Skriver om verftene som forsvant

– For førtifem år siden var det elleve verft med til sammen rundt 15.000 ansatte rundt Oslofjorden. I tillegg kommer alle underleverandørene som også var knyttet til skipsindustrien. Den var en utrolig viktig industri for Oslofjordområdet. Men på åttitallet døde den ut, utkonkurrert av verft i Japan og Korea, sier Erik Grønner til Dagsavisen.

Han er sivilingeniør og administrerende direktør i Hesselberg Bygg, som driver med gulvdekke av alle slag. Dessuten forfatteren av fem romaner, om blant annet offshoreindustri og klimakvoter.

Hjørnesteinsbedrift

Handlingen i årets roman, «Skipsbyggerne», har Grønner lagt til åttiåra, da det ene verftet ved Oslofjorden etter det andre ble lagt ned. Ledelse og arbeidere ved det oppdiktede Langevik Værft kjemper for å bevare verftet, Langeviks hjørnesteinsbedrift og klart viktigste arbeidsplass.

– Det er ikke skrevet mye om skipsverftsindustrien. Akkurat Langevik er oppdiktet, men det er nok en hel del der som ligner på Moss. Jeg ønsket bare å stå litt friere enn om jeg kalte det «Moss Verft». Da ville noen hengt seg opp detaljer. Men jeg har intervjuet ti personer som jobbet på verftet her, og fått mange gode historier jeg kunne bruke i romanen, sier Grønner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Arbeider og leder

Romanens hovedspørsmål er klart: Vil verftet overleve? Sentralt står kampen mellom ledelsen og funksjonærene på den ende siden, og arbeiderne på den andre. De har samme mål – å bevare bedriften – men ofte ulike ideer om hvordan det skal skje, og til hvilken kostnad.

Mellom dem står bokas hovedperson, Nick. Han er forelsket over sin stand, i hotellkongens datter, men spennende også fordi han har også lært seg noe nymotens: EDB. Datakunnskapene gir ham tilgang i alle verftets avdelinger, for innsamling av tall til kostnadskalkyler.

– Jeg ønsket en nøytral hovedperson, som verken tilhører ledelsen eller arbeiderklassen, men er noe midt imellom. Teknisk sett er han nederst i funksjonærsjiktet, men han ser med nøytrale øyne, og har tilgang til alle avdelinger. Det meste av det som er skrevet fra industrien tidligere, er skrevet med arbeiderperspektiv. Kanskje er det mest tilgjengelig. Jeg ville holde det mer nøytralt. Også fordi jeg selv har erfaring som kunne være interessant å bruke, fra strategiarbeid og ledelse, sier Grønner.

Stolthet

Han arbeidet selv ved Moss Verft noen år. Og faren hans, Mikal Grønner, var det den tidligere fagforeningslederen Rolf Utgård i bokas forord kaller en «legendarisk» direktør for verftet.

– Å jobbe ved verft er som å være på en enorm teambuilding, hvor alle jobber mot samme mål. Alle jeg møter som arbeidet ved verftet er stolte av det. Det var konflikter mellom arbeidere og ledelse, men også gjensidig respekt for hverandres kompetanse. Den prøver jeg å få fram. All fagkunnskapen som må til for å bygge et skip. Nå forsvinner den kunnskapen. Det er litt trist, sier Grønner.

På overtid

I boka skriver han utførlig om alle de ulike stegene fra plan til ferdig skip.

– Jeg hadde lyst å skrive om hvordan en båt ble bygd, fra A til Å. Og om verftet som mangfoldig arbeidsplass, for folk med ulik bakgrunn. Noen gikk rett i lære, andre var ingeniører. Faktisk hadde yrkesskolen en egen avdeling ved verftet her på Moss. Men alle jobbet sammen. Da verftene la ned, falt mye av bunnen ut av arbeidsmarkedet, i hvert fall i Østfold, sier Grønner.

Forklaringen er like enkel som den er brutal:

– De var ikke konkurransedyktige mot Østens lave lønnsnivå. Dessuten var skipsverftene rundt Oslofjorden etablert i seilskutetiden. Det var ikke optimale anlegg for moderne krav. Selv om de ble bygd ut og flikket på var de ganske umoderne når vi kom så langt som til åttitallet. De var egentlig på overtid allerede.