Annonse
Michael Fassbender som Harry Hole i «Snømannen».

Statlig støtteordning reddet «Snømannen»

– Kostnadsnivået på å lage film i Norge er skyhøyt, og «Snømannen» kunne ikke blitt laget i Norge uten støtten fra insentivordningen, sier regissør Tomas Alfredson.

Annonse
Kultur

 

LONDON (Dagsavisen): – Da jeg ble tilbudt «Snømannen» skulle den spilles inn i Chicago, og det fikk jeg ikke til å stemme, forteller Tomas Alfredson til Dagsavisen.

I dag kommer han sammen med utvalgte skuespillere til Oslo og festpremiere på den internasjonale storfilmen «Snømannen», basert på Jo Nesbøs roman. I ukevis regisserte han Michael Fassbender på kjent grunn først og fremst i Oslo, men også andre steder i landet, og førstkommende fredag skal kinopublikum endelig få se hvordan den erkenorske antihelten Harry Hole tar seg ut på det store lerretet. Kampen om å få innspillingen til Oslo og Norge var imidlertid langt fra avgjort i utgangspunktet, forteller Alfredson da Dagsavisen møter ham i London.

– At man skulle bringe en skandinavisk regissør til Chicago for å lage noe som er så spesifikt skrevet for Norge, ble helt bakvendt for meg. Mitt første krav for å ta regijobben var at filmen skulle lages på stedene der handlingen i boken foregår. Det er en grunnleggende del av historiens DNA, slik jeg ser det. Jeg er ikke norsk, men jeg vet noe om landskapet og lyset og hvordan menneskene her uttrykker seg, sier svensken som tidligere har laget «Muldvarpen» og «La den rette komme inn».

Les også: Tapte mot «Snømannen»

Brekkstang

Alfredsons krav om Norge som innspillingsland er ikke den eneste årsaken til at «Snømannen» kom «hjem». Etter at produksjonsselskapet Working Title sikret seg rettighetene til å filmatisere boken i 2011, skapte det gjenlyd da Martin Scorsese meldte seg som regissør. Under lanseringen av «Hugo» lovet han til og med at hele filmen skulle lages i Norge. Så startet dragkampen om innspillingen for alvor.

Svenskene ville ha «Snømannen» til Stockholm – en langt rimeligere by enn Oslo å spille inn i – mens Scorsese så mot Chicago.

Løsningen var filmpolitisk. I Norge hadde debatten om å innføre en insentivordning rast lenge. Island og Irland er blant landene som har en tilsvarende statlig støtteordning, som går ut på å friste utenlandske filmproduksjoner gjennom å refundere inntil 25 prosent av beløpet som legges igjen her i landet. «Snømannen» ble brekkstangen som fikk insentivordningen på plass, og sammen med økonomiske garantier fra blant annet Oslo og Bergen ble den igjen brekkstangen for å få «Snømannen» til Norge. Som første film fikk «Snømannen» tildelt midler fra insentivordningen, i alt 40,5 millioner kroner.

– Insentivordningen gjorde det mulig å få til en filminnspilling i Norge, men jeg må også understreke at Oslo kommune, Bergen by og Rjukan, der flere scener er spilt inn, har vært fantastisk hjelpsomme. Vi hadde et filmteam som besto av halvparten hver av nordmenn og briter, og de fungerte helt forbilledlig sammen, sier Alfredson, som overtok filmen i 2014.

– Martin Scorsese ble tilbudt filmen før meg, men i flere år hadde han arbeidet med filmen «Silence», som for ham er et hjertebarn. Da puslespillet med å få den realisert falt på plass valgte han å lage den, og så tilby meg «Snømannen». I stedet har Scorsese vært utøvende produsent, og vært veldig hjelpsom under klippeprosessen, sier Alfredson, som fikk benytte seg av Scorseses faste klipper Thelma Schoonmaker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Endret historien

De mange som har lest «Snømannen» vil imidlertid fort merke at Alfredsons film er en versjon som på langt nær følger boken slavisk.

– Den «Snømannen» jeg lager er ikke 600 papirsider, det er 120 minutter film, og da er du av åpenbare grunner nødt til å gjøre endringer. Du må akseptere at det å lage film ikke er en autonom prosess, og at det å lage film basert på en bok ikke kan gjøres side for side. Det handler om å løfte en følelse og en atmosfære ut fra boken og så oversette det filmatisk. Du må økonomisere gjennom de valgene du tar, sier Alfredson, og forteller at Jo Nesbø var tilgjengelig om de skulle behøve ham, men at han utover det ikke deltok i prosessen.

– Følte du noe ansvar overfor Jo Nesbø?

– Film er perverst kostnadskrevende. Å putte så mye penger inn i noe som varer halvannen til to timer er et enormt ansvar i seg selv. Det er noe du hele tida er klar over, men det å gå rundt og føle på det ansvaret er ikke spesielt konstruktivt. Du angriper ikke et slikt prosjekt med forsiktighet, tvert imot krever det at du er radikal, konstruktiv og modig. Ansvaret har du uansett som filmregissør, sier han, og legger til:

– Jeg leste boken uavhengig fra prosessen med å lage filmen, og ut fra det forsøkte jeg å skape noe nytt. Om jeg ender opp med å lage en drittfilm ut av en fantastisk god bok, så vil boken fortsatt være fantastisk. Filmen kan ikke ødelegge den. Men jeg håper selvsagt at filmen fungerer. Det er ulike lag og det er rom for mange måter å fortelle en historie på, men skulle ikke filmen kommunisere ville det være katastrofalt.

Les også: Premierefesten går uten stjernene

Hvorfor Harry drikker

Alfredson kommer i dag til Oslo sammen med Rebecca Ferguson («Mission: Impossible»-filmene), som spiller Holes kollega Katrine Bratt, for å gjøre intervjuer og gå den røde løperen på Colosseum kino sammen med blant andre Jakob Oftebro, den eneste norske skuespilleren som har en større rolle i «Snømannen». Michael Fassbender som spiller Harry Hole kommer ikke til den norske premieren, men har tidligere fortalt Dagsavisen at han elsket å spille inn filmen i Oslo, og at han særlig lot seg forføre av restaurant Schrøder, Harry Holes faste vannhull.

Les også: – Jeg elsket å filme i Norge

– Jeg forsøkte å finne grunnen til at Harry drikker, sier Tomas Alfredson om filmens hovedfigur.

– Det er mange årsaker til at en alkoholiker drikker, men det mest vanlige er at man vil gjøre verden til et vakrere sted, mer fargefull og interessant. Realiteten for Harry Hole er at verden er for interessant og at han er for sensitiv, og han drikker for å distansere seg fra det han har vært igjennom og det han opplever. Jeg lette etter noen som kunne bære den empatien, den hudløsheten som er nødvendig i en slik rolle. Michael Fassbender er en slik hudløs skuespiller. Du kan lese følelsene hans på lerretet, sier Alfredson, som utover Fassbender og Ferguson har et stjernegalleri i sentrale småroller, blant dem Chloë Sevigny, Oscar-vinner J.K. Simmons og Toby Jones. Og ikke minst Val Kilmer, som har snakket åpent om kreftsykdommen den siste tida.

– Val Kilmer hadde vært syk tidligere, men han var frisk da vi spilte inn filmen. Han er en gammel helt for meg og det var stort å få han med. Den tøffeste scenen i hele «Snømannen» var faktisk med han, når han står på fjelltoppen over Bergen. Det tok to og en halv dag å skyte den scenen på grunn av været.

Les også: Tar med Snømannen-team på guidet tur

Annonse