Annonse
– Med et forslag om obligatorisk tenketid prøver man å ta kontroll over kvinnens kropp ved å kontrollere sinnet hennes, sier forfatter Lotta Elstad, som snart er bokaktuell med den feministiske komedien «Jeg vil ikke tenke».

Svart og feministisk komedie

En ung kvinne går til legen for å få abort. Bare for å høre at en ny regel pålegger henne å tenke på saken i tre dager. Lotta Elstad har skrevet en svart og feministisk komedie om et alvorlig tema.

Annonse
Kultur

 

Hedda Møller er en frilanser i 30-årene, som akkurat har blitt dumpet av sin selvopptatte akademikerkjæreste. Knust av bruddet bestiller Hedda en tur til Syden. På grunn av en medisinsk nødlanding, havner hun i stedet i Berlin. Her treffer hun Milo, som bor i bobil og er en mester i å leve fra hånd til munn og skaffe seg penger der han kan: blodgiver, kaninavl, delta i testpaneler for nye produkter. Milo har prøvd det aller meste.

Tilbake i Oslo oppdager Hedda at hun er gravid, og bestiller time hos legen for å få henvisning til abort. Bare for å oppdage et det er en innført en tre dagers obligatorisk tenketid. Men Hedda vil ikke tenke. Derav tittelen på boka «Jeg nekter å tenke».

Tvinges til å tenke

– Det å nekte å tenke kan være en politisk aksjon. I hvert fall når det å tenke er noe staten tvinger deg til, sier forfatter Lotta Elstad.

Elstad er journalist, redaktør og forfatter av flere skjønnlitterære bøker i tillegg til sakprosabøker. Ideen til den svarte komedien «Jeg nekter å tenke», fikk hun under en reportasjereise til Polen og Tyskland, hvor hun skulle skrive om den strenge abortloven i Polen. Da Elstad var i Polen, skulle parlamentet ta stilling til om de ville innføre totalforbud mot abort.

– Jeg møtte noen tyske aktivister i Berlin, som drev et solidaritetsnettverk som hjalp polske kvinner med å ta abort i Tyskland, forteller Elstad.

– En av disse aktivistene kom med et utsagn som festet seg: «Kvinnen er alene, kvinnen er alene». I begynnelsen tenkte jeg at dette var en banal sannhet, men så skjønte jeg hvor sentral den anerkjennelsen er i dette systemet. Det er bare kvinnen selv som vet hva hun er i stand til, hva hun har lyst til, hva hun har råd til, mentalt, fysisk, økonomisk. Det er bare hun som har den fullstendige oversikten over dette, sier Elstad og utdyper:

– Alle tiltak som sikter mot å begrense hennes muligheter til å bestemme selv, handler om at man ikke stoler på kvinnens egen vurdering, og at man blander seg inn i dette.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Donald Trump

Elstad ser med bekymring på at kvinnens rett til å bestemme over egen kropp er truet. Noe av det første Donald Trump gjorde etter at han ble valgt som president, var å stanse all offentlig pengestøtte til internasjonale helseorganisasjoner som ga kvinner i fattige land veiledning i abort.

Også i Europa strammes det inn. Selv om det ikke ble et totalforbud mot abort i Polen, har landet en svært streng abortlov, og tallet på illegale aborter er skyhøyt. Også her hjemme har debatten stått, først med reservasjonsretten. Deretter med KrFs forslag om obligatorisk refleksjonstid på to dager for kvinner som vil ha abort.

– Dette er jo et veldig lite og tilsynelatende harmløst forslag. Men jeg synes det er interessant hvordan man med et slikt forslag prøver å ta kontroll over kvinnekroppen ved å kontrollere sinnet hennes. Dette er en manipulativ strategi, på grunn av det som ganske åpenbart ligger implisitt i dette: Det er meningen at man skal tenke i en viss retning, altså i fosterets favør, sier Elstad.

Margaret Atwood

Elstad er også betenkt over en del nye argumenter som dukker opp blant abortmotstanderne.

