– Det fins jo så mange andre bøker om rock! Så jeg klarte rett og slett ikke å se at denne boka hadde stort til felles med dem. Musikken befinner seg liksom litt utenfor sentrum i alle fortellingene, tenkte jeg, uten å se at det som er tydelig nok til stede i utkanten, faktisk kan bli et viktig tema, sier Jennifer Egan til Dagsavisen.

Hun er forfatteren av en av de mest omtalte, kritikerroste og leserbejublede amerikanske bøkene de siste par årene, nemlig «A Visit from the Goon Squad», som i Kyrre Haugen Bakkes ferske norske oversettelse er blitt til «Bølle på døra».

– Selv da boka var ferdig, unnlot både jeg og forlaget å se at det er en rockebok. Vi sendte den for eksempel ikke til rockemagasiner for anmeldelse. Men så solgte den da heller ikke stort i starten. Faktisk temmelig lite. Først etter at «Bølle ...» havna på «årets beste»-listene til litteraturkritikerne måneder etter utgivelsen begynte det å ta av, sier Egan.

Les Dagsavisens anmeldelse av boka her.

Musikk som linse
Og da var enigheten stor om at «Bølle på døra» – blant mye annet – absolutt er en bok om musikk. Men ikke på den nerdete rockebiografiske eller musikkteoretiske måten. I «Bølle ...» er rocken limet, bakgrunnen, speilet. Ikke poenget.

– Musikken er linsa jeg ser gjennom. Det hele vokste veldig organisk fram. Ideer ble til tekst, som igjen førte med seg et lydspor. Eller kanskje omvendt, at musikken hjalp fram teksten.

Startideen var at hovedpersonene i boka, Benny, skulle være musikkprodusent.

– Men hva gjør egentlig sånne? Jeg tilbrakte mange lange timer på telefon med en lydstudiomann, og jo mer jeg lærte, dess bedre forsto jeg hvilken krise musikkindustrien faktisk er i. Jeg visste jo at den hadde det tøft, men hadde ikke reflektert over hvordan fildeling har endret så mye på så kort tid, sier Egan.

Antikronologisk
Fra Benny i nåtidas New York hopper «Bølle ...» tilbake i tid, til punkrockscenen i California sent på 1970-tallet. Siden enda lenger bak, før den hopper tjue-tretti år fram igjen. Så litt tilbake, og så fram. Hit og dit, før den ender opp i framtida.

Personene går igjen, men hver av tekstene har ulik hovedperson, ulik sjanger, ulikt tempo og ulikt språk. Et helt kapittel er for eksempel skrevet som en power point-presentasjon, en sjanger som ifølge Egan funker fordi den løser opp kronologien som ordnende prinsipp, og viser fram pausene, mellomrommene, sprangene som ellers ikke fester seg så lett til skrift.

– Jeg ville overraske. Sveipe gjennom tida. Den opprinnelige ideen var at boka skulle fortelles baklengs kronologisk. Men det funket ikke i det hele tatt. Teksten tapte all energi. Så jeg kom til at nysgjerrighet er et mye bedre organiseringsprinsipp enn kronologi.

Bore dypt i livet
Så da stjerneprodusent Bennys fortid som punkmusiker nevnes i en tekst, handler den neste om nettopp det. En tekst som igjen trigger litt bakgrunn om mentoren hans, en annen produsent. Og så videre.

– Ideen er å avdekke helhet. Livets ekte følelse av bredde, dybde, masse, på en indirekte, intuitiv måte. Simultanitet er grunnleggende menneskelig. Jeg ville bore dypt inn i livet til hver av karakterene, selv om vi kun møter hver av dem en kort, avgrenset periode.

Noen blir vi kjent med som unge, andre som eldre. Noen som begge deler, slik at forandringene i livet deres blir svært tydelig.

– Det fascinerende med rollene vi spiller gjennom livet, er at de endrer seg. Man skaper seg selv på ny og på ny, avhengig av hvor man er i livet. Å tenke på identitetsendring og såkalte maskefall som nederlag, blir for grunt. Jeg motstår ideen om tida som ødelegger. At alt liksom er tapt. Det blir for forutsigbart. Jeg tror på menneskeheten. På vår mulighet til å gjenskape oss selv uten å tape oss. På at vi kan fikse ting. Oss selv, og verden. Er nok grunnleggende positiv, og takknemlig for det. Jeg har fått med meg at noen leser «Bølle ...» som en dystopi, men det mener jeg er mest farget av deres eget sinn. Det er egentlig en svært positiv bok. «Bølle ...» tror på mennesket.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Jennifer Egan om:

HBOs planer om å lage TV-serie av «Goon Squad»:
– Fantastisk om det blir. Men HBO er jo så gode fordi de dropper prosjekt i alle stadier. Så ingenting er avgjort. Jeg er kun konsulent, og har ikke sett noe manus ennå. Min første roman ble film. Jeg kan ikke akkurat si at jeg sitter igjen med følelsen av at «wow, de fanget visjonen min...».

Hva hun skriver:
– Først ut er en ny tekst om Lulu, en av de mindre karakterene i «Bølle...». Den kommer i magasinet The New Yorker om tre uker. Den hadde ikke passet i romanen, må stå alene. Tipper mange vil hate den. Egentlig hadde det vært fint, å ha «Bølle...»-karakterene som biprosjekt til andre ting. Men kun hvis ideen fenger. Gud forby uttværing! Utover det holder jeg på med en roman om førtiåra i New York. Kanskje. Hvis den blir bra.

Hva hun leser:
– Episk poesi, som Spencer, som jeg elsker. Ellers «Tristram Shandy» for sin fantastiske sjangerlek og metakvalitet, samt sakprosa og skjønnlitteratur fra 40-åra i New York, som research.

E-bøker:
– Jeg er papirdame selv, elsker fysiske bøker. Men jeg nærmer meg femti! Hvis folk har tenkt å leve livene sine gjennom håndholdte dingser, må selvsagt litteraturen være på dingsene. Det blir for dumt å gå imot ny teknikk. Alt var ikke bedre før. Teknologien har alltid endret verden, jamfør bilen og telefonen. Men i det dype, grunnleggende, er vi like. Mennesker er mennesker, vidunderlig motstandige.

Kampmusikk:
– Musikkens samlende kraft er omtrent fraværende i USA i dag, og har vært det siden sekstiåra. Se bare på Occupy Wall Street-bevegelsen. Den mangler lydspor! Det er rart, og synd. Gjør dem nesten fargeløse, identitetstomme. I min idealiserte protestbevegelse er musikk en viktig del.