UTSTILLING
Camilla Norment
«Drawing And Sculpture»
Oslo kunstforening, til 25. juni
Ikke bare er dette første gang hun har en separatutstilling etter Venezia-deltagelsen – som Camille Norment fikk mye positiv kritikk for. Nei, utstillingen i Oslo kunstforening er faktisk den første separatutstillingen den amerikansk-fødte kunstneren har i Norge. Det skyldes at hun først og fremst er musiker og komponist, med en kryssende interesse for det visuelle kunstfeltet som er blitt sterkere med årene. Det var med andre ord et visst sjansespill da OCA/Office for contemporary art Norway’s direktør Katya García-Antón inviterte Norment til Venezia.
Utstillingen i arkitekt Sverre Fehns paviljong (1962) i Venezia var visuelt sett en ganske dramatisk affære, der paviljongens vindusvegger var kopiert og spredd utover som etter en katastrofe. Samtidig var det en veldig stillferdig og meditativ installasjon, der Norments bruk av det sjeldne instrumentet glassharmonika ga paviljongen en helt spesiell atmosfære. Slik beskrev jeg opplevelsen for to år siden: «Å komme inn i den lyse paviljongen er som å bevege seg ut på et hav av ro, med dempet sang, nynning og behagelige lyder som omslutter deg når du går rundt. I en kunstbiennale med mange ulike uttrykk og et stort antall utstillinger som skriker om oppmerksomhet blir det norske bidraget en stille oase som tilbyr et rom for ettertanke. Men det er alltid et men, og etter hvert oppdager du de små dissonansene i lydbildet, og du får også bedre tid til å studere og tenke over betydningen av de mange, hvitmalte vindusrammene med knust glass. De imiterer paviljongens vinduer, og med den kaospregede monteringen danner de et overskridende, indre og ytre landskap i den vakre paviljongen.»
Dette tilbakeblikket er viktig for bedre å kunne få en inngang til årets utstilling. Man kan trenge litt hjelp på veien, for «Drawing and sculpture» er en lavmælt utstilling med dempede virkemidler. Lyd er både et utgangspunkt for og et vesentlig innslag i utstillingen. Det første som møter deg er en liten «fontene» på en høy sokkel. Den er laget av en glassbolle til et glassharmonika, instrumentet der musikken fremkalles ved å gni på kanten av bollen med vætede fingre. Akkurat denne bollen er «mislykket» fordi lyden i den ikke treffer den noteskalaen vestlig musikk er bygd på. Vann strømmer opp gjennom et hull i bollens bunn, og rett som det er vil du se små vibrasjoner i vannet. De fremkalles av lyden fra en høyttaler gjemt inne i sokkelen bollen står på, og det er dissonansene i denne musikken som får vannet til å vibrere.
Den rigiditeten, eller perfeksjonen, det vestlige notesystemet bygger opp under kan sees som Camille Norments angrepsmål. Dissonans, det som forstyrrer og avviker fra den harmonien mange streber etter, blir gjerne sett på som noe ubehagelig og uønsket. I overført betydning fører det – i pressede tider – til forfølgelse, fengslinger, tortur og henrettelser av alle som ikke passer inn i og føyer seg etter systemet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Med dette som bakgrunn får utstillingen en ekstra dimensjon gjennom sin fysiske plassering. På torget utenfor Oslo kunstforening står Wenche Gulbransens fonteneskulptur som minner om den eneveldige kongens uinnskrenkede makt. «Her skal byen ligge» var kong Christian IVs ord, og slik ble det. I bygningen ved siden av bodde skarpretteren, eller tidens bøddel, han som hadde som sin jobb å henrette mennesker. Ja, det spekuleres til og med på om Christiania torg, der fonteneskulpturen står, var rettersted i tidligere tider. Da var henrettelser en folkeforlystelse.
I tillegg til lyd med (behagelig) dissonans er den døde kroppen et annet objekt i utstillingen. Skjelettdelene er fremstilt i glass, og de lett kaotiske skulpturene sier mye om livets og kroppens skjørhet. Et annet hovedelement i utstillingen er «tegninger» laget med jernspon. Kunstneren tegner dem ved hjelp av magneter som får jernsponet til å organisere seg i fine mønstre, før resultatet fikseres slik at verkene kan vises frem. Disse verkene utgjør utstillingens ryggrad, og den lavmælte skjønnheten de målbærer omdanner Oslo kunstforenings hvitmalte rom til et sted for kontemplasjon og ro. I det ytre er dette en veldig stillferdig utstilling. Men det tankerommet den åpner opp er både dramatisk og konfliktfylt. Slik blir den et bilde på livet selv. Og den viser at OCAs valg til Venezia-biennalen ikke var en døgnflue. Camille Norment har ikke mistet kloen.