Annonse
I sin nye utstilling med blant annet bildene med motiver fra andre verdenskrig, får Vebjørn Sand oss blant annet til å se det hverdagslige og menneskelige i ondskapen. Her kunstneren foran Wannsee-motivet «Breakfast». FOTO: MIMSY MØLLER

Solbelyst uhygge

Vebjørn Sand har skapt overskrifter igjen. Men det er ikke maleriene av Fredriksen-søstrene som er det viktige med hans største utstilling til nå.

Annonse
Kultur

 

KUNST

Vebjørn Sand

«Individets valg»

Galleri Fine Art

19. mars - 12. april

 

Av Lars Elton

Du har kanskje fått med deg at VG onsdag brukte halve forsiden og tre sider inne i avisen til å brette ut krangelen mellom Vebjørn Sand (født 1966) og døtrene til skipsreder John Fredriksen, Cathrine og Cecilie. Han har malt et dobbeltportrett av dem som de ønsket å holde innenfor sin private sfære. Men Sand har malt frie varianter utviklet fra oppdragsbildet, og to malerier vises nå i Galleri Fine art i Oslo. Det liker søstrene dårlig.

I 2006 hadde Sand en enda heftigere krangel med Stein Erik Hagen etter at han hadde malt portretter av ham og hans daværende kone, Mille Marie Treschow. Undertegnedes anmeldelse av portrettene fikk Hagen til å skifte mening, fra å synes maleriene var flotte til å slakte dem. Krangelen ble en medie-maraton, og sjelden har to portretter vært årsak til så store medieoppslag.

Denne gangen tar Vebjørn Sand «hevn» ved å si at portrettene av de to søstrene (ifølge VG) er lagt til en «ny setting som greske Erato, musen for lyrisk poesi, særlig erotisk- og kjærlighetspoesi og som Polyhymnia, gudinnen for hymnedikting og mimisk kunst.»

Sands uttalelse er ironi på et høyt plan. Du skal være svært velvillig innstilt for å se at det er noe som helst ved disse framstillingene som minner om gresk mytologi. Søstrene er tvert imot framstilt som de to sosietetskvinnene de (også) er, i vakre designerkjoler i herskapelige omgivelser.

Med medieoppmerksomheten in mente er det ikke rart at de to maleriene er gjemt bort lengst inn i galleriet. Utstillingen teller over 50 malerier. Oppmerksomheten rettes mot serien fra Andre verdenskrig, der Sand framstiller nøkkelscener som utgjør vendepunkt på godt og vondt i historien om «den største militære, politiske og humanitære krisen i historien». Disse maleriene har vært gjengitt i norske medier, men det er første gang originalene vises i Norge.

Vebjørn Sand ble verdensberømt i Norge da han i en fjernsynsdebatt i 1991 kom med det berømte spørsmålet om professorene ved kunstakademiene kunne tegne en hånd? Siden har mange ment mye om den stridsvillige maleren. I min tid har jeg vært både sterkt kritisk og avmålt positiv til deler av hans prosjekt. Nå, med krigsmaleriene, er det større grunn til å ta ham alvorlig enn noen gang tidligere.

At han behersker det klassiske anatomimaleriets utfordringer har han bevist mange ganger, og denne utstillingen er intet unntak i så måte. På sitt beste er han en mester i klassisk figurasjon og komposisjonsbygging, slik vi ser det for eksempel i «Overgivelsen i Stalingrad». Du kan si hva du vil om framstillingen av Fredriksen-søstrene, men at det er lagt mye arbeid i modelleringen av ansiktene er det liten tvil om. De tåler et nærstudium.

Mesterevner innen klassisk billedkunst er som kjent lavt verdsatt i norsk kunstoffentlighet. Men jeg mener at Vebjørn Sand er inne i en positiv utvikling der han kombinerer barokkens svulstighet med impresjonistiske abstraksjoner. En delvis retrospektiv utstilling som denne avslører mange svakheter, men på sitt beste er Vebjørn Sands malerier spenningsfylte og engasjerende med hensyn til både teknikk og innhold. Det er interessant når han legger masse arbeid i modelleringen av ansiktet, mens omgivelsene bygges med impresjonistiske strøk som inviterer betrakteren inn som meddikter.

Hovedgrunnen til den positive utviklingen er serien fra andre verdenskrig. Her har han funnet en tematikk som har forløst mye positivt – på sitt beste, for eksempel i maleriet av et anonymt, sivilt offer for krigen, «German girl». Mest kjent er bildet fra Wannsee-konferansen, der nazilederne kom fram til «den endelige løsningen på jødeproblemet» – eller planleggingen av dødsleirene og utryddelsen av jødene. Maleriet framstiller offiserene i stilige uniformer, sittende rundt et hagebord i en solbelyst, blomstrende hage. Selve konferansen foregikk i januar 1942, så valget av sommerlige omgivelser er bevisst gjort.

Ved å utføre denne historieforfalskningen framstiller Sand ondskapens hovedpersoner i et vakkert og falskt lys. Det er en idyllisering som slår tilbake på betrakteren og får oss som ser på til å ta inn over oss det hverdagslige og menneskelige i ondskapen. For, som kunstneren Lise Bjørne Linnert har dokumentert med en rekke sitater i sitt kunstprosjekt med den beskrivende tittelen «Ondskapen har et menneskelig hjerte», er ondskapen en mulighet som finnes i oss alle. Vebjørn Sand egner flere malerier i krigsserien til motstandskvinner og -menn som sto opp mot nazistenes voldsregime. Han har til og med funnet fram til den eneste overlevende av disse modige menneskene. Portrettene av Traute Lafrenz har en spesiell følsomhet der framstillingen av den aldrende kvinnen dirrer av respektfull hengivenhet. Det at Vebjørn Sand forteller oss denne historien skal vi være glade for.

Annonse