Annonse
Fra filmen "Adjø Montebello", med Karpe Diem i Oslo Spektrum

Storslått forvirring

Karpe Diem klarer ikke helt å gripe filmformatet.

Annonse
Kultur

4

MUSIKKFILM

«Adjø Montebello»

Regi: Thea Hvistendahl

Norge, 2017
 

Karpe Diem har stått for de siste par årenes mest omtalte populærkulturelle begivenheter i Norge med vårens tre utsolgte Spektrum-konserter og låt-/musikkvideo-prosjektet «Heisan Montebello«. Nå samles disse to i filmen «Adjø Montebello», som blir noe av et storslått antiklimaks.

I spillefilmlengde går Karpe Diem videre i det visuelle og tematiske universet etablert gjennom de intrikate, vellagde Montebello-videoene: Svin, ape, banan; islam, Lillelord, priviligerte vestkantfjols; rosa, grått og svart; øst møter vest i Oslo og verden. Under ligger hele tiden en ertende omgang med kontroversiell tematikk rundt rase, kjønn og religion. «Adjø Montebello» har fått sjangerbetegnelsen «eksperimentell» av kinoenes billettsider,  men  fremstår først og fremst som en konsertfilm, ispedd videosekvenser som havner et sted mellom kortfilmer og musikkvideoer, med innslag av old school-dataspill. Å kalle fiksjonsinnslagene for «rammefortelling» blir å ta i, til det henger de altfor løst sammen. De går videre på videoene til «Attitudeproblem« og «Den islamske elefanten», hvor våre antihelter Magdi og Chiraq havner i fengsel, på samme celle, der de krangler og slåss, før de i filmen blir stilt for retten, og «dømt til døde» for «brudd på grunnlovsfestet nøytralitetsplikt».

Grisene og domsstolscenen sender tankene i retning Alan Parkers film «Pink Floyd The Wall», selv om dette neppe er en tilsiktet referanse. Bare unntaksvis kler det feterte popstjerner å fremstille seg selv som forfulgte. Men Karpe Diem klarer å komme unna med det, blant annet gjennom deres avvæpnende sjarm, og hvordan de med skrudd humor bruker sin minoritetsbakgrunn.

Deretter er vi i gang i Oslo Spektrum, i konsertopptak som er suggererende filmet, med dynamiske klipp mellom publikum og scene, tett på og langt unna. Særlig elementene av filming i og blant publikum tilfører noe til konsertopplevelsen. Samtidig gjør fokuset på «Montebello»-materialet at noen av høydepunktene fra konsertene ikke er med - som Oslo-hyllesten «Her», og de mer enkle, nedtonede sekvensene med fritidsklubb-rap og «Glasskår» (bandets første plateutgivelse). Men storheten og den uforskammede ambisjonen i konsertproduksjonen kommer godt fram, særlig er det interessant å se hvordan estetikken fra videoene går igjen i konsertproduksjonen og her videreføres i filmen.  

Det er også tøft hvordan Karpe Diem tar opp hansken fra selveste statsministeren og går videre i debatten som startet da Magdi gikk hardt ut mot Erna Solberg for hennes kondolanse ved Ariel Sharons død, og Solberg svarte tilbake - «han refset meg for ikke å være nøytral». Her er Karpe Diem på sitt beste, når samfunnskritikken har et klart ståsted og en tydelig retning.

Filmen inneholder også etpar nye låter, inkludert avsluttende «Rett i foret», der Karpe Diem etter å ha rundet første verden i dataspillet og kommet over i øya Skatteparadiset, kjører gjennom ørkenen i en stor banan og kommer fram til en oase med flere damer og svin. Det er vanvittig påkostet og stilig som Rick Ross-i-glansdagene-video og gjort, men, eh, hvor vil de med dette? Og kunne de ikke latt være å ta opp jøde-ordet igjen? Særlig her blir uklarhetene problematiske.  

Vekslingen mellom fiksjonsinnslag og konsertopptak gjør også at tempoet i filmen blir noe haltende. Og regissør Thea Hvistendal klarer ikke helt å samle trådene. Det var kanskje heller ikke noe mål å komme med en film som er sammenhengende og forståelig. Det aktualiserer i så fall det evige spørsmålet «men er'e eksperimentelt?». Filmen treffer ikke helt balansen mellom overtydelig og kryptisk. Det samme problemet preget konsertproduksjonen - men i Oslo Spektrum var det så mye som skjedde hele tiden at spørsmålet ikke ble så akutt. Det er klart det er kult med 60 damer i rosa badedrakt og grisetryner i et badebasseng på scenen. Men hva var poenget? Heller ikke filmen gir noe svar på det. Snarere gjør den forvirringen total. Montebello-prosjektet, gjennom musikk, video, konsert og nå film, er preget av skyhøye ambisjoner som nok har innfridd i størrelse og inntjening, men som fortsatt ikke virker helt kunstnerisk forløst.

Filmen vises til og med søndag på 140 kinoer over hele landet.

Annonse