Kultur

Strålende og pussig byjubileum

Sarpsborg markerer sitt 1000-årsjubileum med åpningen av Håkon Gullvågs største separatutstilling noensinne.

Bilde 1 av 2

KUNST

Håkon Gullvåg: «Kapitler»

Hafslund hovedgård, Solli Brug Galleri, Olavskapellet på Borgarsyssel museum, pluss Sarpsborg, Skjeberg og Tune kirker, Sarpsborg, 27/7 – 11/9.

Men hvorfor har Østfoldbyen Sarpsborg valgt trønderen Gullvåg som jubileumsutstiller?

Sarpsborgs mest kjente kunstner er den avdøde skulptøren Arnold Haukeland (1920–1983). Ingen nålevende kunstnere med tilknytning til Sarpsborg kan sies å nå ham til knærne. Når det kommer til nåtidig berømmelse kan det samme sies om Sarpsborg-kunstnerne kontra Håkon Gullvåg. Hans kjendisstatus er udiskutabel. Men Gullvåg har absolutt ingen tilknytning til byen. Like fullt kan valget av ham forsvares fordi provinsbyen Sarpsborg ønsker størst mulig oppmerksomhet rundt jubileet. Denne anmeldelsen er ett av flere bevis på at byen lykkes med det.

Håkon Gullvåg har inntatt intet mindre enn seks ulike arenaer i og rundt Sarpsborg, inkludert tre kirker, det historiske Olavskapellet på Borgarsyssel museum, et kunstgalleri og – ikke minst – en av Norges flotteste herregårder, Hafslund hovedgård fra 1762. Utstillingen er så omfattende at du må sette av minst tre-fem timer for å få sett alt. Prosjektet er imponerende først og fremst gjennom sin størrelse. Men det imponerer også for sin bredde i temaer, og gjennom den dybdeboring Gullvåg gjør, spesielt i parafraseringen av portrettradisjonen. Jubileumsutstillingen bærer tittelen «Kapitler», mens utstillingsstedene har ulike undertitler.

Den beste og viktigste delen av utstillingen er de mange portrettstudiene på Hafslund. Her går Gullvåg i dybden og presenterer en fordypning i og videreutvikling av sin mangeårige praksis som portrettmaler. På Soli Brug, som tidligere var Nord-Europas største sagbruk med røtter fra 1500-tallet, presenteres bredden med flere av de temaene han har jobbet med i en årrekke, inkludert Goya-parafraser, lenestolene med krigsscener, barndomsmotiver, dyremotiver og stilleben. Sarpsborg kirke er viet «Den bibelske syklus», mens Skjeberg og Tune kirker viser varianter med bibelske motiv. Bibelsyklusen har vært vist i en rekke sammenhenger, blant annet på Orknøyene, på Stiklestad, i Warszawa og i Jerusalem. Ved premierevisningen i Nidarosdomen i Trondheim i 2005 ble det atskillig oppstyr.

Byjubileet ble lagt til Olsok, som er Olav den helliges dødsdag. Når Sarpsborg har valgt Håkon Gullvåg som jubileumsutstiller finnes det noen tilknytningspunkter som til en viss grad rettferdiggjør valget av trønderen. For det første er både Sarpsborg og Trondheim tett knyttet til Olav den hellige (antagelig født 995, død 1030). Han grunnla Sarpsborg, og han ligger gravlagt i Trondheims gotiske katedral, Nidarosdomen. De to byene ligger langs og ved enden av Pilegrimsleden. Håkon Gullvåg har dessuten stilt ut i Betlehem, som er Sarpsborgs palestinske vennskapsby. Så noen tilknytningspunkter er det jo.

Men når Håkon Gullvåg har brukt anledningen til å fordype seg i den kongelige, europeiske, portrettradisjonen, forekommer det meg litt underlig at han ikke har jobbet mer med Olav den hellige. Han har tross alt visst om jubileumsutstillingen i mer enn et år. Og Gullvåg har en stor produksjon, så det burde ikke være kapasiteten det står på.

Nå finnes det riktig nok ikke så mange portretter av Sarpsborgs grunnlegger som kunstneren kunne jobbet med. Ingen av dem som eksisterer er laget i hans egen samtid. Og han har valgt en helt annen tidsepoke som tema for sine parafraseringer. Men han har jo fantasi nok til å kunne gå inn i mytologien rundt vikingkongen. Olav den hellige er en selvsagt del av byborgernes bevissthet, og det står en feiende flott statue av ham på Lilletorget, laget av skulptøren Gustav Lærum i 1916. Mange av de billedlige fremstillingene av sagnkongen er skulpturer.

