Annonse
Regjeringen vil rive Y-blokken. Utstillingen «Et sted å være» i Arkitekturmuseet stiller spørsmål ved denne beslutningen ved å inkludere Superunions forslag for Arne Garborgs plass, som forutsetter bevaring av Y-blokken.

Selvtillit på bristepunktet

Norsk samtidsarkitektur får og fortjener masse internasjonal oppmerksomhet. Selvtilliten er høy, og da tar Arkitekturmuseet sjanser og overraskende grep. Det er bra og dårlig på samme tid.

Annonse
Kultur

 

ARKITEKTUR

«Et sted å være»

Norsk samtidsarkitektur 2011–2016»

Nasjonalmuseet – Arkitektur

Til 19. november

Nasjonalmuseets arkitekturavdeling har tatt flere ukonvensjonelle valg når de presenterer «Et sted å være», utstillingen om norsk arkitektur fra perioden 2011–2016. Dette er den åttende samtidsarkitekturutstillingen i rekken, og tidligere år har museet holdt seg til mer eller mindre konvensjonelle presentasjoner der de presumptivt beste prosjektene fra tidsperioden er blitt presentert på vanlig måte med modeller, tekst, fotografier, snitt- og plantegninger.

Nå gjør de det ganske annerledes. På én måte er det blitt veldig bra. Utstillingen presenteres i to avdelinger der den viktigste, i arkitekt Sverre Fehns vakre glasspaviljong, er så ulik alt du kunne tenke deg at løsningen blir en attraksjon i seg selv. Det som møter deg er en labyrint av grå filt, med et konglomerat av små båser der du må bøye filtflakene til side for å gå fra den ene båsen til den neste. Det er en sanselig og taktil opplevelse som bringer deg tett på fortellingen om byggene. Og – ikke minst – filtlabyrinten gjør museumsbesøket til en morsom opplevelse. Dette må jo være en drøm for små barn: Her kan de springe rundt og gjennom filtportalene. Faren for å gå seg bort i labyrinten er definitivt til stede, men du vi alltid finne veien ut med noen få skritt.

Hver bås er en intim sone som legger til rette for konsentrasjon og nærstudium. Tegninger og tekst er brent inn i filten med laser, og helheten blir en estetisk nytelse. Men det er små forhold, og en bås blir fort full. Det er trangt med fire mennesker til stede, og da blir det vanskelig å få oversikt over informasjonen. Det er heller ingen fotografier i labyrinten, og når tekstene presenteres med bokstaver med silhuettypografi blir informasjonsverdien så som så. Typografien gjør at det blir problematisk å lese tekstene øverst på filtveggene. (Det var ganske komisk, rett etter pressevisningen, å se flere museumsteknikere balansere på høye stiger opptatt med å fylle inn de store bokstavenes hulrom med tusj.) Når du legger til at relativt mange vanlige mennesker har store problemer med å forstå arkitekttegninger blir informasjonsverdien ganske lav. Riktig nok vises en serie modeller langs glassveggene i paviljongens ytterkant, men uten fotografier (og gjerne film, for den saks skyld) har en arkitekturutstilling lav informasjonsverdi.

Jeg har tidligere klaget på at Arkitekturmuseet ikke bryr seg om lesbarhet i presentasjonene. Denne utstillingen demonstrerer at de ikke ønsker å lære. Det synes som de er så betatt av de estetiske kvalitetene i sitt eget påfunn at de glemmer publikum. Og det blir ikke bedre av den overordnede løsningen som er valgt.

