T2 – tilbake på kjøret

Av Mode Steinkjer

BERLIN (Dagsavisen): – Faktisk ble vi oppfordret av produsentene til ikke å lage den første «Trainspotting», men siden vi nektet å gi opp og elsket Irvine Welshs bok så høyt, ga de oss 2 millioner dollar og sa «lag hva dere vil, vi vet det ikke vil fungere, og så kommer dere tilbake og lager den thrilleren i Los Angeles vi ønsker at dere skal lage», forteller Danny Boyle til Dagsavisen.

Fikk du med deg denne? Slakter Fifty Shades: «Knusktørt i hakket»

Gråere

Resten er filmhistorie, men Boyle er den samme opprøreren som før, en snakkemaskin som ler og roper og veiver med armene der han sitter på Berlins mest eksklusive hotell. Og det er mye takket være den første høyenergiske «Trainspotting»-filmen om den neddopa vennegjengen fra Edinburgh.

Den traff ikke bare tidsånden, den skapte den og ble en hel trend i seg selv. Ewan McGregor ble superstjerne og Boyle den mest ettersøkte regissøren i verden. Nå når «T2 Trainspotting» har premiere i Berlin har han selvsagt kontrollen og regien selv, og foran kamera finner vi den samme gjengen, litt gråere i manken enn sist.

«T2» henter dem opp 20 år etter, som hevnlystne uvenner og sosiale vrak i en nedbrutt by. Det er også en nostalgisk reise tilbake til den første filmen og alle dens ytterpunkter, med vemodet, raseriet, ubehaget og sårbarheten intakt til tross for energien, musikksporet og den harske humoren.

– Vi ville ikke lage en oppfølger før vi hadde noe å si. Folk er rare på den måten at vi hele tiden krever å få det samme igjen og igjen, men på en litt ny måte enn sist. De vil ha det samme, men forskjellig. Da vi fikk til et manus som var dypt personlig, visste jeg at vi kunne gå videre, fordi vi selv likte manuset, og da spiller det ingen rolle om andre gjør det. Vi må bare stole på at det går bra, sier Boyle, og forteller at det har vært både planer og krav om en oppfølger, helt siden den første kom.

– Men vi ville aldri gjort det på den tiden, da hadde det bare handlet om å cashe inn millioner. Irvine Welsh publiserte boken «Porno» sju år senere som hadde den noe av den samme ideen som «T2» tar tak i, om Renton som kommer hjem fra Amsterdam og møter de tre andre som han forlot og bedro i «Trainspotting», men den gangen føltes det uoriginalt og litt teit rett og slett. Nå derimot, når 20-årsjubileet kom opp, føles det riktig. Vi dro til Edinburgh, satte oss ned med Welsh og skrev et manus i den samme tonen som den første filmen. Den er morsom, men det er også en hjertesorg der inne, en sår følelse av å eldes. Særlig Rentons lange monologer, som «velg livet», har en ærlighet ved seg som rystet meg da jeg leste den. Den ender opp med å ikke være morsom fordi livet ikke kan gi ham det han lengter etter, sier Boyle om Ewan McGregors store enetale i «T2».

Likeverdige

Denne gangen må han imidlertid dele scenen med Ewen Bremner (narkovraket Spud), Johnny Lee Miller (hustleren Sickboy) og Robert Carlyle (den livsfarlig aggressive Begby). En femte og ny hovedkarakter er Veronica, spilt av bulgarske Anjela Nedyalkova.

– Det var viktig at filmen ikke skulle ha en hovedperson. Alle de fire opprinnelige skulle være likeverdige stemmer og ha lik spilletid, og de måtte være forberedt på at de skulle bli behandlet likt og tjene eksakt den samme lønna uansett hvem de er i dag. De fikk ikke mye i forkant, men fortjenesten vil bli stor om det blir en suksess, sier Boyle, som har en klar oppfatning av hvorfor den første filmen traff så godt.

– Den handlet om folks forhold til narkotika, men de det gjaldt ble ikke framstilt som ofre. De var selvstendige og sterke og hadde sterke vennskap, og jeg tror det var derfor publikum elsket filmen, den handlet om noe virkelig alle kunne relatere til. Den var ekstrem, men sannferdig. Det ga oss en rik materie å bygge videre på, og derfor var vi heller ikke redde for å trekke nostalgikortet og la «T2» faktisk utforske «Trainspotting».

– Nostalgi er merkelig, vilt og faktisk farlig og forførende, det kan lett ende sentimentalt og platt, men det er også et kraftfullt våpen, rett og slett fordi nostalgien er virkelig. Fortiden er i oss alle og det er perfekt fordi film er framfor alt en kunstform laget for å fange og skape tid i alle dens fasetter. I denne «T2» kunne vi eksemplifisere tiden gjennom klipp fra den første til å vise hvilken påvirkning tiden har hatt på dem. Vi brukte nostalgien som et våpen, og det er brutalt for skuespillerne fordi du ser så tydelig at de ikke er 22 år lengre. De har rynker, de mister håret og de har andre skavanker. Og for å bruke et uttrykk fra den første filmen, blir de turister i sin egen ungdom, etter alt de har vært gjennom. Renton har vært i Amsterdam og ikke oppnådd det skapte grann. Spud har vært inn og ut av rehab, Begby har sittet inne og Sickboy går rundt i de samme tragiske sirklene og avskyr seg selv.

Filmanmeldelse: Det var en gang et menneske

Brexit

– «Trainspotting» hadde et veldig distinkt sosialt og politisk bakteppe, og veldig mye har skjedd siden, ikke bare i Skottland. Hvordan passet den sosiale utviklingen inn i den nye filmen?

– Den første filmen kan leses politisk, uten at det var en intensjon vi hadde. Det var ingen Ken Loach-film. Ken har en agenda og han bruker sine rollefigurer til å uttrykke det. For oss er det snarere selve tonen og stemmene som teller. Ta Begby i den nye filmen, når han rasende stiller spørsmålet, «hva finnes det her ute for meg?», som er en veldig Trump-ish måte å uttrykke seg på, en raljering over politikerne som har forlatt folket og kapitalistene som kjører over arbeidsfolk. Men faktisk tror jeg Begby ville stemt for å bli i EU, i den grad man kan forestille seg han i et valglokale, sier Doyle og legger til at det faktisk er en europeisk dimensjon over «T2».

– Skottland har forandret seg radikalt på 20 år, vi har fått arbeidsinnvandrere og migranter, og Veronica i filmen er et eksempel på det. Faktisk stemte ikke skottene for å forlate EU, det var det resten av England som gjorde, og Wales. Og jeg er sikker på at om England forlater EU vil Skottland løsrive seg og forbli en del av EU. De vil velge EU hvilken dag som helst over England, de liker jo ikke engelskmenn uansett.

– I hvor stor grad har dere hørt på alle stemmene blant fansen som har forlangt at en ny film måtte bli sånn eller sånn?

– Da den første filmen kom var det ingen kommunikasjon med fansen online slik det er i dag, nå har alle nerdene en makt som vi bare kan drømme om, med svære blogger som regelrett roper til ut til deg, det er galskap. I starten tenkte vi at får vi ikke til denne filmen riktig, da blir vi drept av dem der ute, men så glemmer du det. Du kan ikke lage en film på de premissene, selv om mange av de store studioene faktisk gjør det. Vi måtte bare ha troen på at det vi ville si var det riktige her og nå.