– Ludvig Nessa deltok ganske nylig i en debatt på Dagsnytt 18. I tillegg til de vanlige argumentene, om fosterets juridiske rettigheter, begynte han å argumentere med at det fødes for få barn i Norge, og viste til at vi blant annet trenger arbeidskraft fra Polen. Da tar han abortdebatten i en ny retning, hvor det å føde barn for nasjonen blir en historisk og politisk oppgave.

Forfatteren mener at det ikke er uten grunn at Margaret Atwoods feministiske og dystopiske roman «Tjenerinnens beretning» plutselig topper salgslistene for tida. I boka beskriver Atwood et samfunn hvor de fleste har blitt sterile, og hvor fruktbare kvinner tvinges til å føde elitens barn.

– Det er ikke så ofte man hører det som argument, og da er man absolutt over på et syn på samfunnet og kvinnens rolle i dette samfunnet, som minner om dystopien til Margaret Atwood i «Tjenerinnens beretning». Jeg tror de fleste som har sett TV-serien vil tenke at det å bli dømt til å bli gravid og fullføre et svangerskap er fysisk tortur. Alle de jeg kjenner som har båret fram et barn, sier de er blitt enda mer bevisst på at dette må være frivillig.

Fattige frilansere

I tillegg til abort, er også fattigdom et sentralt element i boka. Hovedpersonen Hedda er høyt utdannet frilanser med variabel inntekt. På NAV-kontoret oppdager hun at det er lite støtte å få, om hun skulle velge å få barnet.

– Mange unge tenker at de vil være fri og at fast jobb er et fengsel. Men det er nettopp når du blir gravid og skal ha stabilitet rundt deg at du oppdager hvor sårbar du er og hvor problematisk det er, sier forfatteren.

I boka er Hedda manisk opptatt av hvor mye penger hun har på kontoen til enhver tid. Akkurat det kan forfatteren kjenne seg igjen i.

– Frilansgenerasjonen har en materialistisk innstilling til verden. Når jeg leser bøker eller ser filmer, så blir jeg opptatt av hvordan hovedpersonene tjener penger og hva de har på kontoen sin. Mye av mitt liv handler jo om det. For meg handler mye av livet om hvordan jeg skal få råd. Slike ting er sentralt for å forstå et menneske.

Milo er, ifølge forfatteren, en representant for et Europa med høy arbeidsledighet, og hvor de unge tvinges til å flytte på seg for å få jobb.

– Milo er en representant for et Europa i krise. Det er litt udefinert hvilket land han kommer fra, han er en nomade. Han tilhører en litt håpløs generasjon, det finnes ingen klassebevissthet og han lever fra hånd til munn. Milo har et veldig lite stringent politisk tankesett og er preget av at han egentlig ikke tilhører noe arbeiderfellesskap, sier Elstad.

Milo kommer fra et Europa som ikke har jobb til de unge. Friheten til å flytte på seg for å få en jobb, er egentlig ikke noen frihet i det hele tatt – han har ikke noe valg.

– I boka spør Milo hvorfor man kaller det for fri bevegelse, når han i prinsippet er tvunget til å flytte. Når han møter Hedda, er det et møte mellom to ulike privilegier. Hun har en mer privilegert bakgrunn, mens for Milo flyter det helt ut. Hedda tar sakte, men sikkert over denne anskuelsen og levemåten – et bilde på hvordan Norge går med i dragsuget i den europeiske kollapsen, sier Elstad.

Komedie med alvor

Etter å ha skrevet artikler ble det altså til slutt en roman om temaet. Det kan ha sine fordeler, mener Elstad.

– Dette med refleksjonstid og tankekontroll er et interessant tema for en roman, fordi man kan gå inn i tankesettet til en hovedperson. En roman kan være mer effektiv, fordi man kan gå inn i detaljene på en annen måte. Jeg tror man kan nå et annet publikum med en roman, sier hun.

Så var det humoren. «Jeg nekter å tenke» er en svart komedie, med absurde og komiske situasjoner i fleng.

– Jeg har alltid tenkt at det å underholde er et veldig viktig mål for en forfatter. Jeg liker kontrasten mellom et litt tungt tema og alvorlig tema, og komedien. Det er jo slik livet er.

«Jeg nekter å tenke» kommer 8. august.

Annonse