Tegnehanne reiser på ferie

Mens hele Norge er i feriemodus, kommer Hanne Sigbjørnsen med sitt aller første tegneseriealbum. «Tegnehanne tenker koffert» har reiser og ferie som tema. Passende nok befinner Hanne Sigbjørnsen seg på ferie når Dagsavisen tar kontakt. Dette intervjuet finner derfor sted over telefon, mens Sigbjørnsen soler seg på stranden på Rhodos.

Den nye dannelsesreisen

Albumet handler blant annet om backpacking. Har backpacking blitt den nye dannelsesreisen for unge mennesker i vesten?

– Ja, det tror jeg. For min generasjon har det liksom blitt en del av det å leve. Det står på lista over ting man må gjøre før man blir voksen. Man skal gifte seg og få barn, men først skal man dra på backpackertur ett år og finne seg selv. Har man ikke gjort det, så har man gått glipp av noe. Du må liksom ha vært i Asia for å ha levd, sier Sigbjørnsen.

Det går prestisje i å finne de mest autentiske og spesielle stedene?

– Ja, det gjør fort det. Da folk hørte jeg skulle til Hellas på ferie, så trodde alle at jeg skulle til en eller annen obskur øy og finne en uoppdaget strand. Da de hørte at jeg skulle til Rhodos, så ble de litt stille. Men turene til Asia, med månefester på stranden, de er jo turistfeller de og.

– Nå høres det jo ut som at jeg ser skikkelig ned på dem som reiser på backpackertur, men det gjør jeg ikke. Jeg skulle gjerne reist selv, men fikk aldri somlet meg til det. Det er det klassiske problemet: Da jeg hadde tid, hadde jeg ikke råd. Og nå som jeg har råd, har jeg ikke tid, sukker hun.

Snobbete restauranter

I albumet harselerer også Sigbjørnsen over matsnobbene. De som gjerne vil fortelle om alle de dyre restaurantene de har spist på mens de var på ferie.

– Alle har på en måte blitt en foodie. Det å like den rette maten har blitt en identifikasjonsmarkør. Selv synes jeg det er veldig gøy å oppleve nye restauranter og fancy mat. Men jeg klarer fortsatt ikke å like det bedre enn Burger King. Jeg er veldig glad i det som er lavkultur.

Kjeftet ut i New York

Angsten for å tipse feil er et annet tema i albumet.

– Jeg er en sånn som tipser altfor mye både i Norge og utland, for å unngå at noen blir sure på meg. Det er alltid en utfordring når du kommer til et nytt land – forventer de at jeg tipser her, eller ikke? Også tipser du bare for å unngå å gjøre noe feil. Det er bare stress, alle burde bare bli enige om at nå slutter vi å tipse, og betaler heller det som faktisk står på regningen. USA er verst. Der forventer de at du tipser bare noen smiler til deg på gaten. Da jeg var i New York kom jeg aldri inni det, og endte opp med å bli kjeftet på i baksetet av en taxi. Etter det har jeg tipset alle som rører borti meg på ferie. Jeg kaster praktisk talt penger rundt meg her i Hellas for å unngå å bli kjeftet på.

Tegneseriekoffert

– I albumet beskriver du dine fordommer om folk, basert på hva slags håndbagasje de har. Hva slags koffert har du selv?

– Jeg har en koffert som er veldig fargerik og som ser ut som en tegneserie. Den er full av ruter med tegninger inni. Jeg fikk den til jul av foreldrene mine for noen år siden. På flyplassen nettopp så jeg en ni år gammel gutt som hadde akkurat lik. Da tenkte jeg at jeg kanskje måtte få meg en ny. Men på den annen side – jeg kjenner den alltid igjen på bagasjebåndet.

«Tegnehanne» begynte som en blogg. Det har preget stilen i serien.

– Jeg flyttet til Oslo sammen med kjæresten min, men så tok forholdet slutt. Jeg kjente meg veldig ensom, og startet bloggen om Tegnehanne. Den ble nok en motpol til glansbildebloggene. Jeg var litt underdog, folk kjente seg igjen.

Barnslig strek

Tegnehanne kjennetegnes av Sigbjørnsens barnslige strek.

– Nå har folk blitt vant til det. Men i begynnelsen fikk jeg en del reaksjoner av typen «Herregud så stygt du tegner» og «Er det en tiåring som har tegnet det?». Mange kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre suksess når jeg ikke kunne tegne. Men en dårlig tegning som er morsom, er mye bedre enn en fin tegning som ikke er morsom.

Sigbjørnsen har bevisst valgt å dyrke den enkle streken.

– En barnetegning er ærlig fordi den er veldig der og da. Det er det uttrykket jeg ville ha i serien. Derfor tegner jeg ikke om eller pynter på tegningene etterpå. De skal være som da jeg først tegnet dem og være litt umiddelbare. Jeg er ganske lat og utålmodig, så det å tegne masse detaljer passer ikke meg. Det trengs ikke nødvendigvis heller. Noe egner seg bedre i tekst. Jeg liker balansen mellom tekst og tegning.