Annonse
Fra oversvømmelsene på Voss oktober 2014. Her slår vannet inn over gulvet på Park Hotel. FOTO: MARIT HOMMEDAL/NTB SCANPIX

Skremt av flommen

Flommen utenfor stuedøra ble en vekker for forfatter Espen Stueland. Nå kommer han med litterær klimakamp i boka «700-årsflommen».

Annonse
Kultur

– Det var skremmende. Det skjedde rett utenfor stua mi, sier Espen Stueland, sentral aktør i norsk litteratur gjennom to tiår.

De siste årene har han engasjert seg i klimasaken, blant annet gjennom Forfatternes Klimaaksjon, og oppropet «Stopp grunnlovsstridig oljeboring i Arktis». De siste årene har Stueland bodd på Voss, hvor han holdt på med en helt annen bok, da flommen på Vestlandet oktober 2014 ga ham en rystende opplevelse. Denne uka kommer «700-årsflommen: 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk». I en av tekstene skriver han om hvordan vannmassene rev beina under datteren, mens de var på vei hjem fra fotballtrening. Sykkelen hennes forsvant i elva, mens datteren kom seg på fast grunn igjen.

– Jeg er opptatt av å skrive om det virkelige. Jeg vil minne leseren om at klimakrisen ikke er noe abstrakt, noe som skjer langt borte. Dette skjer her og nå. Dette griper inn i livene til folk på Voss, og mange andre steder i Norge og verden, helt konkret, fastslår Stueland.

LES OGSÅ: Felles kamp mot ny oljeleting

Kli-fi-litteratur

I dag er Stueland i Oslo for å delta på den store Klimafestivalen § 112, som startet før helga, med arrangementer over hele landet ut uka. I Oslo deltar han i panelet på Litteratur på Blå, der debattemaet er «Dikting i klimakrisens tid». Har forfattere et ansvar for å engasjere seg? er ett av spørsmålene som stilles til panelet.

– Mange forfattere mobiliserer og skriver om klimaendringene. Man er begynt å snakke om «kli-fi-litteratur» – klima-fiksjon. Litteraturen har en evne til å ta opp i seg kollektive kriser.

– Men jeg krever ikke at forfattere skal engasjere seg i en bestemt retning. Jeg vil bort fra den forterpede diskusjonen «kan det nytte». Vi må se større på det enn bare litteraturen. Den globale oppvarmingen er kritisk. Om vi ikke gjør noe, kan utfallet bli fatalt. Det vil alltid være noen som sider «det nytter ikke», «vi kan ikke gjøre noe», eller «markedet løser dette», som begrunnelse for at vi kan fortsette som vanlig, oljepumpene må gå. Dette er en forestilling jeg identifiserer som «petrologi» i boka, sier Stueland.

Hjelp til kritikerne

I boka skriver Stueland blant annet om hvordan politisk litteratur blir sett ned på av kritikerne. En av tekstene heter «Til kritikerne som skal vurdere klimalitteratur» – med undertittel «en liten selvhjelpsbok om politisk litteratur og dens kvaliteter».

– Når kritikerne har påpekt «dette er politisk litteratur», går de automatisk over til problemstillingene: «Men nytter dette? Vil dette endre noe som helst?», og da har kritikerne svaret klart. Dermed er litteraturen fanget inn, avskrevet, da trenger ikke kritikeren bry seg. Denne tankemåten finnes fortsatt rundt politisk litteratur. Det er synd. Vi må bryte opp og komme videre. Det er nødvendig å ta litteraturen om klimaspørsmålene på alvor, sier Stueland, og understreker:

– Dette er ikke en bok som sier er at «alt blir bra hvis man leser mer litteratur». Dette er en bok som kaster litteraturen inn i den politiske virkeligheten. Fordi klimaspørsmålet krever politiske løsninger.

LES OGSÅ: Kunstnere for klima

Ut av klimaaksjon

For tre år siden var Stueland med på å starte Forfatternes Klimaaksjon § 112, der en rekke ledende norske forfattere har engasjert seg. Stueland var styreleder i 2013-2014, men trakk seg ut og er nå ikke med i Forfatternes Klimaaksjon, noe han begrunner med avstanden mellom Voss og Oslo. Samtidig er det uenighet om retningen for organisasjonen. «Jeg ble kritisert for ikke å ha skrevet om klimakrisen. Jeg tror ikke på den måten å jobbe på», fortalte forfatter Geir Gulliksen til Dagsavisen i 2014, om hvorfor han ikke støtter Forfatternes Klimaaksjon. Gulliksen er også forlegger i Stuelands forlag Oktober.

– Det er selvsagt uenighet om hvordan en slik aksjon skal drives. For meg er det viktig at det ikke fremstår som at man legger fram strenge estetiske krav til litteraturen. Det var ikke tanken i det hele tatt. Utenfra ble det oppfattet slik, og det ble feil, sier Stueland.

– Det er et kommunikasjonsproblem hvis noen tror Forfatternes Klimaaksjon har et krav om at man må skrive på den ene eller den andre måten. Da bør det tas aktive grep for å rydde opp i misforståelsene.

Annonse