Annonse
Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver personlig om å være syk og redd for døden i «Monstermenneske».

Stormannsgal og selvutleverende

Merkelig nok forsvinner skammen når man viser den fram. Derfor er det ikke skamfullt for Kjersti A. Skomsvold å ha skrevet nær 600 sider om sin egen sykdom. Selv om sykdommen kanskje ikke finnes.

Annonse
Kultur

- Jeg synes det er morsomt når forfattere er litt stormannsgale. Så jeg prøvde likeså godt å få til alt, i en bok, sier Kjersti Annesdatter Skomsvold til Dagsavisen.

Hun er de siste årenes mest suksessrike norske skjønnlitterære debutant. Førsteboka «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» kom i 2009. For den fikk Skomsvold strålende kritikker og Vesaas‘ debutantpris. Romanen ble solgt til en lang rekke land, og ble tiljublet av kritikerne i USA og Storbritannia, land som begge regnes for vanskelige bokmarkeder å nå.

 

Selvbiografisk

Nå er den antatt vanskelige andreboka ute. Den heter «Monstermenneske», og er allerede solgt til USA, Storbritannia og Danmark, selv om den ikke kom på norsk før i dag.

«Monstermenneske» er fortellingen om Kjersti fra Oslo som dro til Trondheim for å bli sivilingeniør innen data, men som i stedet ble syk, fikk diagnosen kronisk utmattelsessyndrom, eller ME. I flere år var hun ute av stand til å gjøre stort utover å ligge og hvile, først på gamlehjem og så i kjelleren hos mamma og pappa. Så begynner hun gradvis å skrive, og parallelt med det blir hun friskere. Kjersti blir forfatter i stedet, og får gitt ut en roman som heter «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg».

 

Skammen forsvinner

Historien er tilsynelatende identisk med Kjersti Annesdatter Skomsvolds. Men boka er ingen «ordentlig» selvbiografi:

- Det er en roman med selvbiografiske trekk. Ingen selvbiografi. I selvbiografier ramser man opp det som skjedde, og må være sannferdig med detaljene. Det er ikke jeg her. Jeg lyver også. Bryr meg mest om det som fungerer litterært, ikke om hva som er mest virkelighetsnært, sier Skomsvold.

Men personlig er boka. Karl Ove Knausgårds navn opptrer i teksten, og er allerede trukket fram av en anmelder, som for øvrig mener at Skomsvold er bedre enn Knausgård, faktisk både «vidunderlig» og «genial».

- I begynnelsen var det deler av det jeg skrev om meg som jeg ikke turde å lese igjennom selv med en gang. Men nå har jeg jobbet så lenge med stoffet, at det ikke er skummelt å vise det fram lenger. Det rare med skam, er hvordan den blir mindre, ofte helt borte, om man snakker høyt om den. Enten var det ikke så farlig når man får satt ord på tingene, eller så viser det seg at den andre kan relatere, har det sånn selv. Å fortelle om svakhetene, gjør meg sterkere. Mennesker er jo fine på grunn av svakhetene sine! sier Skomsvold.

 

Utleverer, men ok

Hun skriver om kjæresten som etter hvert dumper henne fordi han ikke orker mer. Om foreldrene som skilles. Om brødrene og om nære og fjernere venner. Dessuten en hel del om forfattere som inspirerer og interesserer henne, gjennom direkte møter, konkrete råd eller gjennom litteraturen de har etterlatt seg.

- Normalt, i det vanlige livet, setter man mange grenser for seg selv. Men om jeg kun skulle skrive det jeg ville sagt til folk, ville det blitt en veldig kjedelig bok. For man sier jo det som er snilt. Jeg har heller sett på hva som fungerer litterært, språklig og som en del av helheten. Og så har jeg latt de som er omtalt få lese gjennom det som handler om seg, og brukt deres tilbakemeldinger aktivt i teksten.

Reaksjonene var ikke alltid som ventet:

- Det interessante var at de fleste syntes det som sto om seg selv var greit, men gjerne ville beskytte andre. «Du kan ikke skrive sånn om mamma, da blir hun lei seg», sa pappa. Mens mamma syntes alt var helt i orden. «Jeg synes du må sette punktum oftere», var hennes eneste kommentar.

 

Ingen ME-pamflett

Da Kjersti Annesdatter Skomsvold ble intervjuet på Dagsrevyen om boka, ble det lagt vekt på at boka handler om ME. Det er bare delvis sant.

- Jeg har ikke tenkt at jeg skriver en bok om ME. Jeg vil fortelle historien om Kjerstis liv, og om hvordan det blir annerledes da hun blir syk. Boka er ingen pamflett. Ikke noe forsvar mot dem som måtte mene at ME ikke er noen ordentlig sykdom, eller at det kun er psykisk. Jeg er ikke så opptatt av å si noe annet enn «sånn hadde jeg det». Det er en roman som følger et menneske. Om andre vil bruke den til å si noe om ME, får det bli opp til dem. De får seg uansett en overraskelse om de forventer en typisk sykdomshistorie. Nå er boka ferdig. Jeg trenger ikke forsvare den lenger. Jeg ser jo at folk ofte har behov for å plassere bøker i kategorier. Men man kan like gjerne kalle den en kunstnerroman, eller en bli-forfatter-roman.

 

Vi forandrer oss

Eller rett og slett en roman om å være menneske. Et menneske som skal dø til slutt, og tenker en del på det.

- Mennesker kan forandre seg. Gjør det også. Ikke nødvendigvis som på film, hvor folk snur radikalt om. Og ikke sånn «Skrev bok, ble frisk, tada!» Så enkelt er det jo ikke. Men Kjersti forandrer seg når hun ikke kan bli sivilingeniør, men ligger i kjelleren hos mamma og pappa i stedet. Når livssituasjonen blir så endret, blir mennesket det også. Det ser Kjersti. Hun blir jo noe annet, blir forfatter. Kanskje er det det som er forandring, at man oppdager nye sider ved seg selv.

Annonse