Annonse
Jean Valjean, spilt av André Søfteland, blir den røde tråden gjennom en storslått oppsetning av Les Misérables.

Storslått om de miserable

Mot, mørke og lidenskap veier opp for vokalsprik i Folketeatrets satsing på «Les Misérables», en av verdens på alle vis største musikaler.

Annonse
Kultur

 

5

MUSIKAL

«Les Misérables»

Av Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg

Regi: Per-Olav Sørensen

Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen

Scenografi: Petr Hlousek

Med: André Søfteland, Hans Marius Hoff Mittet, Karin Park, Marion Ravn, Mariann Hole, Håvard Bakke, Jenny Langlo, m.fl.

Folketeatret

«Les Misérables» som sceneklassiker er uovertruffen, og et svimlende forhåndssalg av billetter til Folketeatrets største satsing så langt viser at denne historien om urett, revolusjon og kjærlighet basert på Victor Hugos «De elendige», har en spesiell plass i nordmenns hjerter. Så er det da også få musikaler som har et større repertoar av sanger med konto i den allmenne nynnebanken. Det legger press på enhver ny oppsetning, særlig når man våger å bryte ned standardløsningen. Per-Olav Sørensen er i sammenhengen en realist, med bakgrunn fra helt andre teateruttrykk. Som dramatiker de senere årene har han konsentrert seg om de episke fortellingene hvor skjebnen ligger i enkeltindividets hender, slik vi har sett i TV-dramaer som «Kampen om tungtvannet» og «Nobel». Når han gyver løs på «Les Misérables» glemmer han derfor ikke samfunnsengasjementet sitt, men heller ikke kravet om å underholde gjennom de store allmenne følelsene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er en bragd å spille «Les Misérables» så skittent og realistisk renskårent at stykket blir langt mer intens og mektig enn om oppsetningen hadde rendyrket patosen som ligger i musikalens natur. Sørensen viser en forståelse av at materialet står fjellstøtt uten at underholdningsvolumet må skrus til 11, og likevel er hans egen oversettelse og bearbeiding «stor» i alle henseende. Her er et myldrende ensemble og en effektiv og slående scenedekk og en scenografi som utnyttes til siste trevl, sømløst og kreativt og hele tiden i endring og transformasjon. Slik blir historien om Jean Valjean, Cosette, Javert og de andre nærmest som en levende organisme uten dødpunkter, en reise fra mørket mot lyset og forsoningen, hvor de enkelte sangerne gis mulighet til å skinne mot et bakteppe som ikke bare er visuelt fascinerende, men også tematisk dystert og dystopisk. De ulike personlighetene, stemmene og aktørene som utgjør ensemblet bidrar til å gi «Les Misérables» på Folketeateret en sammensatt klangbunn.

Les også: Teppet opp for de elendige

Handlingen er lagt til Paris mellom 1815 og 1832, en tid med ekstreme klasseforskjeller i en hovedsaklig lutfattig befolkning som led ytterligere på grunn av uår og kolerautbrudd. De revolusjonære strømningene som til slutt ender i juniopprøret var i stor grad tent av republikanere og studenter som ville et vaklende monarki til livs. Mot dette bakteppet, som i musikalversjonen blir stående uforklart, løslates Jean Valjean etter 19 års straffarbeid for å ha stjålet et brød til søsterens sultende barn. I denne oppsetningen blir han ingen endimensjonal figur, men en plaget mann som rives mellom sin fortid og ønsket om forsoning og et respektabelt liv, noe inspektør Javert ikke er villig til å gi han. Hans jakt på Javert for å bringe han tilbake til lenkene er motoren gjennom et stykke hvor skjebnetrådene krysses. Valjean blir verge for jenta Cosette når moren Fantine dør. Han kjøper Cosette fri fra de sleipe slavedriverne og hallikene herr og fru Thénardier. Noen år fram i tid er imidlertid Thénardiers datter Èponine forelsket i den unge studenten Marius, men når han møter den voksne Cosette er det kjærlighet ved første blikk. Samtidig samles opprørerne på barrikadene, og den aldrende Valjean har sine egne grunner til å kaste seg inn i kampene. 

Les også: Teater med høy smerteterskel

Sørensens oppsetning fordrer noe forhåndskunnskap om hvem som er hva, for etableringen av historien skjer med raske skift. Fantine (Karin Park på premieren, deler rollen med Haddy Njie) har knapt blitt introdusert før hun dør, andre roller løftes fram som mer sammensatte figurer i stykket. Éponine (Marion Ravn) får mye å spille på, som et offer i hendene på den kynisk framstilte Marius (Lars Henrik Aarnes) som ikke har øyne for andre enn Cosette (Jenny Langlo på premieren, deler rollen med Amanda Louise K'Odingo). Javert (Hans Marius Hoff Mittet) er mer kompleks enn vanlig i sin fanatiske jakt på Valjean, og det hele kunne blitt vel realistisk om ikke Mariann Hole og Dennis Storhøi som fråtsende gribber i rollene som ekteparet Thénardier ga historien brodd av vinn eller forsvinn-mentalitet.

Det bannes, prostitusjonen gjemmes knapt bort i skyggene, ingen er uskyldige og gatekampene på barrikadene foregår uten helteglorie, men likevel fulle av mennesker med stort mot og lidenskapelig gjennomføringskraft. Her møter Éponine sin skjebne, det samme gjør den modige fattiggutten Gavrosch i to av kveldens åpenbart mest gripende scener. Sørensen trykker på de riktige knappene. Han går nær sagt heldigvis ikke i den fella at han på noe tidspunkt forsøker å gjøre stykket poengtert samtidsrelevant, men skaper heller en felles klangbunn mellom den rådende elendigheten i Frankrike for 200 år siden, og usikkerheten og skjebnefellesskapet som råder i dagens samfunn med migrasjon og framtidsuro. Det gir stykket relevans uten at de går på kompromiss med underholdningsverdien.

Les også: Grovkornet fjas

Sangene avløser hverandre umiddelbart, pausene er få og noen av momentene i historien forsvinner i sceneskiftene. André Søfteland som Jean Valjean er noe nølende til å begynne med, men er strålende når dramaet strammer seg til. I et ensemble der flere først og fremst er sangere fra popsfæren sitter en og annen rolletolkning noe løst, og det skal også sies at sangene i norsk oversettelse krever sitt. Stemmemessig er det Hans Marius Hoff Mittet som Javert og Marion Ravn som Eponine som virkelig får scenen til å revne ved siden av Søfteland. Også Lars Henrik Aarnes løfter seg imponerende, mens Storhøi og Hole med rufsete bravur sørger for noen sårt tiltrengte burleske stikk. Orkestret under ledelse av Bendik Eide løfter forestillingen i kvalitativt fullformat.

Folketeatret og Per-Olav Sørensen lykkes dermed med å gi «Les Misérables» et hamskifte uten å miste det storslåtte, såre og patosfylte menneskelige dramaet. Her forenes den rene musikalopplevelsen med et stykke tankegods som gjør «Les Mis» til en relevant vekker, kanskje også for Folketeatret, som sikkert har begynt å tenke på hvordan de også neste gang skal greie å toppe seg selv, slik de elegant gjør med denne oppsetningen.

Les også: Regn med suksess

 

Annonse