Streker med kropp og skarp kant

UTSTILLING

Jan Groth

«Festspillutstillingen 2017»

Espen Gleditsch

«Polymorphous Magical Substance»

Bergen Kunsthall

Til 13. august

BERGEN (Dagsavisen): Det finnes enkelte fordommer og gale antagelser knyttet til Jan Groth og hans kunst. Én er at kunsten er kjedelig: – Det er jo bare streker, vil mange si. En annen er at han for lengst har vært festspillutstiller i Bergen. Ingen av dem medfører riktighet. Han stilte riktig nok ut i Bergen Kunstforening i 1974, men da var det en vanlig separatutstilling der han delte lokalet med en annen kunstner, ikke selveste Festspill-utstillingen. Når det gjelder den første antagelsen, som dessverre er ganske vanlig, må jeg få lov til å si at den bygger på fordommer. Jan Groths kunst er ikke kjedelig. Men den kan være krevende fordi du må møte med et åpent sinn og bruke litt tid. Det skal ikke være enkelt å forstå og verdsette kunst som befinner seg på et så abstrakt plan som Jan Groths streker. Men tilbringer du noen timer – eller flere år – sammen med arbeidene hans vil du oppdage at de har både ro og dramatikk.

Jeg skriver dette som en svoren fan. Jeg har alltid vært fascinert av Jan Groths streker. Alltid. Jeg forstår fortsatt ikke helt hvorfor. Men jeg synes det er vesentlig å understreke dette fordi det er så enkelt å tro det motsatte: At en strek ikke kan gi mening. At en strek er noe så grunnleggende enkelt at påstanden «dette kunne et barn gjort» er høyst gyldig. Begge deler er feil.

Les også: Direktørens kunstfaglige fallitterklæring

Jan Groth var lenge den nålevende, norske kunstneren med flest prestisjetunge museumsutstillinger internasjonalt. Her hjemme hadde vi knapt nok hørt om ham, men i Paris og New York ble han lagt merke til. Han har tross alt hatt separatutstilling på Guggenheim-museet i New York (1986), i den legendariske arkitekten Frank Lloyd Wrights ikoniske spiralbygg ved Central Park. Det er det ikke mange andre nordiske kunstnere som kan vise til. Det er en grunn til at han kom dit. Da han ble invitert til å stille ut i Bergen i 1974 hadde han allerede fått sitt internasjonale gjennombrudd året før, med en suksessrik utstilling ved The Art Institute of Chicago (1973).

På denne tiden var han i stallen til den toneangivende New York-galleristen Betty Parsons. Hun hadde sett hans kvaliteter på utstillinger i Europa, men ikke på Musée d’Art Moderne i Paris, for der stilte han ut først i 1976. I følge Jan Groth var det gobelinene som ble den utløsende faktoren. Parsons tok kontakt med ham på Kunstindustrimuseet i København, og der og da ble han invitert til den første utstillingen i det ledende galleriet. Hun hadde spilt en avgjørende rolle for den abstrakte ekspresjonismen på 1940- og 50-tallet, med kunstnere som Barnett Newman, Jackson Pollock og Mark Rothko. Senere viste hun Jasper Johns, Agnes Martin og Robert Rauschenberg, og på tidlig 70-tall ga hun plass til en ny generasjon med Richard Francisco, Richard Tuttle og Ruth Vollmer i stallen. Pluss Jan Groth.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Resten er historie, som man pleier å si når det blir for mange detaljer å gjøre rede for. Jan Groths karriere er så innholdsrik at jeg kunne skrevet side opp og side ned. Han er glad i å fortelle, anekdotene kommer tett og smilet sitter løst. Selv om sarkasmene og selvironien er en del av det store bildet, er det ikke mannens sjarme som styrer innholdet i denne anmeldelsen.

På pressevisningen møtte Jan Groth (født 1938) pressen sittende i en rullestol. Helsen er ikke lenger hva den en gang var, men når han skulle fotograferes insisterte han på at det skulle han gjøre stående. Det er en grunn til å nevne dette, fordi det at han må sitte og tegne har gjort noe med streken. Tidligere stod han alltid når han tegnet. Det ga ham større bevegelighet, og det var lettere å variere trykket på fettstiften og trekke streken ut i lengde. Når han må sitte blir det mer intimt, uttrykket blir mer konsentrert og han kan legge mer vekt på detaljene. Når det er sagt skal det tilføyes at forskjellene ikke er synlige for et utrent øye. Det er ingen store, avgjørende forskjeller mellom en Groth-tegning anno 2010 og 2017. Du ser fortsatt at det er hans tegninger.

Festspillutstillingen i Bergen regnes som en av landets absolutt viktigste separatutstillinger – om ikke den viktigste. At Jan Groth måtte bli 78 år før han fikk oppleve dette sier sitt om det norske kunstlivet. Da han stilte ut i Bergen Kunstforening i 1974 var han fortsatt en outsider i det norske miljøet. I dag er familien blitt større, men da var Groths kunst meget radikal. Hans egen beskrivelse av utstillingen den gang er som følger: – Da var det brune vegger med store radiatorer, hjemmekoselig innredning med potteplanter og benker, og publikummet bestod av fruer i kåpe og hatt. Nå byr Bergen Kunsthall på klinisk hvite og rene rom med kunstig belysning fra et vakkert tak. Det eneste grepet Groth har gjort er å male gulvlistene hvite. Dermed er lokalet blitt enda mer sterilt. Og – paradoksalt nok – det kler kunsten. For her faller all konsentrasjon på det vi er der for å se. Kunsten, enten det er tegninger, skulpturer eller et enslig gobelin, får lov til å træ frem i all sin enkle konsekvens. Det er stort.

