Sivertsen i skuddet

Halvdan Sivertsen

4

«Ennu ikke landa»

Nordaførr

Halvdan Sivertsen poserer i et slags Captain America-kostyme på omslaget av «Ennu ikke landa», klar for innsats som menneskelig kanonkule. Et stykke fra estetikken fra det radikale 70-tallet, men innholdsmessig er han lett gjenkjennelig. Åpningslåten «Baklengs ombord» gjør en rotur til en metafor for å se seg tilbake, samtidig som man kommer seg videre. Fortsatt handler det i bunn og grunn om at vinden ifra høyre snart må snu.

Halvdan Sivertsen er og blir best som en var og nær visesanger. Her når han fortsatt opp til sine fineste stunder. Sivertsen skriver i plateomslaget at sangene alltid begynner med noen banale «I don’t know why baby, but it’s true»-fraser, før de etter hvert får ordentlige tekster. Som vanlig har han litt av hvert på hjertet.

Det spøkefulle omslagsfotoet blir fort alvor når Sivertsen kommer til «Gamle kanona». Som omhandler den samme kanonen som på bildet, et fortidsminne i Bodø. «Et minne om ei sinnssyk tid/da vi enda trudde våpen kunne gjøre oss fri», synger han, og vi skjønner det er en sarkastisk parallell til samtida. «Pappa’n til Jesus» høres også troskyldig ut på overflaten, men er egentlig en besk kritikk av religionens rolle i en vanskelig verden: «Førr han som va ansvarlig/da festen ble for farlig/Han trakk sæ tilbake fra hele sitt verk».

I det politiske hjørnet er det enkleste ofte det beste: «Du når ikke frem» har ingen store kunstneriske grep, bare en enkel beskrivelse av å være på flukt, og ikke bli sett etter å ha fått en ny sjanse: «Her blir alt så smått/tåran du har grått/livet du har fått». Det er ikke mange som gjør dette like følsomt effektivt som Halvdan Sivertsen.

Her er også sødmefylt romantikk, på grensen til erotikk, i «Ung», og en kjærlighetssang til den siste nordlandsjekta, «Anna Karoline». Albumet byr likevel på en gjenvendende utfordring for Sivertsen. Han kan være verdens morsomste mann når han holder på mellom sangene på konserter, men den samme humoren er vanskelig å overføre til sangene. Budskapet i «Idol» er i overkant ironisk, samfunnskritikken ikke egnet for å vekke nye tanker. «Helga» er en sånn sang som bare lettsindige radiostasjoner kan elske, enda en ironisk betraktning, nå om hvor godt det liksom er at det snart er helg.

Halvdan Sivertsens 16. album er spilt inn med et utmerket ensemble og mye flott akustisk lyd, produsert av Trond Viggo Solås fra Hekla Stålstrenga og Børge Fjordheim fra svært mye annet, sist i bandet til Janove Ottesen. Albumet slutter med «God natt-visa», en vakker ettertanke som visstnok var glemt og ble liggende i mange år, en sånn «hold mæ nu min elskede/så lar vi dagen fær»-sang som er helt erketypisk Sivertsen, og som han gjør så fint at han slipper unna med det enda en gang.