– Jeg ble så rørt. Jeg satt på kjøkkenet med telefonen foran meg og begynte å gråte. Og jeg skjønte: Dette må være med i boka.

Dette forteller Helene Uri (48), om den dagen hun oppdaget at hennes farfar var halvt samisk, og at han hadde holdt det skjult for slekta. Den populære forfatteren fant familiehemmeligheten da hun hadde begynt å skrive en ny roman – om en språkforsker som er sendt til Finnmark for å forske på samisk. Fiksjon og virkelighet gled over i hverandre da Helene Uri skrev sin nye roman «Rydde ut». Den kommer ut i august, og sist uke presenterte hun romanen på Litteraturhuset, i sommerserien «Snikkikk».

– Jeg bestemte meg tidlig for at min nye roman skulle behandle temaet utdøende språk, sier Uri, som selv har doktorgrad i språkvitenskap, og var ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo før hun slo gjennom som forfatter.

 

Døende språk

– Først tenkte jeg å legge boka til Sør-Amerika og gjøre research der, men det ville bli for komplisert. Dermed kom ideen til å skrive om døende språk i vårt eget land – kvensk og samisk er i forskjellig grad utrydningstruet. Ofte begynner jeg romanene mine med å lage personer, så tar handlingen form når hovedpersonene er blitt til. Så jeg lagde språkforskeren Ellinor, og sendte henne til Finnmark. Jeg skrev tre kapitler uten helt å vite om det ville fungere. Og så ringer altså telefonen, en kald januardag, midt på gata, forteller Uri.

– Det var en dame som snakket nordnorsk, som sa at hun var en slektning av meg, og holdt på med slektsforskning. Hun spurte etter noen opplysninger om familien min, og fortalte at farfaren min kom fra Finnmark, noe jeg aldri egentlig har vært klar over. Han døde i 1937, og har alltid virket veldig fjern for meg, jeg har aldri forbundet ham med noe annet en noe vagt nordnorsk. Så søkte jeg på nettet, på navnet hans, Nicolai Nilsen, og et stedsnavn som dukket opp i minnet. Vips poppet det opp: Folketellingen fra 1910, digitalisert. Under etnisitet sto det: B på farfar, LF på oldefar. Lappisk fastboende. Farfar var kategorisert som «blandet». Det føltes veldig sterkt å se. Fiksjonen og virkeligheten begynte å blande seg med hverandre. Det var nesten som et tegn. Det gjorde at jeg begynte å skrive om meg selv og min familie i boka, sier Uri. 


Selvbiografisk bokhøst

Den selvbiografiske vendingen i norske romaner fortsetter også i årets bokhøst: Nicolai Frobenius kommer med roman der forfatteren er blant hovedpersonene. Det gjør også Cecilie Enger og Herborg Wassmo, som begge utforsker sine familiehistorier i sine nye romaner. Også Dag Solstad skriver om sin slekts historie i sin kommende roman.

– Jeg har kviet meg for å gå inn i jeg-litteraturen, den selvbiografiske romanen, sikkert litt fordi det er en trend, post-Knausgård. Men nå krevde historien det. Romanen endte opp med to løp, det fiktive med Ellinor, og min egen historie. De løper parallelt gjennom boka, støter på hverandre og fletter seg inn i hverandre, forteller Uri.

Dermed fikk tematikken om utdøende språk ekstra personlig relevans for forfatteren. I boka og i intervjuet reflekterer hun rundt hva det betyr når en far eller mor ikke kan synge sanger og fortelle eventyr på morsmålet.

– Dette har jeg tenkt mye på: Kunne farfar samisk? Lærte oldefar sin sønn samisk? Eller kunne min oldefar stedsnavn, sagn og eventyr som han ikke lærte videre til sine barn? Det er noe som er blitt borte, noe jeg aldri kan finne tilbake til. Jeg føler det ikke som en del av meg som er tapt, jeg påberoper meg ikke en tilhørighet jeg ikke har. Men det har vært en følelsesladet prosess å skrive denne boka, med gråt på de mest uventede steder, forteller Uri.

 

«Skittenferdige»

Arbeidet med romanen har gitt Uri innblikk i hvordan det offentlige Norge undertrykket den samiske befolkningen. I romanen referer hun til dokumenter og bøker fra det tidlige 1900-tallet som omhandler samene i Finnmark.

– Jeg ble forbløffet over omfanget av fordommer mot samer, sier Uri.

– Mye av det jeg har lest er helt forferdelig. I standardverket «Norges land og folk» fra 1906 beskrives samer som «skittenferdige» og «svakt utrustet åndelig». I 1922, det året farmor og farfar giftet seg, ble det foreslått å undervise i samisk på småskolen. Det ble avslått av den statlige skolekommisjonen, som fastslo at samer var «mindre begavet», og at samisk kultur ikke finnes. Så det var ikke rart at farfar tiet, mener Uri.

Hun sitter igjen med få opplysninger om sin farfar utover offisielle arkiver: Han ble født i 1896 på Sørøya ved Hammerfest, der han vokste opp. Fra 1918 til 1920 tok han ingeniørutdannelse i Trondheim, og var overingeniør i Notodden i 1937, da han døde bare 42 år gammel.

– Etter at han dro hjemmefra for å studere, vendte han aldri tilbake til Finnmark. Han skrev brev til moren, men det var langt og vanskelig å komme seg til Hammerfest. Han gjennomførte litt av en klassereise, fra å være sønn av en sjøsamisk fisker, til å ende som overingeniør i en mellomstor norsk by, fastslår Uri.

