Kultur

Syngende ting og tause mennesker

Det er godt sett at det lå en opera gjemt i Arne Skouens skuespill «Ballerina».

Dagsavisen anmelder

5

OPERA

«Ballerina»

Musikk: Synne Skouen

Libretto: Oda Radoor, basert på Arne Skouens skuespill

Med Hege Høisæter, Silje M. A. Johnsen, Dagfinn Andersen, Håvard Stensvold, Tone Kummervold, Vigdis Unsgård.

Operaen, Scene 2

«Ballerina»s unge hovedperson Malin kan snakke med trær, hester og steiner. På Malin-språket er gode stemmer blå og sinte stemmer svarte, og i møte med de siste blir Malin frustrert og redd. Malins mor, en tidligere ballettdanser, er begynt å høre dårlig og forsøker å få grep om en fremtid der hun ikke lenger kan være der for datteren sin. Hun er overbevist om hva som er best for Malin, men et av dramaets drivende spørsmål er om hun har rett.

Vi hører Malins pust i rommet før hun blir synlig på scenen, en åpning som inviterer til å spisse ører. Både rene vokale lydeffekter og skolert klassisk sang kunne fort bli påtatt og kunstig i munnen på en rollefigur med diagnosen autisme. Fallhøyden er stor, men sopran Silje Aker Johnsen faller aldri. Hun bærer forestillingen og har jobbet fram et imponerende troverdig kroppsspråk og et nyansert spekter av sangteknikker der hun får spastiske pustelyder og vakre vokallinjer til å henge tett sammen og uttrykke både mennesket de kommer fra og sykdommen.

Synne Skouen har komponert et nedstrippet musikalsk univers, sårbart som Malin og samtidig varmt instrumentert i treblås og mørke strykere. I korte glimt titter en annen verden inn i form av musikalske sitater. For meg ble de fine bilder på hvordan teksten antyder lignende kortvarige åpninger i Malins bevissthet. I noen finstemte overganger kobler instrumentene seg på Johnsens abstrakte vokal og skaper et tredje rom der summen blir større enn delene. Men de klanglige nyansene som Silje Aker Johnsens stemme åpner opp, er færre i den instrumentale framføringen. Når tonene er relativt få, blir det desto viktigere å utforske hvordan hver eneste kan spilles med nødvendighet og nysgjerrighet.

Vokalt er Johnsens rørende Malin omgitt av sterke musikalske rolletolkninger på alle kanter. Både Håvard Stensvold (far), Dagfinn Andersen (bror), Vigdis Unsgård (tidligere barnepike) og Tone Kummervold (stuepike) veksler fleksibelt mellom varme, letthet og tyngde. Hege Høisæter har alle forutsetninger både vokalt og dramatisk for å spille ut den forstyrrede moren Edith, en skadeskutt svart svane som dramaet kanskje egentlig handler om.

Les også: Lager opera av farens «Ballerina»

I Arne Skouens tekst åpnes et finmasket nett av forskjellige forhistorier og konflikter på kryss og tvers mellom disse menneskene. Det er forståelig at ikke alle trådene kan få plass i en operaversjon. Noen av strykningene er gode og gjør situasjonene strammere, mens andre gjør konfliktene færre og dramaet litt flatere. Replikken der bror Audun avslører at han som gutt også lå under steinen som Malin kaller fru Ludovica, er tilsynelatende ofret, og med den et positivt fellesskap mellom søsknene. Når Edith stadig vender tilbake til en situasjon der «Tornerose var våken i fire sekunder», mener eksmannen i dramaet at Edith forstørrer et tilfeldig øyeblikk og selv er på god vei til å miste grepet. I operaens Tornerose-passasje er det mindre tydelig at de to foreldrene har grunnleggende forskjellig oppfatning av hva Malin kan forstå.

Originalteksten etablerer den kanskje uheldig tette relasjonen mellom mor og Malin ved å lukke dem inne på et hotellrom og la én og én person banke på døren. Operaen flytter hele persongalleriet ut i en symbolsk skog og lar Malins far og bror entre scenen samtidig. Det gjør situasjonen mer åpen, men det tar også lufta litt ut av klaustrofobien og gir mindre rom for at karakterene kan spille ut forskjellige relasjoner til hverandre avhengig av hvem som er til stede. For eksempel får de skiftende maktforholdene mellom Rutta og Edith mindre plass i operaen. Rutta forstod en gang Malin-språket bedre enn Malins mor, og Edith har i lang tid forsøkt å styre Rutta inn i familien før hun nå vil ha henne inn på nabogården. Malin-språket har en fascinerende dobbelthet: Det er en reell inngang til Malins verden. Den som mestrer det, kan både kommunisere med henne og roe henne. Men som for alle språk gjelder det også for Malin-språket at i det moren eier språket alene, blir det også en begrensning som hindrer flere i å melde seg inn i Malins liv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bård Lie Thorbjørnsens scenografi nydelig løst. Et skrånende gulv gjør at Operaens scene 2 framstår større, åpnere og ikke så kantete som blackbokser ofte kan virke. Like over gulvet henger abstrakte trær som kan heises opp og ned. Lyset følger opp bevegelsen på en fin måte, og et gressgrønt teppe kobler inne og ute. En svart dam med hull i bunnen som opptrer i et uhyggelig eventyr moren forteller til Malin, ligger som en mulig utvei både fra det lukkede scenerommet og fra livet de to er sperret inn i. At dammen kan synge, er umåtelig befriende og blir et møtepunkt mellom stykkets mange språk og ikke-språk. Malins samtaler med døde ting kommer et par steder i operaen også tilbake som dialog mellom Malin og instrumenter – et grep som gjerne kunne ha vært utforsket enda mer. Men overordnet har teamet bak «Ballerina» gjennom operaformen klart å gjøre det fine og skremmende grunntemaet i stykket enda tydeligere: Hvor lite vi egentlig vet om hvordan et annet menneske, med eller uten diagnose, erfarer oss og verden.