Kultur

Teater i sorgens favntak

Brit Bildøens roman «Sju dagar i august» har blitt helt greit teater om fryktelig ugreie ting.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Sju dagar i august»

Av Brit Bildøen

Regi: Morten Borgersen

Med: Nina Woxholtt, Geir Kvarme, Ellen Birgitte Winther, Øyvin Berven

Scene 3, Det Norske Teatret

«Sju dagar i august» er den første teaterteksten der 22. juli-tragedien har en plass i det som skjer. Allikevel kunne det like gjerne vært en annen ulykke som var bakgrunnen for dette dramaet, som er basert på Brit Bildøens roman med samme navn. For i all hovedsak er dette et ekteskapsdrama om Sofie og Otto som mister datteren sin på Utøya og som i sorgens favntak ikke lenger klarer å favne om og møte hverandre.

Brit Bildøen har selv dramatisert sin vel 200 sider lange roman til en tekst som igjen har blitt en drøy times teater. Grunnkonfliktene i boken er beholdt, og de fleste fremstår som tydeligere i sceneversjonen enn i romanen, som jeg oppfattet som noe pratete og flertydig. Dessverre har romanens få, men kanskje mest interessante betraktninger om den kollektive sorgen versus den private sorgen, og om det prektige Norge og den prektige middelklassen falt helt ut. Dermed sitter vi igjen med en sorghistorie som jeg føler jeg har hørt mange ganger før, og som heller ikke makter å gjøre Sofies fastlåste sorg til noe mer enn nettopp det. Selv om den er aldri så hjerteskjærende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nina Woxholtts Sofie minner ikke mye om den man forestiller seg når man leser romanen, og det synes jeg er bra. Woxholtt tilfører karakteren både en styrke og en umiddelbarhet som jeg synes gjør henne lettere å forstå, samtidig som hun ikke blir et offer for situasjonen. Hun fremstiller heller desperasjonen over å sitte fast i en stor sorg, over å miste datteren mer og mer for hver dag fordi hun stadig glemmer mer av henne, på en sterk og troverdig måte. Samtidig synes jeg andre deler av forestillingen ikke er like troverdige, som i de mange kranglene mellom Sofie og Otto (Geir Kvarme), men også i de nære varme øyeblikkene de har. Det er som om teksten ikke alltid ligger like godt i munnen på dem, som om det romanmessige, altså en tekst som gjerne leses innenat, ikke har blitt forvandlet tilstrekkelig til et muntlig språk som fungerer på scenen. Det er rett og slett litt kjedelig å høre på. Og det er trist, for her er det både sterk sjalusi, fortielser og avsløringer, som virkelig kunne gjort inntrykk. Sammenligner man disse ekteskapelige bruduljene for eksempel med Strindbergs, er de ganske tamme.

Referansene til 22. juli er få, men de har en mye sterkere virkning på scenen enn i romanen. Det er nesten så jeg lurer på om det er lurt å ta hendelsene til scenen i det hele tatt. For det virkelige dramaet, og tragedien og sjokket det forårsaket, tror jeg sitter så sterkt i mange av oss fremdeles at det på et vis kan være forstyrrende å bli konfrontert så direkte med det som i en teateroppsetning. I alle fall blir jeg kastet mellom teater og virkelighet på en måte som jeg synes er rar og ubehagelig. Dette er en tragedie som det ikke er lett å gripe, selv ikke gjennom kunsten. Og det blir tydelig for meg i «Sju dagar i august», som jo også skal være et forsøk på nettopp det.