Kultur

Slår et slag for «Edda»

Den norrøne mytologien slik du aldri har sett den framstilt før, i «Edda» på Det Norske Teatret.

Bilde 1 av 6

5

TEATER

«Edda»

Tekster av Jon Fosse

Konsept, regi, scenografi: Robert Wilson

Musikk: CocoRosie, Arvo Pärt

Med: Henrik Rafaelsen, Gjertrud Jynge, Eivin Nilsen Salthe, Frode Winther, Sigve Bøe, Marianne Krogh, m.fl.

Det Norske Teatret

Det gnistrer, tordner og latterliggjøres når Robert Wilsons «Edda» ryster guder og æser til de går til grunne, oppstår i nye konstellasjoner og håner en verden de selv har bidratt til å skape. Dette er den norrøne mytologien slik du aldri har sett den framstilt før, fjernt fra det opphøyde, det naturalistiske eller det mytisk altoverskyggende, snarere foretar den amerikanske teaterinstruktøren en konseptuell dekonstruksjon av Edda-diktningens verdigrunnlag og river heltebildene ned fra veggen med hysterisk latter og lakoniske overdrivelser. Det er outrert, det er abstrakt absurdisme og det er framfor alt Robert Wilson, og likevel er rammefortellingen og de enkelte historiene gjenkjennelige.

Les også: Norrøne guder over hele verden

Robert Wilson er teaterverdenens avantgarddiva framfor noen, eksperimentell, verdenskjent og mytisk iscenesetter i intellektuell særklasse. Han skaper det aller meste av sceneuttrykket på egen hånd, med unntak av musikken og rollegestaltningen. Det siste er en sannhet med modifikasjoner, siden han formgir enhver scene og er i hver eneste bevegelse en skuespiller gjør, koreografert og nitidig instruert til fingerspissene. Det hele er pakket inn i stiliserte visuelle kostymer, masker, sminke som framhever skuespillernes intensitet, lysformasjoner, kontraster og fargemettede tablåer som lett slår beina under deg. Stykket i seg selv er drapert i rockedrakt og absurd humor og gitt et universelt språk som uten restriksjoner omfavner maktspillet, sviket, listen og det menneskelige fallet inn mot den endelige slutten, verdens ende forårsaket av de som befolker den, i dette tilfellet guder og jotner. Slik gjør han «Edda» aktuell, slik også Jon Fosses gjendiktning gjør den relevant gjennom sin utforskning av Odins rolle i kunsten.

Les også: Jon Fosse – hele Edda-intervjuet

Wilson kjenner vi i Norge fra før, fra hans egen regi på «Peer Gynt», også det på Det Norske Teatret i 2005, og annenhånds oppsetninger av hans versjoner av «The Black Rider» (1998) og «Woyzeck» (2014), begge musikaler med musikk av Tom Waits. «Edda» har mer til felles med de to sistnevnte enn med «Peer Gynt». I «Edda» tar han utgangspunkt i Fosses moderne tilpasninger av Edda-kvadene, og omskaper det til musikal med den amerikanske sjangeroverskridende indiefolkduoen CocoRosie som komponister og låtskrivere. Åpningen på hele stykket er Odin (Henrik Rafaelsen) som henger i Yggdrasil i Elvis-kostyme og med elektrisk gitar og hamrer ut søstrenes refreng «roller coaster take me now» som inngangen til sannhetssøken gjennom døden. Det skal bli merkeligere enn som så. En stor mekanisk skilpadde (mytologisk verdensskapende vesen i Wilsons elskede Asia, men ikke i norrøn mytologi) og en orm – til forveksling lik gigantiske bling bling-smykker av det slaget som hip hop-kulturen dyrker - «ruller» sakte over scenen og synger med mens Volva (Gjertrud Jynge) gjør sin entré og resten av Valhallas guder introduseres.

Les også: Gaiman med norrøn hit

Det synges, hysteriet dyrkes uhemmet men i stilistisk stramme former, og fortellerstemmen driver historien mens gudene skrider mekanisk over scenen. Enkelte sekvenser i sneglefart, vel så mye skapt gjennom scenografien og lyset, som av tekster og egentlige handlinger. Symbolikken er allestedsnærværende, og Wilson har forsterket Jon Fosses karakteristiske gjentakelser i teksten som messende understrekninger. Tor med hammeren (Frode Winther) defineres av rytmen, det eksploderer i lys, rytmer og bevegelser, og i kontrast står machoskikkelsen plutselig fram med pipete kvinnestemme, mens andre av gudene er kreert i popkulturens androgyne skikkelse, patetiske som glamrockere for lengst glemt av sitt publikum. I en av de mest vellykkede sekvensene, der jotnen Hyme (Jon Bleiklie Devik) har stjålet hammeren til Tor og ber om å få Frøya (Renate Reinsve) i bytte, går dansen rundt erkeamerikanske symboler, og med ett er Edda på rodeo. Da er vi godt over halvveis i en oppsetning som etter den tekstoppløsende Fosse-introen følger de mest kjente historiene overraskende tett. Tor som kappfisker med Hyme og får Midgardsormen på kroken, den nevnte historien hvor Tor kler seg ut som Frøya, drapet på Balder og Lokes svik, myten om Fenrisulven som sliter seg og ragnaroks komme.

Les også: Wilson vender tilbake

Mens første del av Wilsons oppsetning famler noe i tempousikkerhet og koreografisk ujevne iscenesettelser som føles mer villedende enn poengterte, er den andre delen en svært sterk og emosjonelt blendende visuell gestaltning av både tekst og teatermagi, som om det først er her Wilson får grep om Fosses tekst og atmosfæren den trekker ut av den opprinnelige poesien. Her kommer også Arvo Pärts eteriske musikk til sin rett, i kontrast til CocoRosies engelskspråklige rock- og poplåter som er skrevet på bakgrunn av stikkordsmessige assosiasjoner og ikke ut fra Jon Fosses gjendiktninger. Det bidrar til stykkets gjennomgående komiske tilsnitt, som når Hyme har rappet hammeren og synger om at den kan gi han «any girl in town I want», eller Loke synger om «Torture» og CocoRosie spenner ben på Iggy Pop i tekstlinjer som «I don’t wanna be your dog no more». Mest imponerende rent visuelt er bruken av scenerøyk mellom historiene. Når du ser det første gang, som tåke og bølgende hav, tror du det er en film som projiseres på scenen, helt til du skjønner at det er et avgrenset vindu foran hele scenen hvor røyken er «fanget» og som gjentatte ganger gjennom forestillingen utgjør storslåtte tablåer av mystikk og tidløse sfæriske fortellinger i seg selv. Her ligger Wilsons styrke, i å kunne løfte et helt teaterhus og et ensemble ut av tryggheten og inn i en verden som bare er hans, uansett hvilken tekst han bruker som grunnlag. Med «Edda» søker han sannhet og mening i nåtiden. Det er galgenhumoristisk og helsvart, men ikke uten en aldri så liten strime av håp.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra Dagsavisen