Tanker fra mørket til scenen

– Jeg kommer fra et visst miljø, der det blir feil å kalle det poesi – men også teater. Så i mangel av ord, kan det jo passe mer å kalle det for slampoesi.

– Helt til du møtte meg? ler regissør Mattis Herman Nyquist.

– Det er absolutt familiært med slampoesi. Men nei, det er ikke det heller, konkluderer Fredrik Høyer. Basert på diktsamlingen «Grønlandsutraen», utgitt som bok og LP-plate under litteraturkonseptet Ferdigsnakka, skal konseptet nå tas til teaterscenen.

– Vi fant tidlig ut at noen tekster ikke egnet seg som låter, og motsatt. Jeg er glad jeg har fått til noe større. Det er en styrke for diktsamlinga, sier Høyer.

Låner fra musikkverdenen

Det er en første gang for alt. Heddapris-vinneren Nyquist som normalt er skuespiller ved Nationaltheatret, debuterer som regissør, mens Høyer debuterer som skuespiller. Eller, er det diktfremføring? Hva var dette igjen?

– Forestillinga vi lager henter mye fra musikkverdenen – fra poesien, og på en eller annen måte fra en hiphop-verden, i en eller annen rytmeflow, og på en annen måte fra teaterverden. Men vi skal ikke skryte på oss at vi er sjangeroverskridende. Men det er noe man sjeldent får inn i teatret. Det er litt flaks bare, for oss, men også litt lurt av teatret å ta inn, mener Nyquist. Han ble tidlig besatt av forfatteren og poeten, og i beste spion-stil, oppsøkte han Høyer der han visste han opptrådte, for å sjekke ham ut, og ta kontakt. Det ble et heldig møte.

– Som manusforfatteren her har det vært mange øyeblikk hvor jeg har følt at Mattis har forstått hva som er viktig her, og sett ting jeg ikke har sett, og tilført ting jeg ikke har kunnet tilført. Det har gjort det til det det er nå. Det er utrolig kult for meg, sier Høyer.

– Læringskurven er så bratt som noen gang. Det har vært fantastisk å kunne jobbe med Mattis og de fantastiske folka her. Jeg er om en treåring som tar inn alt, jeg nå. Jeg føler meg veldig privilegert.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bekymringshjulet

Da Høyer skulle starte på «Grønlandsutraen» var han i en slags fase hvor han var fryktelig engstelig for klimaet.

– Og det er jeg fremdeles. Og jeg føler fremdeles at det er en ufattelig viktig sak. Det føltes som det var ingen andre ting som var viktig for meg å skrive om, men så har jeg holdt på en stund.

Etter hvert begynte han å oppdage at den samme klumpen i magen begynte å dukke opp i forbindelse med andre ting også, som det at han hadde dårlig råd, eller var redd for å bli syk. Angstfølelsen og bekymringen forble den samme.

– Da ble ideen født om å skrive om engstelse som et sirkulært fenomen. Som med andre ting i naturen, sykluser. Det handler om hvordan tanker og engstelser kommer og går i et rundt løp.

– Hva skjer når du jobber med disse tankene, først i tekstform, og så som verbalt uttrykk på scenen?

– Det har i hvert fall en betydning å fremføre det live. Stykkets diktsamling gir en dypere mening, ved at kontakten mellom mennesker og det å snakke med mennesker hjelper litt. Jeg vet ikke om det er en selvterapeutisk mening der, men akkurat der er jeg fullt alvorlig. For kollektivet og individet hjelper det å snakke om ting.

– Men hva føler du selv? Hjelper det på dine bekymringer?

– Ja, det vil jeg si. Kanskje. De er der uansett. Bekymringene vil være der, men det å kunne ta de frem fra mørket, som er huet, ut i en uttalt greie, sammen med andre, og høre hvor teit det høres ut når man sier det høyt, gir en slags mening. Gir det mening?

Les også: Helst i heisen med Inger

Satire og alvor

– Det jeg selv opplever når jeg leser tekstene, er at det resonnerer hos mennesker, og i Fredriks purunge alder, skriver han meget intelligent og ikke selvhøytidelig. Han skriver på en selvironisk måte, og med en dyp, dyp mening. Det åpner et stort landskap for å lese seg inn, sier Nyquist.

– Han skriver om slike ting som man føler at dette er man alene om, men så ser man at det er andre som føler og tenker det samme. Ta bekymring, da, som føles tungt og traust. Fredrik forvalter den dybden med en påfallende letthet. Man kan ofte bli stuck i satiren, humoren, eller den dype alvorlige insisteringen. Det er ekstremt godt at Fredrik klarer å takle begge deler. Det er godt gjort.

Høyer mener det kan høres veldig «i-lands-greie ut» å gå og lufte eksistensielle tanker.

– Men jeg føler jeg peker på min egen dumhet. Livets realiteter er ofte svarte og lyse samtidig. Og du kan gruble deg i hjel over dem. Jo svartere det blir, jo mer kan du også le av det. Jeg snakker om super-vulkanen i USA som vil kunne utslette alt liv i nesten hele Europa, og nå er den 15.000 år på overtid. Man kan konstant gå og engste seg over slike ting, men det kan man også le av. «Det skal smelle av en super-vulkan. Jeg kommer til å ha litt dårlig råd». Du må stikke til slutt.

«Grønlandsutraen» har urpremiere lørdag 27. august på Nationaltheatret på Torshov i Oslo.