Skjønnlitterær erindring

Etter «Veien til Mozart» som kom i fjor, har Bjørnstad lenge ønsket å skrive det han kaller en selvbiografi i skjønnlitterær form.

– Jeg har holdt på med skjønnlitteratur i mange år og alltid prøvd å unngå å være altfor direkte personlig. Men etter at mor døde i 2010 og far kort tid etterpå, begynte jeg å tenke på alt de hadde gitt meg. Dette gjorde at jeg fant ut at det var dette livet jeg ville skrive om.

LES OGSÅ: Et lite stykke Norge, et stort musikkstykke

Det gule sekstitallet

Når Bjørnstad ser tilbake på de ulike tiårene, forteller han at han ser de for seg i farger.

– Da jeg begynte å skrive merket jeg at jeg tenkte i tiår og at de hadde forskjellige farger. Nittitallet er veldig hvitt og sekstitallet er gult. Jeg har det sånn med tonearter også. D-dur er for eksempel gul.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Verden og det personlige

I tillegg til de hendelsene som er hentet fra Bjørnstads eget liv, har han flettet inn sentrale verdenshendelser som rammer inn det personlige materialet i boka.

– Jeg har stort sett valgt hendelser ut fra det jeg selv husker. Jeg har hatt et forhold, på en eller annen måte, til alle tingene som skrives om. Særlig det politiske, siden far var veldig politisk.

– Tenker du at verdensbegivenhetene løfter det personlige materialet?

– Det personlige og verdenshendelsene spiller mot hverandre. For eksempel i begynnelsen av boka skriver jeg om en nyttårsaften i 1959, at jeg var slem mot tante Svanhild og fem dager etter døde Albert Camus! Camus var en forfatter som var veldig viktig for far. Verdenshendelsene påvirker oss og gjør noe med oss.

LES OGSÅ: Tonesetter Munch

Utradisjonell selvbiografi

Selv om Bjørnstads eget liv har vært grunnlaget for romansyklusen, var det aldri et spørsmål om å skrive bøkene som sakprosa.

– Det var uaktuelt å skrive en tradisjonell selvbiografi. Mitt liv har ikke noen interesse for andre i seg selv. Ordene du velger for å beskrive et minne gjør noe med minnet og når man skriver i romanform blir det noe eget. Det handler om å få historien opp på et kunstnerisk nivå der det kunstneriske legger premissene. Samtidig kan det skjønnlitterære språket skjule. Jeg vil ikke at folk skal føle seg utlevert.

LES OGSÅ: Bokhøsten er kun en sommer unna

Skjønnlitterær distanse

Et annet grep som også gjør at teksten ikke ligner på en tradisjonell selvbiografi, er bruken av «han» i stedet for «jeg» i teksten.

– Det er både et litterært grep for å gi meg litt pusterom fra meg selv. Men det er også fordi jeg noen ganger husker meg selv som «han». På den måten er det jo en slags distanse til meg selv. Noen av de største opplevelsene i livet kan av og til huskes i tredjeperson fordi de kan oppleves som uvirkelige.

Proust og Bellows

Når man skriver et lengre selvbiografisk verk, er det noen forløpere som er tydeligere enn andre. Når Bjørnstad får spørsmålet om Marcel Proust er en inspirasjonskilde for prosjektet, svarer han kontant.

– Alltid. Jeg tror ikke det finnes en forfatter som ikke vil si at Proust er en inspirasjonskilde. Men for meg er også den amerikansk jødiske forfatteren Saul Bellows en viktig påvirkning. Han klarer å plassere mennesket inn i en samtid.

På sporet av sidesporene

I «På sporet av den tapte tid» som Marcel Proust skrev mellom 1913-1927, spiller erindringen, det å huske tilbake, en viktig rolle. Det har også vært et viktig aspekt for Bjørnstads prosjekt.

– Erindring er alltid interessant. Det er så mye man har glemt. Hver gang jeg setter meg ned og skriver, blir det som en terapitime for meg fordi jeg plutselig kommer på hva som har skjedd.

– Også det minner jo om Proust, at man prøver å finne tilbake til en tapt tid?

– Ja, absolutt. En annen ting som er interessant med Proust er hvordan han kan rote seg inn i sidesporene. Det er jo veldig mye av livet som ligger i sidesporene.