Sommerlig hagedrøm på Blaafarveværket

KUNST

«Drømmen om en hage – nordiske hagemotiver»

Marit Roland: «Papirtegninger» i Tømmerlåven på Nyfossum

Blaafarveværket, Åmot i Modum

Til 24. september

Hvem drømmer ikke om å ha en hage? For første gang er hagen i nordisk kunst samlet til en utstilling, og nok en gang viser verket seg som en pioner i norsk og nordisk sammenheng. Fra samtiden byr de på en usedvanlig fin og høyst annerledes tegneutstilling i låven på Nyfossum. I hovedutstillingen retter de blikket mot historien, og det er blitt en utstilling for ren nytelse: Her inviteres det til friksjonsfri konsumpsjon av idealiserende kunst med hagen som motiv. De 65 maleriene (inkludert noen akvareller og Lul Krags tre vakre, kinesiskinspirerte kulltegninger) er en parademarsj av sommerlig idyll, avslappet stemning og blomstrende prakt. Det er ganske herlig.

Hagen er mer enn en drøm for mange. Den byr på både nytelse og ytelse. Nytelsen ligger i opplevelsen av estetisk kvalitet og mulighetene hagen gir for selskapelighet, avslapning og rekreasjon. Menneskets behov for skjønnhet og konsekvens møtes av blomstenes fargeprakt, av hageanleggets struktur, og mangfoldet av de ulike plantene og trærne. Ytelsen kan også omtales som nytte og ligger i matauke, eller – for å si det på en hyggeligere måte – dyrking til eget forbruk.

Utstillingen strekker seg over nesten hundre år og inkluderer kunstnere fra de fire nordiske nabolandene. Fra det eldste bildet, norske Frants Bøes «Fra bagermester Købkes eiendom» (1843) til det yngste ser vi en glede over hagens kunstneriske og rekreasjonsmessige muligheter. Også det nyeste maleriet er laget av en nordmann, Erik Werenskiolds «Blomstrende morelltrær i haven på Lysaker» (1937), men innenfor dette tidsspennet er det masse nabolandskunst som utmerker seg.

Svenskene stiller med en opplagt favoritt i Carl Larsson, som med sine tre akvareller og ene maleri setter en standard av høy kvalitet og publikumsvennlig motivbearbeiding. Han speiler utstillingens hovedtendens av realistisk og idylliske skildringer. Man kan også si det på en annen måte: Utstillingens tidsperiode inkluderer fremveksten av den kunstneriske modernismen, men de kunstneriske og formale eksperimentene er ikke akkurat det man biter seg merke i.

Men det er ett modernistisk maleri de fleste vil legge merke til: Helene Schjerfbecks «Sjundby gård» (1927) er et mesterverk i forenklingens kunst. Siden oppmerksomheten rundt våre naboer er såpass sjelden i norsk kunstliv vil mange bli overrasket over de finske kunstnerne. For eksempel Ferdinand von Wright, som pryder utstillingens plakat med et høyst symbolsk motiv som markerer skillet mellom den private kultiveringen av hagen (og indirekte menneskenaturen) og den omgivende verdens ville natur. Hans blomster- og fuglestilleben fra 1853-54 er også et studium verdt.

Finske Pekka Halonen (1865–1933) representerer en viktig tendens, nemlig kunstneren som gartner. Enkelte, som Claude Monet, anla hagen for å skape motiver, mens andre, som Nikolai Astrup og Halonen, drev jordbruk for å brødfø familien for så å bruke hagen som motiv i kunsten. Halonen stiller blant annet med et flott maleri av kål, et motiv også Edvard Munch var opptatt av. Men mens Munch er representert med et portrett i en hage med smørblomster og frukttrær, er Halonen opptatt av å skildre det han dyrker for å brødfø den store familien med åtte barn. Utgangspunktet kunne ikke vært mer ulikt.

Norske Frants Bøe malte sitt motiv i familien Købkes hage mens han gikk i lære hos en av den danske gullalderperiodens fremste landskapsmalere, den ti år eldre Christen Købke (1810–1848). Dansken er representert i utstillingen med et motiv fra den samme hagen, og det er interessant å se hvor ulikt de to kunstnerne angriper motivet. Der Bøe er detaljert og fargeglad, er Købke mer antydende i malemåten og dempet i koloritten. Dette skyldes kanskje at Blaafarveværket denne gangen ikke har fått lånt inn ett av hans hovedverker, for normalt forbinder vi Købke med en sterkere koloritt og en mer utpreget realisme enn i dette maleriet.