Jan Groth har stått på for å bli ferdig til Festspillutstillingen. Kunstneren har cirka et år på seg til å forberede utstillingen. Med fire unntak er samtlige verk helt nye. 18 tegninger, elleve skulpturer, ett gobelin og to veggtegninger. Gobelinet og en skulptur er fra 2006, veggtegningene er nye basert på skisser fra 2010. Tekstilen var den siste han laget sammen med sin ekskone Benedikte Groth. De jobbet sammen i perioden 1961–2006, og det er virkelig snakk om et samarbeid, ikke et mester-håndverker-forhold.

Les også: Sprøyte gal kunstbar

Jeg nevnte tidligere at Jan Groth ved utstillingen i Bergen Kunstforening i 1974 fortsatt var en outsider i det norske miljøet. I dag er «familien» blitt større, og det synes i Bergen Kunsthall. I sidegalleriet «No. 5» viser Espen Gleditsch (født 1983) en utstilling med den merkverdige tittelen «Polymorphous Magical Substance». Den er merkverdig fordi «polymorf» betyr forskjelligartet, mens innholdet i polaroidfotoene han presenterer er ganske likeartet. Det er kanskje heller ikke så veldig magisk det stoffet («substans») han retter kameraet mot, men bildene er magiske på sin stillferdige måte.

Utstillingen er del av en serie der kunsthallen inviterer kunstnere til å lage nytolkninger av tidligere utstillinger. I Espen Gleditschs tilfelle dreier det seg om en utstilling fra Kunstnerforbundet i september i fjor. Der viste han polaroidfotografier av interiørene i en klassisk, funksjonalistisk villa tegnet av Le Corbusier. Gleditschs prosjekt dreier seg om å se på detaljer i arkitekturen for å få frem dens maleriske sider, «i skjæringspunktet mellom det konkrete og det abstrakte, i møtet mellom lys, farge, form og flate.» Til utstillingen i Bergen Kunsthall har han videreutviklet prosjektet med bilder blant annet fra den norske funksjonalisten Arne Korsmos villaer. Veggene er malt i fargene den misforstått hvite funksjonalismen var dekorert med, og det blir en ganske så magisk opplevelse når de vakre fotografiene får en slik ramme.

Men tilbake til Festspillutstillingen. Hva er det som gjør at jeg er så fascinert av disse strekene? Jeg har ikke et enkelt svar, men jeg har skjønt at det må være en blanding av en kunstnerisk dristighet og komprimering. Det å sette en strek på et hvitt ark er en avgjørende handling. Når du først har begynt er det ingen vei tilbake. Den første streken definerer et rom selv om den er et individ som står alene. Jan Groth gir streken liv. Ved å variere tempo, trykk og intensitet gir han den et forløp. Den blir levende selv om den er statisk. Vi ser det spesielt godt i veggtegningene, som er laget som forstørrelser av små skisser fra 2010. Når de overføres til veggen (gjort med hjelp av medarbeideren Victor Mutelekesha) blir nyansene i strekens struktur av vesentlig betydning. At veggtegningen også utnytter strukturen i veggens overflate er et aspekt som ytterligere forsterker opplevelsen av et imponerende verk. Og når veggtegningene er satt sammen med to store bronseskulpturer blir den store overlyssalen tilført en sakral stemning som fikk i hvert fall meg til å se storheten i et kunstnerisk uttrykk som strekker seg bortenfor det umiddelbart gripbare.

Les også: Den nordiske roen

Så du forstår kanskje at jeg er dypt fascinert? Det at kunstneren er blitt litt skarpere i kantene er Jan Groths egen påstand. Jeg forstår påstanden, selv om jeg ikke og uten tvil kan peke på akkurat hva det er som gjør tegningene skarpere i kantene. Men ett sted ser jeg det, og det er i gruppen med syv nye bronseskulpturer. De står ved siden av hverandre vis-á-vis inngangen, og min første tanke var at de minner om spyd. Slik er det ikke med de tidligere skulpturene i samme størrelse (høyden på de nye varierer mellom 147 og 196 centimeter). Den ene skulpturen anno 2006 måler 232 centimeter. Og den har en knekk som de nye ikke har. Den er en strek som har frigjort seg fra papiret for å innta rommet. De nye er selvstendige streker som ER i rommet. På samme måte som de store skulpturene har sin egen, fysiske form og tyngde, er disse «spydene» knyttet mer til rommet og menneskekroppen enn til papiret. Det er en ny tendens som jeg ikke har sett hos Jan Groth før. Så hurra, han har fortsatt mye å gi. Jeg gleder meg allerede til 80-års-jubileumsutstillingen neste år. For den kommer vel?!