Egentlig er utstillingen pepret med fotografier. Det er bare den haken at de vises et helt annet sted. Uheldigvis – for det er faktisk mulig å gå ut av museet uten å ha sett dem. De 23 utvalgte prosjektene presenteres med fotografier ute i trapperommet, i en installasjon som skal minne om hvordan man ser bildestrømmen ved å dra fingeren over skjermen på en mobiltelefon. Det er en morsom idé, som dessverre bare fungerer halvveis. Fotografiene vises på et mylder av små flater som er montert på stenger festet til trappegelenderet. Det er ingen skriftlig informasjon, og tallene som refererer til informasjonsbrosjyren er (du har kanskje gjettet det allerede?) lett å overse. Og flere av bildene virker grå og kjedelige. Delvis på grunn av formatet, delvis på grunn av utilstrekkelig belysning. Eller fordi de er tatt i grått vær.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Heldigvis er det valgt ut mye bra arkitektur til utstillingen. Den viser at det er en grunn til at norske arkitekter får stadig mer internasjonal oppmerksomhet. Utstillingen er organisert tematisk, i gruppene «Bosted», «Skjul», «Transformasjon» og «Gjenskaping». Sammen med utstillingstittelen «Et sted å være», som er et sitat fra avdøde arkitekturteoretiker og -professor Christian Norberg-Sculz, peker dette mot en konsentrasjon om arkitekturens basiske funksjoner og bevisstheten om det miljømessige skiftet vi står midt oppe i. I tillegg til filtlabyrintens 23 prosjekter presenteres tre prosjekter knyttet til Regjeringskvartalet, under tittelen «Byens hjerte». På paviljongens glassvegger presenteres et visuelt konglomerat som trekker fram åtte prosjekter fra Fjordbyen i Oslo.

Utstillingens kurator har tatt interessante valg der han legger vekt på arkitekturens artistiske sider. I hans katalogtekst diskuteres betydningen av «norsk arkitektur» kontra «arkitektur (produsert) i Norge». Ved å sitere Norberg-Schulz legitimerer han valgene, som blant annet innebærer at de mange kulturhusene fra perioden er valgt bort. Sammen med Superunions prosjekt om Y-blokken er det et interessant trekk som gir en indirekte kritikk av det rådende politiske klimaet i den staten museet jobber på oppdrag for og er finansiert av. Kritikken mot den sittende regjeringens kulturpolitikk formuleres ikke direkte, men det hersker liten tvil om hva kritikken består i: Nemlig en overprioritering av bygninger fremfor innhold og en manglende forståelse og respekt for hvilke verdier som skal styre utformingen av våre omgivelser. Selv om kritikken bare fremkommer mellom linjene er den sterk og betydningsfull. For å si det på en annen måte: Ingen av prosjekter knyttet til Regjeringskvartalet representerer den fremtidige bebyggelsen regjeringen og Statsbygg ser ut til å ville tvinge på byen.

Kritikk og diskusjon er bra, men det hindrer ikke at det er andre mangler ved utvalget. Jeg har ved tidligere oppsummeringsutstillinger kritisert museet for ikke å inkludere interiør- og landskapsarkitektur. For seks år siden ble ingeniører og landskapsarkitekter i hvert fall nevnt i katalogen, mens interiørarkitekturen var glemt. Denne gangen er alle ignorert, selv byggherrene blir ikke nevnt. Dette vitner om en selvopptatt holdning fra arkitektenes side, og en manglende (for ikke å si arrogant) forståelse av samspillet i bransjen. Jeg forstår at en slik utstilling krever ekstreme valg og at det ikke er plass til alt som fortjener å bli vist. Men det kan synes som en konsekvens at arkitekturmuseet er seg selv nok. Det burde ikke være slik at arkitektene er den eneste faggruppen av verdi i dette museet.

Det er ikke moro å være så negativ når jeg faktisk synes at filtlabyrinten er en estetisk opplevelse. Men jeg er opptatt av kommunikasjon og inkludering, og jeg mener at denne utstillingen svikter både sitt formål og publikum. Den krever et høyt kompetansenivå, evne til abstrakt tenking og til å sette sammen informasjon om samme objekt fra tre forskjellige steder – tegning og tekst i filtlabyrinten, modell på utsiden, og foto i trappen. Med 23 ulike prosjekter kan det være en utfordring for hvem som helst. I ettertid ser jeg at det er både mer interessant og enklere å sette seg inn i utstillingsprosjektet ved å lese katalogen enn ved å se utstillingen. Det er en fallitterklæring.

Denne utstillingen reiser et avgjørende spørsmål: Hvem er Arkitekturmuseet til for? Hvis de skal nøye seg med arkitekter som publikum er «Et sted å være» en estetisk nytelse og en nyskapende utstilling. Men kommunikasjonsviljen og -evnen svikter. Uansett hvor vakker denne utstillingen er, er den dessverre ikke måten å gå fram på hvis man vil trekke et bredt publikum inn i arkitekturens verden. Mangler du forkunnskaper om arkitektur kan dette fremstå som et mareritt av en utstilling. Riktig nok et vakkert mareritt, men like fullt et mareritt.

Annonse