Annonse
Drømmen om å leve i naturen og at glasshuset skulle frigjøre tanken var to viktige deler av tankegodset som lå til grunn for Lina Bo Bardis glasshus Casa de Vidro. Da huset var nytt var jungelen noe man betraktet på avstand. I dag har trærne vokst helt inntil huset.

Sjarmen ved det kjente i det eksotiske

Noen ganger kan begrunnelsene være så tynne de bare vil: Arkitekturmuseets dialogutstilling har så mange sjarmerende sider at det er lett å glemme innvendingene.

Annonse
Kultur

 

KUNST

«Casa de Vidro – Lina Bo Bardi i dialog med Sverre Fehn»

«Det norske glasshuset»

Nasjonalmuseet – Arkitektur, Oslo

Til 14. mai

Du skal være mer enn spesielt interessert hvis du har merket deg navnet Lina Bo Bardi (1914–1992). Den italiensk-brasilianske arkitekten regnes som en av modernismens fremste representanter i Brasil. Hun var en sosialt bevisst samfunnsaktør som etter hvert utviklet sitt uttrykk mot en brutalisme av så spektakulært slag at begrepet mister sin negative klang. Dette får vi små glimt av i utstillingen «Casa de Vidro - Lina Bo Bardi i dialog med Sverre Fehn». Men hovedvekten er lagt på hennes første bygg, en spektakulær glassvilla som balanserer på høye og tynne søyler på toppen av en bratt ås i utkanten av millionbyen São Paulo. Villaen «Casa de Vidro» («Glasshuset», 1952) ble bygget som hennes og ektemannens hjem, og var den første bygningen hun fikk realisert.

Glasshuset er flott, men hvorfor er akkurat det trukket frem fra et hav av tidlige, modernistiske bygg verden over? Svaret ligger i Nasjonalmuseets bakgård. Den brasilianske villaen brukes som et utgangspunkt for også å rette søkelyset mot Sverre Fehn. Han har designet glasspaviljongen der utstillingen vises, på baksiden av Arkitekturmuseets hovedbygning, og ett sentralt siktemål ved utstillingen er å vise frem Fehns arkitektur.

Det finnes flere paralleller i de to arkitektenes virksomhet, for eksempel nærheten til landskapet; bruken av glass og betong; engasjementet for rehabilitering av eldre bygg; interessen for utstillingsdesign; samt bruken av broer som et intimt kommunikasjonsmiddel. Samtidig brukes anledningen til å gjøre publikum bevisste på hvilken perle Fehns glasspaviljong (2008) er. Kurator Markus Richter har renset bort elementer som tilslørte Fehns arkitektur, for eksempel er den sorte folien som dekket glassveggen ved døren like innenfor inngangen fjernet. Og de har hentet frem Fehns gardiner som er laget spesielt for paviljongen, men som ikke har vært brukt på årevis. Bo Bardi oppdaget raskt at villaens store glassflater ble et problem, og fikk sydd gardiner for å skjerme interiøret.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det viktigste elementet i utstillingen er imidlertid Fehns flyttbare utstillingsvegger, som er ett av hovedpunktene i dialogen mellom de to arkitektene. De har en ledig, plastisk form som gir en poengtert kontrast til den stramme organiseringen av paviljongens arkitektur. Samtidig har de en formmessig lenke til de frittstående betongveggene som omslutter paviljongen. Både Fehn og Bo Bardi var aktive utstillingsarkitekter, og det finnes flere klare paralleller. Men det sentrale elementet, Bo Bardis glasstaffeli, er så vesensforskjellig fra Fehns mobile utstillingsvegger som tenkes kan. Glasstaffeliene ble utviklet til kunstmuseet MASP, Museu de Arte de São Paulo (1968). Kunsten ble hengt på store glassplater som holdes fast i en tung fot, en massiv betongkube av anselige dimensjoner. Dette brutalistiske elementet er så fjernt fra Fehns poetiske bruk av betong som du vel kan tenke deg. Men formen stemmer utmerket med MASPs arkitektur, som tross sitt brutale uttrykk har en sosial dimensjon. Under bygningen er det en stor plass som brukes til konserter og lignende. Det er interessant å se at Lina Bo Bardi gjorde dette flere tiår før Snøhetta utviklet sin variant av demokratisk arkitektur med Operaen i Oslo, der du kan gå på taket.

Det er en del å diskutere og tenke på som ikke fremkommer i Nasjonalmuseets presentasjon. For eksempel hvordan Lina Bo Bardi var påvirket av sin italienske bakgrunn (hun var 32 år da hun flyttet til Brasil), noe som ganske sikkert hadde betydning for den rigide og historisk betingede organiseringen av villaen. Glasshuset er laget med rikelig tilgang på lys, luft og utsikt for borgerskapets representasjon, mens tjenerfløyen ligger i bakkant med små vinduer. De sosiale forskjellene er påtagelige i et hus som i sin samtid var svært så moderne og progressivt. Spørsmålet om arkitekturens påvirkning av naturgitte forhold som erosjon er også verdt å diskutere, og hvordan arkitekt(ur)en forholder seg til naturen. Det siste er verdt å diskutere når vi ser hvordan hun skapte kunstige hager i isolerte omgivelser, samtidig som det fremkommer av museets bestilling av nye fotografier (av den tyske kunstneren Veronika Kellndorfer) at naturen har grodd så tett rundt huset at det er i ferd med å bli oppslukt av jungelen. En katalog ville vært et naturlig sted å diskutere slike spørsmål.

Hovedutstillingen følges av en poengtert, mindre utstilling i Hvelvet, med tittelen «Det norske glasshuset», kuratert av Talette Rørvik Simonsen og Markus Richter. Den ser på Fehn og hans samtidige, og hvordan de internasjonale tendensene som inspirerte Casa de Vidro også fikk sitt gjennomslag her hjemme. Arkitekten Geir Grung skapte for eksempel masse oppstyr med sin villa på Jongskollen i Bærum (1963), som var bygget i strid med flere bestemmelser i bygningsloven. Huset ble stående, og hans insistering på å bruke nye byggemetoder sørget for å utvikle byggekunstens muligheter i Norge.

I Nasjonalmuseets materiale er det ikke angitt noen utstillingsdesigner. Det synes. Fehns glasspaviljong kunne vært utnyttet bedre, og presentasjonen av tekstene er dårlig. På åpningen torsdag kveld var det mange som klaget på at det var vanskelig å lese tekstene, og det ble snakket om at det skulle komme folier bak tekstene for å øke lesbarheten. Blir det gjort vil det påvirke utstillingsdesignen, og skygge for flere av bildene. Dette er ting en utstillingsdesigner/interiørarkitekt ville fanget opp før det ble krise. Men det er småting i den store sammenhengen. For selv om dette ikke er verdens viktigste utstilling, forteller den en interessant historie med atskillig sjarm.

Annonse