Annonse
Helle Kareems femte utstilling på Galleri Semmingsen – en kolorist i tradisjonen etter størrelser som Inger Sitter og Jakob Weidemann. ALLE FOTO: MIMSY MØLLER

Skjønnheten og tradisjonen

Noen ganger kan kunst gi ren, estetisk glede. Men finnes det noe mer bak den vakre flaten?

Annonse
Kultur

UTSTILLING

Helle Kareem: Malerier

Galleri Semmingsen, Oslo

21/9-15/10

Tradisjon: Når ordet blir nevnt i forbindelse med billedkunst vil de fleste nordmenn automatisk tenke på Odd Nerdrum og hans disipler. Men det klassisk-dramatiske maleriet med røtter hos Rembrandt og Rubens er langt fra den eneste tradisjonen i billedkunsten. Det finnes flere sjangere som har eksistert lenge nok til at de stadig utvikles og bearbeides. Det nonfigurative flatemaleriet er én av dem, og der har jeg en favoritt. Hun heter Helle Kaarem, og er født i 1966.

Det ser så enkelt ut. Helle Kaarem er en kolorist, og det er fargene som er hennes virkemiddel. Maleriene hun viser hos Galleri Semmingsen har en letthet over seg, en lysskimrende dans der fargene danner flater og former. Det er vakkert fordi de er tilnærmet perfekte. Det ser ut som de er laget med raske strøk med bred pensel.

Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Hennes måte å male på skaper en lysskimrende letthet fordi laseringsteknikken får fargene til å «sveve» over hverandre. Bildene har en transparent letthet som er veldig vanskelig å få til. Det skal så lite til for å trå feil.

Heldigvis er Helle Kaarem også dyktig til å komponere. Hun evner å sette formene sammen på en måte som tilfører bildene balanse. Komposisjonene får fargene og de flytende formene til å harmonere. Maleriene fremstår som lyse, til tross for at hun denne gangen (og enkelte ganger tidligere) bruker mye sort og andre mørke farger.

Det er ikke uvesentlig at bakgrunnen som en regel er lys. Men det er først og fremst måten hun blander ut fargene på som gir malingen dette uttrykket som best kan beskrives som en sårbar forsiktighet. Komposisjonene bygges opp rundt de to vesentlige retningene vi orienterer oss etter i verden; horisontalt og vertikalt. Men hun lar også formene svelle ut og presse mot lerretets ytterkanter.

Det er i dette spennet mellom det harmonisøkende og det ukontrollerte at spenningen oppstår. For disse bildene hadde ikke fortsatt å fascinere meg gjennom år hvis de bare hadde vært vakre. Ved siden av sprengkraften som ligger i de formmessige komposisjonene, er det også noe ved fargesammensetningene som fanger min oppmerksomhet. Denne gangen er det, som nevnt, mye sort og mørkt grønt. Men det er også en egen fargevilje i Helle Kaarems palett. Bildene oppleves lyse og lette, men det er samtidig et «skittent» innslag i et flertall av fargene.

Slik kan noe som tilsynelatende er bare estetisk vakkert holde på oppmerksomheten over tid. Det trenger ikke være vanskeligere enn det. De senere årene er kunstmarkedet oversvømt av abstrakte og nonfigurative bilder. Mange amatører finner sin vei inn i billedkunsten gjennom flytende, nonfigurative komposisjoner. Men denne billedflommen avslører også hvor mye som skal til for å fenge og holde på betrakterens oppmerksomhet. Det tar år med øving og praktisk prøving og feiling før ting sitter på en måte som hindrer at betrakteren går lei.

Få makter å nå så langt innenfor et nonfigurativt uttrykk som Helle Kaarem. Maleriene hennes rommer en så kontrollert konflikt at jeg tar meg i å sammenligne henne med en avdød nestor i norsk, abstrakt kunst. Jeg er antagelig ikke alene om å se Helle Kaarem som en av Inger Sitters beste etterfølgere. Hun hentet også frem sprengkraften i formene. Den lille, men vesentlige forskjellen er at Inger Sitter (1929–2015) abstraherte naturfenomener, mens Helle Kaarem jobber rent nonfigurativt uten forlegg i virkeligheten.

Jeg kunne trukket inn andre nestorer også. Enkelte vil sikkert synes det er litt søkt, men jeg ser en resonansbunn for fargebruken tilbake til Jakob Weidemanns (1923–2001) skogbunnbilder. Det er i denne tradisjonen Helle Kaarem plasserer seg. Det er bare det at hun har funnet sin personlige vri som hun har perfeksjonert gjennom fem utstillinger hos Galleri Semmingsen. Det er lenge siden (24 år) hun fullførte utdannelsen i Barcelona, men det er fortsatt sporbart at hun er en av få norske kunstnere som har en utdannelse i glassmaleri i tillegg til maleri på lerret.

Det er kanskje årsaken til min sterke opplevelse av en lysskimrende letthet? Men – som sagt – så lett er det kanskje ikke, likevel?

Annonse