Det samme er uten tvil tilfelle med dansk malerkunsts mest kjente motiv, P.S. Krøyers «Hip hip hurra! Kunstnerfest på Skagen». Det blir så å si aldri lånt ut fra Gøteborgs konstmuseum, og erstatningen er ikke akkurat spennende. Men de minner oss om et kjent motiv, og danskene har flere andre fremtredende deltagere, som Kristian Zahrtmann, Fritz Syberg, Harald Slott-Møller og Edvard Weie. Sistnevntes avslappede hagescene «Fra en villahave i Sundet» (1914), som er mest kjent med undertittelen «Solskin og dovenskab», er et tidlig eksempel på den forenklingen som førte frem mot modernismen.

Blaafarveværket markerer 40 år med kunstutstillinger i år. Årets hovedutstilling føyer seg inn i en sterk tradisjon. I jubileumsteksten skrevet av verkets «pott og panne», Tone Sinding Steinsvik, peker hun på en rekke utstillinger der de har vært først ute med å presentere historiske og «glemte» kunstnere. Så også i år, der «Drømmen om en hage» er den første utstillingen som tar for seg hagen som motiv i nordisk kunst. Ingen har laget en slik utstilling før, men inspirasjon er hentet fra en rekke kunstutstillinger i utlandet de senere årene. Hagemaleriet er en undersjanger av landskapsmaleriet, men denne utstillingen viser at motivkretsen fortjener å bli behandlet på grunn av sin egen verdi

At Blaafarveværket også er blitt flinke til å inkludere samtidskunst ser vi i låven på Nyfossum, der Marit Roland har laget en serie installasjoner med sin særegne tegneteknikk. Hun bruker papiret som tegning, bretter, ruller og krøller det i et volum som inntar, overtar og dominerer rommene de er plassert inn i. I den gamle tømmerlåven blir det spesielt vellykket. Her har hun boltret seg i ulike formater og teknikker, nede på gulvet, opp langs veggene og oppunder taket. «Tegningene» fremstår som en tenkt sekvens der de ulike teknikkene supplerer hverandre og skaper en spenning som får publikum til å se både tegningene og rommene med nye øyne.

Blaafarveværket har et flott tilbud denne sommeren. Samtidig er det ingen grunn til å stikke under en stol at Blaafarveværket hopper elegant over de sosiale og politiske aspektene knyttet til representasjonen av hagen i kunsten. Jeg skrev at hagen er mer enn en drøm for mange. For andre forblir den bare en drøm: Det er en nytelse å få et innblikk i de rike og priviligertes behagelige liv, men det er ikke til å komme bort fra at utstillingen omhandler et overklassefenomen. I de nærmere hundre år utstillingen omfatter, 1843–1937, var samfunnet preget av en veldig utvikling. Jordbruket ble effektivisert, og industrien vokste sterkt. Fraflyttingen fra landsbygda økte, byene ble større og utvandringen til Amerika nådde sin topp mot slutten av 1800-tallet. Fordelen var at rikdommen ble spredd på flere, og at den borgerlige middelklassen vokste seg sterk. Samtidig organiserte arbeiderklassen seg og kom til politisk makt utover på 1900-tallet.

For arbeiderne var tanken på å ha en egen hage bare en fjern drøm. Men rundt århundreskiftet, et halvt århundre etter det eldste maleriet i utstillingen og godt innenfor den tidsperioden utstillingen omfatter, oppstod en ny bevegelse: Kolonihagene ble gjerne opprettet på kommunal grunn, og den første norske kom i Halden i 1897. Tanken var at (barne-)familier i små og trange leiligheter skulle få rekreasjon og kunne dyrke egen mat. Jeg vet ikke om det finnes noen kunstverk som skildrer livet i kolonihagene, men det er i hvert fall ingen ting i denne utstillingen som speiler dette fenomenet. Utstillingen forholder seg til overklassens behagelig liv. Selv i teksten som presenterer Nikolai Astrup er de sosiale aspektene utelatt. Den er konsentrert om kunstneren som bonde, og utelater at familien var fattig og at gården, som i dag er kjent som Astruptunet, lå i en nordvendt og meget bratt skråning på sydsiden av Jølstravatnet. Ingen gård på de trakter er dårligere egnet som jordbruksland enn Nikolai Astrups. Derfor er det spesielt beundringsverdig å være vitne til alt han lyktes med på familiens lille gård.

Den sosialt skjeve tendensen er en ubetydelig hake ved utstillingen. «Drømmen om en hage – nordiske hagemotiver» er en kunstpresentasjon full av glede og sanselig nytelse. Utstillingen følges av en god katalog der det fortelles en rekke anekdotiske historier som det ikke er plass til i utstillingen. Katalogen rommer også gode artikler av kunsthistoriske og hagekulturelle skribenter, og tekstenes tosidige oppmerksomhet rundt kunst og botanikk er en god kombinasjon.