Annonse
Noen av dem som stiftet Sirene i 1973: F.v. Astrid Brekken, Bitten Modal, Sissel Biong og Kari Rolfsen.

Sirene: 70-tallets «Skam»

I kveld skal 1970-tallets «Sirene» fram i lyset igjen. Men har det gamle feminist-ukebladet tålt tidens tann?

Annonse
Kultur

 

– Jeg var overrasket over den avdempete, ironiske, nyanserte og ofte morsomme tonen jeg fant i Sirene da jeg første gang begynte å lese i bladene, sammenlignet med mange av datidens feministiske tekster. Jeg hadde et indre bilde av 70-tallsfeministene som veldig sinte og strenge, sier medieforsker Synnøve Skarsbø Lindtner til Dagsavisen.

Hun er født i 1974 og har ingen egne minner om det legendariske feminist-ukebladet, som kom ut i årene mellom 1973 og 1983. Men Lindtner har skrevet en doktorgradsavhandling om emnet, og i kveld skal hun debattere Sirenes betydning for feminismen i dag. Det skjer på Litteraturhuset i Oslo, sammen med forfatter Marta Breen, mens tidligere Sirene-journalist Astrid Brekken skal fortelle om oppstarten og stemningen i redaksjonen i glansdagene.

Falt pladask

Og hvor godt «snakker» mødregenerasjonens tidsskrift til dagens feminister? skal det spørres på Litteraturhuset i kveld. Bladet var enormt populært på 70-tallet, og det var særlig den unge og fremadstormende generasjonen av nyfeminister som falt pladask for Sirene. Sirene tok for seg temaer som på den tida ikke var hverdagskost: Sex og samliv, skilsmisse, vold mot kvinner, abortspørsmålet. Men redaksjonen gikk bredt ut og henvendte seg til alle kvinner, fordi de ville være «en arena som gjør at kvinner slipper å gå ensomme med sitt opprør». (Som det het i den aller første lederartikkelen i 1973).

For tida forsker Synnøve Skarsbø Lindtner på NRKs ungdomsserie «Skam», og hun er slått av noen likhetstrekk mellom de to fenomenene.

– Da jeg begynte å se på «Skam», tenkte jeg: «Dette er jo en slags dagens Sirene», sier Lindtner.

– De som lagde Sirene var en gjeng med damer fra kultur- og mediesektoren, som ikke var en del av den organiserte, politiske kvinnebevegelsen. De var erklærte feminister, som forsøkte å opplyse og hjelpe kvinner flest. En lignende motivasjon ligger til grunn for «Skam», mener Lindtner.

– Serien er ikke erklært feministisk, men den forsøker å hjelpe unge jenter ved å gi dem verktøy til å klare seg i samfunnet. Og «Skam» har klare feministiske undertoner, hevder medieforskeren.

– Begge fenomener utfordrer sjangre. Det som gjorde Sirene til en suksess, var at bladet greide å kombinere en populær og lett tilgjengelig sjanger, altså ukebladformen, med politisk debatt. Det samme ser du hos «Skam», som kombinerer en melodramatisk tenåringsserie med viktig opplysningsstoff. Denne sjangerblandingen tror jeg er nøkkelen til suksess for både Sirene og «Skam», sier Lindtner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sporty Ullmann

Sirenes aller første forside i 1973 var prydet med filmstjernen Liv Ullmann, under tittelen «Den undertrykte Liv Ullmann».

– Akkurat den tittelen setter tonen, syns jeg! sier Lindtner.

– Det er nok ment som en ironisk kommentar til datidens ukeblader. Sirene ville være et alternativ til datidens «dameblader», som gjerne hadde Ullmann på forsiden. I intervjuet sier Ullmann at hun syns det er vanskelig å identifisere seg med kvinnebevegelsen, som hun oppfatter som militant. Men hun sier også: «Det er i grunnen forferdelig at jeg henger hele min verdighet som menneske opp på om en eller annen mann blir tiltrukket av meg eller ikke. Det må være veldig sunt å bli kvitt den belastningen».

– Ullmann sa alvorlig at hun hadde skjønt at heller ikke hun sto sterkt på sine to bein, fordi hun brydde seg altfor mye om hva menn syns om henne. At hun ikke var verdt noe, om hun ikke hadde en mann, forteller tidligere Sirene-medarbeider Astrid Brekken, som skrev Ullmann-intervjuet sammen med kollega Bitten Modal.

– Jeg syns det var sporty gjort av henne å stille opp hos oss, særlig når det ble under overskriften «den undertrykte Liv Ullmann», sier Brekken, som husker at salget av dette første nummeret tok helt av. Det ble trykket opp i 5.000 eksemplarer, men solgte så godt at de måtte trykke opp 35.000 eksemplarer til slutt.

Stor suksess

Med andre ord: Sirene ble raskt en stor suksess. Med ett var feminismen blitt et populærkulturelt fenomen.

– Vi traff en bølge som var på vei, og i noen år surfet vi på den bølgen. Jeg tror vi hadde noe å tilby som ingen andre medier hadde på den tida, mener Brekken.

– Vi snakka et språk som alle forsto, og tok opp tema som mange kjente seg i. Ikke bare kvinner, men også noen menn leste Sirene, understreker Brekken.

– Som aktivistblad fikk vi også mye kontakt med leserne, vi fikk brev og telefoner, sier Brekken, som er stolt av mange av Sirenes utgaver. Som da de i 1973 viet et helt nummer til det kontroversielle og følelsesladede abortspørsmålet, seks år før loven om fri abort kom.

Motbør og kritikk

Astrid Brekken, Bitten Modal, Sissel Biong, Gøril Strømholm, Kari Rolfsen og Bjørg Vik. Sirene-redaksjonen besto av yngre kvinner som gjerne ville forandre verden.

– Vi hadde den trua at på at vi kunne være med på å forandret samfunnet. Det var en fantastisk og herlig tid, og jeg hadde så mye energi og framtidstru! Vi bobla over av ideer på redaksjonsmøtene, men vi hadde sikkert harde diskusjoner også. Det var en livlig gjeng, det skal jeg love deg, sier Brekken.

– Sirene kom generelt ut i ei livlig tid! Det var ikke akkurat silkeføre på 70-tallet. Vi fikk mye motbør og kritikk også, og ble sett på som kontroversielle, sier Brekken, som forteller om abonnenter som ba om å få bladet sendt i en lukket, nøytral konvolutt som ikke røpet innholdet.

– Det var ikke alle som turte å la Sirene ligge å slenge på salongbordet, sier Brekken.

Annonse