Kultur

Sluttet i sykepleien for å tegne

Hun savner pasientene, men ikke nattevaktene. Ikke alle pasientene heller, egentlig. Nå har Hanne Sigbjørnsen laget bok om årene som sykepleier.

Bilde 1 av 3

– Jeg tror det var omsorgsgenet som gjorde at jeg ble sykepleier. Man blir ikke sykepleier hvis man hater folk, sier Hanne Sigbjørnsen, bedre kjent som Tegnehanne.

For sju år siden flyttet hun fra Bryne til Oslo for å begynne i sykepleien. Dels på grunn av tilfeldigheter.

– Omsorgsgenet har jeg etter moren min. Vi er begge ekstremt opptatt av at andre skal ha det bra. Moren min er av den typen som lager fem forskjellige middager for at alle skal få det de vil ha.

Tegner på heltid

Det siste året har pasientene måttet klare seg uten Sigbjørnsens omsorg. For ett år siden begynte hun å være Tegnehanne på heltid.

– Tidspunktet var riktig. Tegnehanne gjorde det bedre og bedre, og jeg fikk flere oppdrag som illustratør. Til slutt ble det vanskelig å kombinere.

Nå tar hun et ordentlig farvel med yrket, med boka «Blod, svette og tress-is».

– Jeg har skikkelig prestasjonsangst. Har satt en ekstremt høy standard og tenkt at dette må bli bra, det beste jeg har skrevet. Jeg vil jo at alle sykepleierne der ute skal like den – den er skrevet for dem.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Virkelighet

Boka starter med at Sigbjørnsen søker på sykepleien, og slutter med at hun sier opp etter tre år i jobb. Vi får et blikk fra sykehusets innside. Tegnehanne skriver om nattevakter som ødelegger døgnrytmen, tid som ikke strekker til, rare symptomer, pasienter man blir glad i og pasienter man ikke blir fullt så glad i.

– Men alt er gjort om til fiksjon slik at det ikke er gjenkjennelig. Jeg overholder taushetsplikten, forsikrer hun.

Noe av det hun har satt mest pris på med yrket, er pasientkontakten.

– Som sykepleier møtte jeg så mange mennesker i løpet av en dag, jeg kunne sikkert skrevet 50 bøker. Hvis jeg hadde havnet i et yrke som var veldig smalt, hadde jeg ikke hatt så mye å skrive om. Da jeg begynte som sykepleier, kom det som en overraskelse på meg hvor mange forskjellige typer mennesker som finnes. Det er en erfaring jeg ikke ville vært foruten.

Frihet og ostepop

I likhet med Lunch-skaper Børge Lund skriver Tegnehanne om arbeidslivet på en humoristisk og gjenkjennelig måte. Det er ikke lenger like lett, nå som hun jobber for seg selv.

– Nå er det mer utfordrende å skrive om hverdagen på en måte som gjør at folk kjenner seg igjen. Livet jeg lever nå, har mye mindre gjenkjennelseseffekt. Det er ikke så mange som kan sove så lenge de vil og deretter gå på kontoret og spise ostepop, sier hun.

Hun liker ostepop.

– Jeg savner sykepleien, men har ikke lyst til å gå tilbake akkurat nå. Jeg har økonomisk frihet til å kunne gjøre det jeg vil, og det er digg. Jeg kan velge hvilke prosjekter jeg vil holde på med, og fokusere på å bli bedre på å tegne. Jeg er veldig fornøyd med livet mitt akkurat nå, sier Sigbjørnsen.

Minst av alt savner hun nattevaktene.

– Jeg ble helt rar av å jobbe natt. Klarte ikke å fungere.

Identitetskrise

Men mye av identiteten hennes er fortsatt knyttet opp til sykepleien.

– Jeg føler meg fortsatt som en sykepleier, og det er det jeg har lyst til å svare når folk spør hva jeg driver med. Jeg kjenner en veldig stolthet over yrket. Da jeg begynte i sykepleien, trodde jeg det bare handlet om å gi medisiner og reie senger, men det er mye mer.

Diagnostisering, for eksempel.

– Jeg synes det er utrolig spennende å finne ut hva som feiler folk. Det kan ha sine ulemper, selvsagt. Er du på fest, og forteller at du er sykepleier, da kommer det rare utslettet og den inngrodde tåneglen fram. Som sykepleier er du nødt til å ha en fascinasjon for den slags ting. Det har blitt en del diagnoser i fylla, hehe.

Deler skammen

Hanne Sigbjørnsen har kommet langt siden hun startet bloggen om Tegnehanne. Blandingen av humor, en særegen strek og en nådeløs utlevering av seg selv slo an. Tegneserieskaperen har blant annet skrevet om pinlige episoder i fylla og hvordan hun gjemte ubetalte regninger for samboer Jostein.

– Er det grenser for hva du tar opp?

– For min egen del har det bare blitt enklere og enklere å utlevere meg selv, nå har jeg ingen grenser. Samtidig er det nok ting jeg skrev i starten som jeg ikke ville skrevet nå. Det er ofte skam som gjør at man ikke vil dele sånne ting. Når jeg skriver om disse tingene, opplever jeg at det er mange der ute som har det på samme måte, og da slipper du litt av den skammen. Det at jeg gjemte regninger for Jostein var en ekte skam – men det å skrive om det på internett hadde en forløsende effekt. Katta var ute av sekken, nå kan man snakke om det.

Tuller med politikere

Etter hvert har Sigbjørnsen tatt opp mer samfunnsaktuelle ting. Hennes harselas over Ola Borten Moe og Linda Hofstad Hellelands utspill om norske verdier er en av dem hun har fått mest respons på.

– Det har vært fint å skrive om samfunnsaktuelle ting også. Da slipper jeg også å utlevere meg selv annenhver uke, det hadde kanskje blitt litt mye. Da hadde jeg levd hele livet mitt på internett.

Fansen elsker hennes brutalt ærlige stil. Men hun har også fått sin dose nett-troll. Noen rister hun av seg, andre treffer henne mer enn hun liker.

– Det kommer an på hvem som skriver det. Det skjer ofte at folk skriver at jeg ikke kan tegne, og det blir jeg ikke lei meg for. Jeg er en sykepleier som tegner, det er ikke så farlig. Men hvis det kommer fra noen i bransjen, så går det inn på meg, slik som da Flu Hartberg gikk ut i Natt & Dag og sa jeg ikke kunne tegne. Men i det store og det hele bryr jeg meg ikke om det – hvis jeg skulle brydd meg om hver eneste enkeltkommentar, så ville jeg bare ligget i senga.

Mer fra Dagsavisen