Kultur

Stjernetreff på Tøyen

Møtet mellom Vincent van Goghs og Edvard Munchs kunst utgjør en utstilling i verdensformat.

Dagsavisen anmelder

KUNST

«Van Gogh+Munch»

Munchmuseet

Til 6. september

To selvportretter, der Vincent van Gogh (1853 – 1890) og Edvard Munch (1863 – 1944) begge poserer med paletten, utgjør sammen med van Goghs «Stjernenatt over Rhone» og Munchs «Stjernenatt» det mest slående visuelle likhetstrekket mellom Vincent van Goghs og Edvard Munchs kunst. Likevel blir motivene noe mer enn kun eksempler på de mange åpenbare berøringspunktene mellom de to mesterne som nå henger side om side i Munchmuseet på Tøyen i Oslo. For tanken er langt fra ny. Kunstgallerier og særlig kunsthandlere så tidlig slektskapet, og allerede i 1912 ble de satt i relieff mot hverandre i Sonderbund-utstillingen i Köln. Utstillingen gjorde verdensstjerne av den til da ukjente van Gogh, som hadde vært død i over 20, mens Munch hadde vært etablert nesten like lenge. Siden har forståelsen av likhetstrekkene mellom de to vokst, men først nå får vi den grundige utstillingen viet dem begge sammen. Takket være utstrakt utlån av bilder er dette en åpenbart vakker utstilling, men det er kompleksiteten, det intense nærværet og emosjonelt eksplosive hos dem begge som utgjør den slagkraften. Slik danner likheter og forskjeller en usedvanlig sammensatt presentasjon av to menn som på hvert sitt vis tok kunsten ut av sin samtid og inn i framtida. Om den virker oppildnende på noen så blir det ganske sikkert gleden over opplevelsen som tar overhånd, og ikke vreden slik utstillingen med Munch og Melgaard til dels utløste i den første utstillingen av +Munch-prosjektet, som vil fortsette med Vigeland mot tampen av 2015.

Etter nesten seks års forarbeide framstår «Van Gogh+Munch» som et ambisiøst løft av de to kuratorene Magne Bruteig fra Munchmuseet og Maite van Dijk fra Van Gogh Museum i Amsterdam. Vi aner at Oslo-delen av utstillingen sannsynligvis mangler ett og annet poeng som antakelig vil materialisere seg når den flyttes til Amsterdam. I hvert fall om man skal dømme ut fra katalogens sammenstillinger der for eksempel van Goghs «Soverom i Arles» er satt opp mot Munchs symbolsterke «Mellom klokken og sengen», på samme måte som van Goghs «Hveteåkeren høstes» og Munchs «Slåttekar» er i den aktuelle opphengningen. At opphold i Paris ellers var avgjørende for begge står sentralt i den kronologisk opphengte utstillingen, og her berikes utstillingen med bilder av beslektede og inspirerende kunstnernavn.

Utstillingen heller nok sterkest mot Munch, hvor «alle» kanonene er dratt fram: Munchmuseets «Skrik»-variant fra 1893, «Madonna», «Vampyr», «Livets dans» og «Syk pike». Og ett særlig likhetstrekk mellom de to kunstnerne påpekes. Mens Munch samlet sine mest betydelige motiver i «Livsfrisen», ga van Gogh utvalgte motiver samlebetegnelsen «Décoration». For begge var det et poeng at de enkelte bildene oppleves forsterket gjennom sammenstillingen, slik kuratorene forsøker å vise. Sammen med skriftlige kilder blir dette et av flere aspekter ved «Van Gogh+Munch» som vil gi publikum økt innsikt i de to kunstnernes tanker, og den kronologiske tidslinjen over dem begge og deres arbeider og gjennombrudd i offentligheten, framheves som ditto slående lesning. Men det er i randsonene av kronologien at aktualiteten blir synlig. Ikke en aktualitet som først og fremst er tilpasset et evig krav om at alt på død og liv skal ha en nåtidige betydning, men en erkjennelse av at begges indre demoner er gjenkjennelige i et samfunn helt annerledes enn det de kjente til. Livsangsten og den mentale dirringen som kommer til syne hos begge er like påtakelig som livet bak penselstrøkene, sterkt uttrykt, verbalt som kunstnerisk.

Selvsagt er flere av Van Goghs mest kjente motiv på plass på Munchmuseet, i tillegg til et spennende utvalg andre arbeider. Først og fremst er det mørke «Potetspiserne» (1885) en begivenhet å se på en norsk vegg, og en sterk indikasjon på hvordan de to mesterne lot vanlige menneskers liv og sjelsliv gjennomstrømme kunsten. Utstillingens psykologiske aspekt i begges radikale kobling mellom kunsten og det indre sjelslivet er gripende, mens særlig landskapsmaleriene peker på den tekniske dialogen mellom Munchs og Van Goghs bilder, og den inspirasjonen førstnevnte må ha funnet i fargebruken og teknikken til van Gogh som døde så tidlig som i 1890. Van Goghs nydelige «Det gule huset» gir sammen med Munchs «Rød villvin» et formidabelt fargespenn. Slik slår det formelig gnister mellom «Van Gogh-Munch»-utstillingens skyggelune, blåfargede vegger der overlyset framhever et møte mellom to av kunstens giganter.