Blant grafikk, skisser og ikke mindre enn 90 selvportretter finner vi altså de nevnte tegningene.

- Det handler om liv og død. Det som skjer med oss når vi dør er jo at vi blir spist opp av bittesmå dyr. Og det man ser i disse tegningene er jo skjelettet, altså hvordan vi er bygget opp. Det synes jeg er vakkert. Det er ikke så dumt å forholde seg til det, sier Arne Bendik Sjur. Den anerkjente grafikeren, som har flere arbeider som er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, er ikke redd for å ende opp som markspist selv. For han er helt sikker på at det vil skje.

- Tenker du mye på døden?

- Jeg har gjort det. Jeg har en søster som tok livet av seg, og det er klart at det har berørt meg sterkt, sier Sjur. Han er kjent for å lage groteske bilder, og da han debuterte i 1967 var reaksjonene fra noen så sterke at han vurderte å slutte å lage bilder.

- Hvor kommer behovet for å lage disse groteske bildene fra?

- Min søsters liv har jo berørt meg sterkt, og det har sikkert bidratt til å hente fram mye av de mørke sidene ved livet for meg. Jeg er jo liksom kjent for det å lage angstbilder, og når folk har møtt meg klarer de ikke knytte meg til bildene for jeg ser jo ikke sånn ut, sier han og smiler.

Fra død til forelskelse

Arne Bendik Sjur forteller at han ikke er troende og har vanskelig for å forstå behovet for å tro.

- Jeg opplever at det står i veien for livet, det at du skal ha et liv etter døden ut fra forskjellige prinsipper. Og hvordan helvete har blitt brukt av kirka for å holde folk i nakken ... Samtidig merker jeg det når jeg jobber at jeg nærmer meg en slags kollektiv bevissthet. For meg handler ikke det om evig liv, det er mer en tilknytning vi har, sier Sjur. Men det er ikke bare død i utstillingen til Sjur. Det er også liv, og forelskelse. Han stiller blant annet ut en serie landskapsbilder, som er ment å symbolisere et ekteskap. Første landskapsbilde er lyst og med lite skygger. Gradvis utover i serien kommer flere skygger fram, landskapet blir brokete og raser sammen. Det forsøkes å bygge ei bru, før landskapet til slutt blir delt i to.

- En skilsmisse?

- Ikke nødvendigvis. Kanskje man heller lærer å akseptere hverandre som to selvstendige individer med hvert sitt liv, sier Sjur. Han tolker gjerne bildene sine, men er ikke så bastant på hva de er ment å uttrykke lenger. De ulike reaksjonene han har fått har lært ham det.

90 ulike personer

Sjur forteller at publikum ofte har tillagt bildene å handle mer om ham enn de gjør.

- Folk som er veldig alene har oppsøkt meg fordi de trodde jeg visste mye om det. Jeg laget et bilde som heter «Å våge seg ut på gata», som var av en naken mann i bare tøfler som står utenfor døra si. Jeg husker det var en som sa at det bilde hadde reddet livet hans. Det er ganske sterkt, for da jeg laget bildet skjønte jeg ikke helt hva det var, sier Sjur. Han forteller at det er slik med flere prosjekter han har hatt: At veien er blitt til mens han har gått. Slik var det også med selvportrettene som det i denne utstillingen er 90 av. 90 svært forskjellige portretter.

- Du kan jo nesten tro at det er 90 forskjellige personer, sier Sjur.

- Hvorfor er de så forskjellige?

- Er ikke du forskjellig?

- Jo, men på hvilken måte er du forskjellig?

- Jeg har vel strevd med å finne ut hvem jeg er og hva jeg holdt på med. I utgangspunktet begynte jeg med selvportrett for å lære å tegne. Jeg har jo undersøkt mye i mitt eget liv, og for meg har det jo vært en form for analyse. Noen går til psykiater for å ordne opp, mens jeg har vel brukt mye av bildene mine til å gjøre det.

Fantastiske skjeletter

Men tilbake til de døde dyrene. Noen har Sjur fått tilsendt av venner og noen har han selv kommet over. Blant annet en flaggermus som ligger i et monter under utstillingen.

- Den kjøpte jeg på loppemarked i Paris for mange år siden. Jeg hadde hørt om den lenge, og fikk endelig tak i den, sier Sjur. Begeistret viser fram en tegning av en annen flaggermus som han har hatt hjemme og tegnet.

- Den hadde pels før, og så lå den på en hylle i mange år. Etter hvert var den nesten spist opp av sånne små mark.

- På hylla di?

- Ja. Den er jo helt fantastisk. De er jo så spinkle. Og å tegne dem er krevende. Jeg kjøpte masse skjeletter i en butikk i Paris. Det var en butikk i to etasjer som hadde bare skjeletter. Er ikke disse helt fantastiske?

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no