Kultur

Stipendgrossist med vilter originalitet

Han er en av de mest aktive kunstnerne i sin generasjon. Men sjansen er stor for at du aldri har hørt om Christian Tony Norum. Det interessante er at det ikke er din feil.

Bilde 1 av 2

Kunst

Christian Tony Norum

«The oceans blue dots in the black backdrop»

Galleri K, Oslo. Til 14. januar

Hvis du ikke kjenner til Christian Tony Norums kunst har du gått glipp av noe fint. Eller i hvert fall noe rart. For det er mye ved den 37 år gamle kunstnerens verk som avviker fra vanlige forventninger til hva kunst skal være – hvis noe slikt eksisterer lenger i det hele tatt.

Norum er usedvanlig aktiv: Etter at han gikk ut fra masterprogrammet ved Statens Kunstakademi for fem år siden har han hatt 16 separatutstillinger og deltatt i 44 kollektivutstillinger. Han jobber primært som maler, og har et vitalistisk og viltert uttrykk som litt vulgært kan karakteriseres som kaotisk. Og kaos kan jo være både morsomt og frastøtende.

Så til noe helt annet: I høst har kunstnerne stått opp mot kulturminister Linda Hofstad Hellelands forsøk på å forandre reglene for organiseringen av stipendkomiteene. Stipender er svært viktig i kunstnerøkonomien fordi gjennomsnittsinntekten fra kunstnerisk arbeid er på samfunnets bunnnivå. Når det i tillegg er påvist at kunstneres inntekter har falt de senere årene – det er bare et lite mindretall som selger nok kunst til å ha en normal inntekt – da har stipendmidler avgjørende betydning.

Grunnen til at jeg går denne omveien er at Christian Tony Norum (født 1980) er én kunstner som har hatt både nytte og glede av stipender. Det har resultert i et kunstnerskap med en personlig og annerledes karakter. Like viktig er at han har brukt stipendpengene til å arrangere en lang rekke kollektive utstillinger som har vært åpne for et stort antall kunstnere med mange ulike uttrykk. Stipendpengene har gjort at han har kunnet fungere som en inkluderende katalysator som har gitt andre kunstnere utstillingsmuligheter.

Norum er en av dem som indirekte anklages for å være en del av «mafiaen» som tusker til seg stipendmidlene. Mafia-anklagene kom fra den klassisk-realistiske maleren Dag Hol. Han er en meget dyktig kunstner som tydeligvis liker å sette ting på spissen. Han vil ha kunstnerne ut av stipendkomiteene fordi han mener at representanter for en opplyst offentlighet, publikum, er bedre egnet til å vurdere stipendsøknader enn kunstnere. Han ser ensretting der jeg ser mangfold.

Går du tilbake til barokken og den katolske kirke kan du si at Hols perspektiv er representativt. Men i den unge, norske kunsthistorien er det motsatt. I et debattinnlegg denne uken påpekte kunstsosiolog Dag Solhjell at fagfellevurdering har vært det ledende prinsippet i norsk kunstpolitikk siden midten av 1800-tallet. Hofstad Hellelands forslag er bare ett av flere eksempler på at dette prinsippet blir uthult. Kunstnerne er, for eksempel, for lengst fjernet fra museenes innkjøpskomiteer.

Jeg har selv debattert hvordan stipendpolitikken utøves, og jeg mener det er grunn til å se på hvordan fordelingen av stipender gjennomføres. Men i all hovedsak har praksisen med fagfellevurdering fungert godt, og majoriteten blant kunstnerne er sterkt i mot å forandre det. Det standpunktet gjelder ikke bare billedkunstnere, men også forfattere, musikere, filmkunstnere og andre.

Christian Tony Norum lager kunst enkelte vil ha problemer med å verdsette, kanskje fordi den kan virke kaotisk. Jeg liker kunsten hans, blant annet fordi mange av maleriene er fulle av detaljer som danner mindre fortellinger i billedflatens komplekse uttrykk. Han jobber med en intuitiv prosess der en overordnet ide formes av innfall og påfunn som dukker opp under veis. Bildene viser en blanding av modernistisk konstruksjon og løssluppen figurasjon. De er en miks av mye ulikt, og jeg kan gjerne være med på at han som kunstner fremstår som én som fortsatt ligger i støpeskjeen. Ut av dette kaoset ser jeg muligheten for at det kan komme noe stort.

Fagfellevurderingen har gitt Christian Tony Norum stipender som har gjort at han har hatt tid til å utvikle sitt talent. Han har også hatt overskudd til å gi andre kunstnere muligheter gjennom å arrangere utstillinger. Han har et nesten fetisjistisk forhold til Edvard Munch, en annen kunstner som nøt godt av fagfellevurderte stipender i sin ungdom. Men denne beundringen har ikke ført til kopivirksomhet: Det er ikke mye ved Norums kunst som peker mot Munch. Så min anbefaling er at du setter av litt tid i en travel førjulstid til å oppsøke utstillingen i det høyt respekterte Galleri K, slik at du selv kan vurdere hva dagens stipendpraksis kan bevirke.

Mer fra Dagsavisen