Selv om utstillingene teller over 200 verk har Gullvåg inkludert kun ett verk knyttet til Sarpsborgs grunnlegger. «Reisealter Olav den hellige» er attpåtil plassert helt alene i utstillingens mest «perifere» utstillingsarena, den middelalderske steinkirken Olavskapellet på Borgarsyssel museum. Fordelen med å oppsøke kapellet er at publikum da også kan få med seg museets flotte nybygg, formidlingsbygget «Olavs hall», med en interessant byhistorisk utstilling. Bygget, som er tegnet av danske Erik Møller Arkitekter, har en flott fasade i brent leire og ett stort, innvendig rom der museet har laget en fin presentasjon av byens historie. Her finner vi også en kopi av maleriet som er den eldste fremstillingen av Olav den hellige, på Olavssøylen i Fødselskirken i Betlehem fra 1150-tallet. En ekstra attraksjon er den populære historiefortelleren, og «Kardemomme by»s far, Thorbjørn Egners 12 byhistoriske relieffer som ble laget i 1939.

På den sjeldent velholdte Hafslund hovedgård viser Håkon Gullvåg utstillingens beste del, «Lek med historiens ekko». Herregården har antagelig vært krongods, og den er en perfekt ramme rundt kunstnerens utforsking av den kongelige, europeiske portrettradisjonen. Dens formål er å opphøye og forherlige de kongelige. Gullvåg parafraserer (direkte oversatt: «omskriving», eller kunstnerens personlige variasjon og videreutvikling av de opprinnelige motivene) de staselige og ofte pompøse originale maleriene. Hensikten er å latterliggjøre maktpersonene bak de flotte kostymene. Her er det ingen norske konger, men blant andre spanske, franske, engelske og dansk-norske statsoverhoder. Kunstnerens virkemidler er blant annet å la ansiktene gå i oppløsning, kroppene renner ut, og ofte suger omgivelsene figurene inn i et altomfattende mørke. Staffasjen fra de originale maleriene blir erstattet av fugler som tar bolig i herskernes hår, av blottstilt hjernemasse, og hender som har mistet sin funksjon.

Parafrasene er glitrende gjort, og spesielt i denne sammenhengen er det en opplevelse å se hvordan Håkon Gullvåg harselerer med de kongelige. Hovedverket er portrettgruppen av Christian VII, den nest siste kongen av Danmark-Norge (1766 – 1808), og en av de lengst regjerende kongene i Danmarks historie. Men saken er at han var gal, og kunstnerens gruppe av portretter refererer til «Bildet av Dorian Gray». Gullvåg har selv illustrert Oscar Wildes berømte roman, og som i litteraturen blir Gullvågs fremstilling av kongen på lerretene gradvis verre og mer utflytende – for ikke å si sammensauset. Maleriene tar opp i seg kongens utvikling inn i galskapen, og det er en billedlig fremstilling som gjerne kan sammenlignes med Per Olov Enqvists mesterlige roman «Livlegens besøk». Den forteller historien om livlegen Struensees manøvrering inn i og overtagelse av kongens liv, og illustrerer den samme gradvise nedbrytingen av et menneskesinn som Gullvåg fremstiller med sterke, billedlige virkemidler.

Jeg er selv født og oppvokst i Sarpsborg, og jeg stiller meg noe undrende til valget av jubileumsutstiller. Men det finnes ikke noe (kunsthistorisk) miljø i byen som kunne påtatt seg oppgaven med, for eksempel, å lage en ordentlig, retrospektiv utstilling om byens mest kjente kunstner, Arnold Haukeland. Initiativet til utstillingen med Håkon Gullvåg kommer fra Soli Brug. Det er et utmerket galleri, men kommunen burde kanskje stilt spørsmålet om det er riktig at kommersielle krefter skal få styre en så sentral del av jubileumsfeiringen? Når det er sagt er det blitt en flott utstilling. Det er ikke Håkon Gullvåg og Soli Brug som skal ta støyten for kommunens manglende prioriteringer. De har vel bare tenkt at dette var et utmerket forslag?

Mer fra Dagsavisen