Annonse
I «Historie om et ekteskap» er det flere stemmer som forteller historien om hvordan et tilsynelatende vellykket ektepar glir fra hverandre.

Stemmer fra et ekteskap

Brageteatrets oppsetning av «Historie om et ekteskap» er blitt veldig fin, men Per Manings bilder er finest.

Annonse
Kultur

 

5

TEATER

«Historie om et ekteskap»

Etter Geir Gulliksens roman

Dramatisert av Anders T. Andersen

Regi: Anders T. Andersen

Musiker og arrangementer: Tuva Syvertsen

Foto/videodesign: Per Maning

Kostymer: Urd Maria Søgård

Geir Gulliksens korte roman «Historie om et ekteskap» fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i fjor høst. All oppmerksomheten var kanskje ikke like positiv. Jeg trenger bare nevne ordet virkelighetslitteratur, så er vi der igjen. Dessverre synes jeg verkene som har blitt gjenstand for diskusjon omkring bruk av virkelige hendelser og modeller er blitt såpass merket av det at det er vanskelig å lese dem med et fritt og åpent sinn. Virkeligheten, eller fornemmelsen av den, forstyrrer, tenker jeg, mens jeg leser Gulliksens roman om den gradvise krakeleringen av Timmy og Jons ekteskap. Jeg elsker jo en god fiksjon nettopp for fiksjonens skyld, og jeg lurer på: Er det noen som kan redde virkelighetslitteraturen fra virkeligheten? Kanskje teatret kan.

Gjennom en oppsetning av en tekst på scenen får man nye stemmer, kropper og ansikter å forholde seg til. I Brageteatrets oppsetning av Gulliksens roman ser vi Petronella Barker (som Timmy), svenske Jonas Sjöqvist (som Jon), Silje Storstein som en tredje karakter/stemme og musiker Tuva Syvertsen. Stoffet har dessuten gått via en regissør (Anders T. Andersen) som har hatt sitt blikk på og sin tolkning av teksten. Noe er klippet vekk og noe beholdt av den opprinnelige teksten, og vips, så er vi et stykke lenger unna det som eventuelt virkelig måtte ha skjedd. Brageteatret har greid å trylle frem en veldig god scenisk fortelling som beholder det beste av Gulliksens tekst, nemlig ordene, setningene, formuleringene, avsnittene. Og så har de utvidet den, blant annet ved å innføre Storsteins tredje karakter, Tuva Syvertsens sang og en blideserie av Per Maning som er så fin og samtidig litt stygg, men også poetisk og utfordrende og så full av alt det som skjer i fortellingen, bare fortalt i et annet språk. Sammen er det blitt en forestilling som jeg liker bedre enn jeg likte boken, som er lettere og mer humoristisk. Per Manings bildeserie berører meg nok sterkere enn det teksten og skuespillerne greier, for det hele er for avdempet, for reflekterende til at det setter i gang noen følelser hos meg. Men friksjonen som mangler i teksten, finner jeg i stedet i bildeserien, som i hovedsak utgjør forestillingens scenografi.

Et av både romanens og forestillingens sentrale spørsmål er «Hva er kjærlighet?», og fortellingen om Timmy og Jon inviterer i høyeste grad til videre refleksjon omkring vår samtids forhold til parforholdet, forelskelsen og kjærligheten. Og jeg som liker en god fiksjon, synes denne fortellingen også viser i hvor stor grad kjærligheten må være en fiksjon, en fantasi. Også i forestillingen er det tydelig at det er en tilknytning mellom Jon og Timmys felles seksuelle fantasier til hennes utroskap og deres brudd. Og det tydeliggjør i hvor stor grad nettopp fantasien påvirker følelser og relasjoner, og at den moderne kjærligheten ikke bare er en vandring fra forhold til forhold, men også fra fantasi til fantasi.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det eneste jeg har å innvende mot denne forestillingen, er at den til tider er litt kjedelig, at den spilles i samme tempo hele veien, aldri varierer i lydstyrke, ikke markerer vendepunkter – at den rett og slett er litt for monoton. Brageteatrets oppsetning av «Historie om et ekteskap» er ingen radikal nytolkning av Gulliksens verk, og det trenger den heller ikke å være. Men tekstmassen, som det er en del av i tekstteater som dette, hadde trengt å bli behandlet mer som musikk, der fraseringer, taktskifter, crescendoer og decrescendoer skaper liv og fremdrift i stykket som fremføres. Allikevel synes jeg denne forestillingens ulike stemmer tilfører både friskhet og nytt liv til en roman som nærmest ble slukt av en debatt da den kom ut.

Annonse