Smykker for sterke damer

KUNST

«Liv Blåvarp: Smykker – Strukturer i tre»

Lillehammer Kunstmuseum

Frem til 29. oktober

Norsk smykkekunst holder internasjonalt nivå, og nå kan du studere en av våre beste på Lillehammer Kunstmuseum. For å antyde nivået vil jeg peke på en annen av våre store: Noen vil kanskje huske min anmeldelse av Tone Vigelands store utstilling i Pinakothek der Moderne i München, en retrospektiv utstilling som henger svært høyt internasjonalt. En slik utstilling åpnes hvert år i forbindelse med den internasjonale smykkeuken og smykkemessen Schmuck i mars, og i år var det en nordmann som fikk æren. Liv Blåvarp (født 1956) er nesten tjue år yngre enn Vigeland, og det er mange forskjeller de to kunstnerne imellom. Men med hensyn til originalitet og kvalitet står Blåvarp ved Vigelands side, og bortsett fra utstillingen i München skorter det heller ikke når det kommer til internasjonal anerkjennelse. I 2012 ble Liv Blåvarp tildelt Bayerische Staatspreis i forbindelse med smykkemessen Schmuck i München. Og allerede i 1995 fikk hun verdens kanskje mest prestisjetunge pris for kunsthåndverk og design, Torsten og Wanja Söderbergs pris. Som den andre i rekken.

For tre år siden på disse tider avsluttet jeg en anmeldelse av Liv Blåvarps separatutstilling på Peder Balke-senteret med «Hører dere, Nasjonalmuseet!» – et rop om behovet for å gi Blåvarp en skikkelig, retrospektiv museumsutstilling. Nasjonalmuseet svarte aldri på oppfordringen, og i fjor høst var avdelingen Kunstindustrimuseet det første museumsbygget som ble stengt før flyttingen til Vestbanen. Det jeg så på Kapp i 2014 var en utstilling som pekte mot noe større. Det var en utstilling som kledde de flotte lokalene i Liv Blåvarps eget nærmiljø på Toten, men også en utstilling som var preget av arrangørens (kulturkontoret i Østre Toten kommune) begrensede ressurser. Dessverre viste utstillingen også en kunstner som syntes å stå på stedet hvil.

Derfor er det godt å kunne rapportere at Lillehammer Kunstmuseum tok opp hansken. Kunstmuseet på Lillehammer har – heldigvis – opparbeidet seg en tradisjon der de jevnlig presenterer separatutstillinger med våre fremste kunsthåndverkere. Bortsett fra de tre kunstindustrimuseene er det ingen norske museer som kan vise til noe lignende. Utstillingen «Liv Blåvarp: Smykker – Strukturer i tre» viser et solid kunstnerskap med en sikker videreutvikling. Forespørselen synes å ha gitt Blåvarp en ny giv, og den vil antakelig gi hennes internasjonale karriere en ny start etter at interessen har ligget i dvale, særlig i USA. En indikasjon på den nye given er at hennes New York-gallerist var fargerikt til stede på utstillingsåpningen. Utstillingen følges av en bok, en flott tospråklig katalog som vil gi internasjonal oppmerksomhet.

Resultatet er en veldig fin utstilling som trosser smykkenes format og makter å fylle museets saler på en vital måte. Liv Blåvarps bevegelige halsklaver i tre er verdensberømte i smykkemiljøet. Hun er en mester i å forme og bearbeide tre, men hun er like kjent for sin ukonvensjonelle omgang med farger. New York-galleristen hennes sier at mange samlere tror at kunstneren må være afrikansk. Dette har utstillingsdesigner Tomas Gjetmundsen grepet fatt i ved å trekke fargebruken ut i det ekstreme. Fargesettingen av Snøhettas vakre rom blender med sterke og uvante farger i en skala som vil få de fleste til å heve på øyenbrynene. Virkningen er like fullt harmonisk. Utstillingen består i all hovedsak av halsklaver, og med deres begrensede format sier det seg selv at det er en utfordring å montere en utstilling i rom som er skapt for malerier og skulpturer. Men Lillehammer Kunstmuseum har vært gjennom denne utfordringen før, og de har funnet en løsning som får smykkene til å leve sammen med rommene.

Til smykker å være er Liv Blåvarps halsklaver voluminøse. De krever sin kvinne – dette er ingen ting for dem som synes en liten perleøredobb er sterkt nok. Smykkene er satt sammen av et stort antall, individuelt formede trebiter som holdes sammen av elastiske tråder. Smykkene er skulpturelle, de har en klar, individuell form, gjerne med organiske trekk. De er som små skulpturer, de bøyer og bukter seg og føyer seg etter kroppen til den som bærer dem. Liv Blåvarp setter gjerne navn på dem med inspirasjon både fra naturen og historiske kvinner som definitivt tjener som forbilder, som Jeanne d’Arc eller Millicent Rogers. Sistnevnte var arving til Standard Oil, og da hun døde på 1950-tallet etterlot hun seg, blant mye annet, et lite men flott indianermuseum i Taos, New Mexico, USA.

Liv Blåvarps smykker stiller sterkt når det kommer til smykkenes psykologi. Det sies gjerne at klær, sminke og smykker er kvinners skall eller uniform. Liv Blåvarps halsklaver er så store at den som bærer ett blir svært synlig. Smykket er et utsagn i seg selv, og det sies gjerne at det krever mot å bære et. Så har jeg da også sett mange flotte kvinner som har båret sine Liv Blåvarp-smykker med stor stolthet. De blir gjerne ekstra ranke i ryggen av den oppmerksomheten disse smykkene bringer sin bærer.

I Norge er vi raske med å knytte Liv Blåvarp til vår rike tradisjon for trearbeider. Derfor er det lett å sette henne i bås og tenke på henne som en smykkekunstner som bare jobber med ett uttrykk og bare i tre. I katalogen tar Anne Britt Ylvisåker opp kampen mot denne forenklende forståelsesrammen. Sammen med den internasjonalt anerkjente autoriteten Helen W. Drutt English bidrar hun til at Liv Blåvarps kunstnerskap sees i en større sammenheng. Sistnevnte trekker tråder til barokken så vel som avanserte formeksperimenter.

Det er også grunn til å minne om at Liv Blåvarp har en sammensatt historie, som blant annet inkluderer medlemskap i den banebrytende kunstnergruppen Trikk på 1980-tallet. De markerte seg som et friskt, postmoderne pust i norsk kunstvirkelighet. Den eksperimenteringsviljen og -evnen Blåvarp utviklet under utdannelsen (blant annet på Royal College of Art i London) og under den korte tiden i Trikk finner vi igjen i måten hun kombinerer tre med andre materialer. Og i bruken av en rekke (for oss) eksotiske treslag. Hun har også jobbet med mer monumentale formater, og det er kanskje det eneste jeg savner i utstillingen. Men utstillingskurator Cecilie Skeide har til gjengjeld gått den andre veien og viser en vegg med små skisser og forarbeider – et fascinerende skattkammer som setter skapelsesprosessen i perspektiv. Denne veggen bidrar til å skape en helstøpt utstilling som gjennom sitt totale uttrykk og de mange detaljene er så mye mer enn det de fleste av oss evner å forestille seg når vi hører ordet «smykke».