestedet) sa til Dagsavisen 9. juli at det neppe blir aktuelt med åpning 22. juli 2016, på femårsdagen for terroren.

I motsetning til det statlige minnesmerket på Sørbråten er utstillingen i Høyblokken og minnestedet på Utøya enkle og nøytrale. Her er det ingen kunstneriske tolkninger som styrer opplevelsen. 22. juli-senteret dokumenterer det som skjedde i de skjebnesvangre minuttene fra kunstgjødselbomben gikk av i regjeringskvartalet klokken 15.25 til terroristen ble pågrepet på Utøya klokken 18.34. Pluss alt som skjedde, forvirringen og reaksjonene i timene etterpå. Effektene er få, faktaene er mange. Fotoene, gjenstandene og dokumentene er tidsvitner som forteller at terroren 22. juli virkelig skjedde. Utskrifter fra dommen forteller historien på sin måte, men en versjon må vi jo få. Bare to steder brukes levende bilder, ett sted brukes lyd. En av fortellingene fikk meg til og med til å le. Selv terror kan ha sine komiske sider.

Hvorfor er dette viktig å vise fram? Et annet eksempel kan gi svar: Det finnes noen mennesker som benekter at massemordene under andre verdenskrig skjedde. Men dødsleirene i Auschwitz og andre steder er tidsvitner og minnesmerker som bekrefter at Holocaust virkelig skjedde. Nazistenes redskaper for å utrydde jøder, homofile, sigøynere og andre grupper de ikke ønsket skulle overleve, vises fram. Det gjør vondt å se dem, men det er viktig at brakkene, gasskamrene og kremeringsovnene er der for at vi skal kunne fortelle nye generasjoner om farene ved ytterliggående ideologier. Slik er det også med 22. juli.

Å forme minnesteder etter store tragedier er en vanskelig øvelse. På Utøya har AUF valgt en enkel løsning der navn og alder på de drepte er skåret ut i en stor stålring som henger mellom trærne på øyas høyeste punkt. Stedet er valgt fordi det både ligger sentralt og har utsikt, men også fordi det var ett av de stedene der ingen ble drept. Rundt ringen er det på dugnad opparbeidet et område med skiferstein på stiene og med avskårne trestammer banket ned i bakken innenfor sirkelen. En rusten stålring markerer minnestedets «grense» mot resten av landskapet. Her kan du sette deg på skiferplater og se og tenke. Ingen styrer hvordan din opplevelse skal være.

I ringen som markerer minnestedet på Utøya er det skåret ut navn og alder på drøyt 60 av de 69 som ble drept på AUFs sommerleir. Akkurat som i 22. juli-senteret mangler noen som etterlatte har reservert seg mot å få nevnt. Det fine er at de er der likevel. I utstillingen står plakettene deres tomme mellom fotografiene av de andre drepte. På Utøya er det satt av plass i ringen, uten at tomrommene er påtrengende.

I denne gesten ligger hele «hemmeligheten»: For noen er smerten fortsatt for stor til å møte og konfrontere minnene. Andre har funnet måter å takle problemene på slik at de kan fungere i hverdagen. Tiden det tar er individuell. Noen vil kanskje aldri klare å dra til stedet det skjedde. Det må vi tåle og tolerere. De er ofre for en grufull handling, og de må ikke oppsøke stedet drapene skjedde. Men de skal leve videre blant oss. For andre kan det være godt å oppsøke smerten, lese, oppleve og forstå. Når det gjelder ofrene for terroristens forskrudde ideer må vi gi dem den tiden de trenger. Og så må vi huske at det er det vi skal. Det er den viktigste tingen minnestedene og 22. juli-senteret kan hjelpe oss å huske: At ting tar tid.

Mer fra Dagsavisen