Tegner utenriksjournalistikk

– Jeg vet at mange er litt skeptiske til tegneserie som reportasje. Blir det autentisk og korrekt da? Man kan jo tegne hva som helst, sier Sarah Glidden til Dagsavisen.

Hun er dokumentartegneserieskaper med to bøker på CV-en: «Rolling Blackouts» fra 2016 handler om Irakkrigen og den påfølgende flyktningkrisa, med informasjon innhentet i Tyrkia, Irak og Syria. «How to Understand Israel in 60 Days or Less» følger Sarah Glidden på en busstur for amerikanske jøder gjennom Israel, og handler om hvor vanskelig det er å forene jødisk identitet med landet Israels handlinger. Denne helga besøker hun tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo.

– Siden folk tenker slik om tegneseriejournalistikk, er det ekstra viktig for meg å være ekstra nøye med innsamling av informasjon. Jeg tar masse lydopptak og transkriberer disse helt nøyaktig, tar mye bilder, gjør notater og skriver dagbok underveis. Jeg dikter ikke opp ting for å gjøre tegningene kulere, sier hun.

Konstruerte minner

Resultatet er bøker som kanskje kan leses for å forstå situasjonen i Midtøsten bedre, men som i enda større grad åpner for spørsmål og refleksjon. Hva er ærlig journalistikk, er ett av de mest sentrale spørsmålene i Irak-boka, mens Israel-boka reflekterer mye rundt propaganda og påvirkning. Alt fortalt i ruter malt i vannfarger.

– All journalistikk blir redigert, underveis og etterpå. Og folk velger selv hvilke historier de vil fortelle, hvordan de ønsker å framstå, sier Sarah Glidden.

Det betyr ikke at sannheten ikke fins. Men at noe alltid er utelatt.

– En eks av meg var nevrobiolog. Han snakket ofte om hvor feil det er å se et minne som en upåvirket tidskapsel man kan hente fram og studere. Minner forandrer seg hele tida. De påvirkes av nye ting vi opplever. Mennesker lever gjennom historiene vi forteller. Det er slik vi strukturerer liv-ene våre. Slik vi konstruerer mening. I tillegg kommer selvsagt alle med bestemte agendaer de vil få fram i det de forteller, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Skape samhold

Egentlig var Sarah Glidden klassisk skolert innen oljemaleri. Med 11. september-terroren våknet samfunnsengasjementet. Etter noen års prøving og feiling i ulike formater, kom ideen om tegneseriejournalistikk.

– Vi er så vante med fotografier. Tegneserieformatet peker på at noen har laget tegningene, på at et menneske formidler dette. Jeg bruker ikke så mange kart og diagrammer og slikt som en del tegneserieskapere gjør. Jeg fokuserer mer på folk og setting. Prøver å la leseren kjenne tilknytning til folka i boka. Målet mitt er at leserne blir så engasjerte og interesserte at de oppsøker andre kilder for å lære mer senere. Som da jeg leste Marjane Satrapis «Persepolis» som ung voksen, og følte at jeg var blitt kjent med noen fra Iran. Tegneserier kan skape en type samhold. Kontakt. Kanskje mer enn et foto, sier hun.

Klimategneserie

Hennes neste prosjekt handler om klimaendringene. Noen av intervjuene gjør hun i Norge, som bruker ren energi selv, samtidig som vi pumper opp masse olje for eksport. I forkant av det amerikanske presidentvalget rapporterte Sarah Glidden dessuten fra det amerikanske miljøpartiets leder Jill Steins kampanje.

– Det som var oppløftende var å se hvordan amerikanske urinnvånergrupper står i front i miljøkampen. At de faktisk vinner mange slag. Alt er ikke håpløst. Det skjer også endring til det bedre. At Trump dro USA ut av Parisavtalen var faktisk bra. Det fikk amerikanerne til å våkne, til å bli sinte og engasjerte, opptatt av at vi må skjerpe oss. Ikke at Trump ikke er forferdelig, det er han selvsagt. Men presidenten har fått en altfor stor rolle som avledningsfigur. Mens alle henger seg opp i tøyset han driver med i media, får republikanerne holde på med sin miljøødeleggende politikk i bakgrunnen. Nå har flere våknet. Det er viktig, sier Sarah Glidden.