– Men faren min visste ikke at farfar var halvt samisk, det er jeg temmelig overbevist om. Ingen i slekta jeg har vært i kontakt med, hadde hørt om farfars samiske bakgrunn. Det var svært skambelagt å være same i Norge da farfar levde. Kanskje har han ikke løyet om det, men han har iallfall tiet om det.

Nå trekker Uri paralleller til dagens behandling av minoriteter i det norske samfunnet:

– Det som ble sagt og skrevet om samisk undervisning på 1920 tallet, er som å lese argumentene for og mot minoritetsspråk i skolen i dag. Og konklusjonene er dessverre de samme nå: Det kuttes i morsmålsundervisningen i Oslo, selv om forskere peker på at morsmålsundervisning bare er positivt.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

 

Høstens norske romaner

En rekke kjente norske forfattere kommer med nye romaner i høst. Her er lista over høstens sentrale norske romaner for voksne. (Lista omfatter forlagene Aschehoug/Oktober/Tiden, CappelenDamm/Flamme, Gyldendal/Kolon, Juritzen, Det Norske Samlaget, VigmostadBjørke.)
 
AUGUST
Helene Uri: Rydde ut (Gyldendal)
Bård Isdahl: Havariet (Gyldendal)
Odd W. Suren: Den som skriver (Aschehoug)
Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav (Tiden)
Nils-Øivind Haagensen: Liten (Oktober)
Margit Walsø: Dronningens løfte (Schibsted)
Trine Vollan: Stockholm (Schibsted)
Roy Jacobsen: De usynlige (CappelenDamm). Om det nordnorske kystproletariatet, livet på en øy ved Helgelandskysten på 1910– og 20-tallet
Rune Salvesen: Ekko av ensomme netter (Aschehoug)
Runo Isaksen: Noen har endelig funnet meg (Aschehoug)

SEPTEMBER
Catrine Evelid: Dinglen og Ramona (Aschehoug)
Erling Kittelsen: Jeg Jako (Aschehoug)
Kjetil Bjørnstad: Ensomheten (Aschehoug)
Sidsel Dalen: 21 dager (Aschehoug)
Nicolai Houm: De håpefulle (Tiden)
Jens M Johansson: Bryllup og begravelser (Tiden)
Gunn Marit Nisja: Porselenspiken (Juritzen)
Laura Djupvik: Kvitt (Kolon)
Hanne Ørstavik: Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux (Oktober)
Nina Lykke: Oppløsningstendenser (Oktober)
Ingvild Solstad-Nøis: Rolig sone (Oktober)
Jan Roar Leikvoll: Songfuglen (Samlaget)
Øystein Orten: Rasmus rebellen (Samlaget)
Agnes Ravatn: Fugletribunalet (Samlaget)
Erlend F Skaret: Lucida (Samlaget)
Sigrid Slapgard: Englestien (Samlaget)
Kristin Sørsdal: Guds hund (Samlaget)
Tore Renberg: Vi ses i morgen (Oktober)
Odd Klippenvåg: Et personlig anliggende (CappelenDamm)
Chris Tvedt: Den blinde guden (CappelenDamm)
Frode Grytten: Brenn huset ned (Oktober)
Herbjørg Wassmo (bildet): Disse øyeblikk (Gyldendal). Selvbiografisk roman om oppveksten i Nord-Norge
Helga Flatland: Det finnes ingen helhet (Aschehoug)
Tomas Espedal: Bergeners (Gyldendal)
Benedicte Meyer Kroneberg: Hvis noen ser meg nå (CappelenDamm)

OKTOBER
Nicolai Frobenius: Skjult bak de mørke grenene (Gyldendal)
Cecilie Enger: Mors gaver (Gyldendal)
Kjetil Bjørnstad: Ensomheten (Aschehoug)
Karine Nyborg: Jeg er ikke redd for mørket (Aschehoug)
Selma Lønning Aarø: Jeg kommer snart (Flamme)
Jon Michelet: En sjøens helt. Skytteren (Oktober) – oppfølgeren til fjorårets mest solgte norske roman, nå om krigsseilerne under Atlanterhavskonvoiene 1940-41.
Dag Solstad: Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1895 (Oktober)
Lars Ramslie: Liten fugl (Oktober)
Jens K. Styve: Friedland (Samlaget)
Stein Versto: Nidaros (Samlaget)
Caroline Kaspara Palonen: Du er meg for søvnig (CappelenDamm)
Kristian Klausen: Mitt liv var et hett bibliotek (CappelenDamm)
Britt Karin Larsen: Det synger i lauvet (CappelenDamm)
Geir Olav Jørgensen; Kaleidoskop (CappelenDamm)

 

Debutanter

AUGUST
Agate Øksendal Kaupang: Å holde pusten (Tiden)
Guri Idsø Viken/Inger Johanne Sæterbakk: Magnhild (Aschehoug)
Alexandra Bockfeldt: Før jeg forlater deg (Juritzen)
Eline Lund Fjæren: Ung jente voksen mann (Oktober)
Erica Lofstrøm: Sex musikk vold (Samlaget)
Sivert Nesbø: Skårgangar (CappelenDamm)

SEPTEMBER
Rakel Solstad: Men kva veit vi om barna (Samlaget)
Ola Innset: Lisboa (Flamme)
Maria Børja: Ny by (Oktober)
Ylva Ambrosia Wærenskjold: Kom hjem når sorgene har løpt forbi (Oktober)
Mariell Øyre & Jostein A Fretland: & me skal bli omskapte (Samlaget)
David Lie: Absolutt presens (VigmostadBjørke)

OKTOBER
Mariann Aaland: Det var stille, det snødde (Aschehoug)
Joakim Kjørsvik: I fjor var en lang natt (Kolon)