«So, what have we here? A Stranger?» sa mannen ved passkontrollen da Simon Stranger besøkte Sør-Afrika i 2010. Den norske forfatteren var der for å gjøre research til en bok som skulle handle om adoptivgutten Noah som var født i slummen, men vokst opp blant velstående og hvite Sørafrikanerne. Under turen havarerte historiene og to år senere handler romanen «En fremmed i verden» like mye om forfatteren og hans familie.

– Jeg har aldri skrevet selvbiografisk før. Under arbeidet merket jeg at det å skrive også er å huske ting. Plutselig dukker det opp detaljer som jeg trodde var glemt. Skrivingen ble en nøkkel til min egen historie på en mer konkret og sanselig måte, sier Stranger til Dagsavisen.

 

Sammenflettet

Da Stranger var 15 år fikk han vite en familiehemmelighet, nemlig at faren hans er adoptert. Selv som andregenerasjons adoptivbarn kjente han med en gang på savnet etter å kjenne sitt eget opphav. Etter hvert snek det seg derfor inn en «jeg»-person i fortellingen, Strangers private reise. Parallelt med forfatterens personlige historie blir leserne også kjent med seksåringen Adele som opplever ødeleggelsene av District six i Cape Town på 70-tallet, og ikke minst følger leserne den nederlandske skipslegen Jan Van Riebeeck som på 1600-tallet grunnla den første europeiske kolonien i det sørlige Afrika.

– Jeg ville at det skulle være en historie som kunne hoppe i tid og rom. Hvor en ringetone fra en Nokia-telefon kunne bringe leseren inn på komposisjonsrommet til Bach. Etter hvert fant jeg ut at romanen manglet en form for personlig alvor. Til slutt ble jeg tvunget til å ta med meg selv i fortellingen. Det skapte den nødvendige fallhøyden, sier han.

 

Opphav

«En fremmed i verden» er et kaleidoskop av fiksjon, historie og selvbiografi – uten noen form for kronologisk rekkefølge. Vi møter Simon som deprimert ung gutt. På seiltur til Karibien som 20-åring i en båt som truer med å gå oppløsning. Ved sengen til faren som ligger i koma på Ullevål universitetssykehus og som voksen mann på reise til Sør-Afrika. Selv om han og familien er forberedt på at store deler av livene deres nå kan leses av alle, tror han de kan bli overrasket. De private partiene har gitt ham svar på flere av sine egne spørsmål.

– Et avklart forholdt til opphav og tilhørighet har vært viktigere for både meg og faren min, enn det jeg først hadde trodd, sier Stranger.

Han legger til seg stemmen til den grønne lille guruen, Yoda, i «Star Wars» og holder hendene foran seg som om de holdt en lyssabel.

– Because to change your future, you must your past know, sier han og ler.

– Spøk til side, så tror jeg det ligger noe i det å forstå sin egen fortid. Det har vært en uavklart gåte. Ikke som et gnagende kjøttsår, men som en stein i skoen. Siden min fars biologiske foreldre kommer fra Østlandet vet jeg aldri om jeg står ved siden av en kusine på butikken, eller sitter ved siden av en fetter i sofaen på fest, sier han.

Arbeidet med romanen har også ført ham, faren og resten av familien nærmere hverandre.

– Skammen eller mørket som har ligget rundt spørsmålene er borte. Jeg har hatt mange veldig fine samtaler med faren min, og temaet om adopsjon har blitt lettere å ta opp. Vi har hatt vår egen forsoningskommisjon, sier han.

 

Samvittigheten

At «En fremmed i verden» i utgangspunktet skulle handle om et opprør fra den tredje verden, vil ikke komme overraskede for leserne som har fulgt Strangers forfatterskap. Båtflyktninger, slavearbeidere, slumbarn og andre undertrykte grupper har fått en stemme gjennom flere av hans fortellinger. Strangers engasjement har vært der siden tenårene, til tider så sterkt at det ble destruktivt.

– Jeg tror moren min ble overrasket over å lese historier om hvordan jeg opplevde ungdomstiden. Jeg var alltid veldig utadvendt og hadde en sosial side som fungerte helt fint. Samtidig så jeg for meg døde afrikanere mens jeg satt og spiste middag. Jeg kjenner fortsatt på det ubekvemme med å vokse opp i Norge, men i mye mindre grad nå enn før, sier han og trekker på det.

– Slike tanker hjelper uansett ingen, legger han til.

 

Biografisk litteratur

Under de fire årene Stranger arbeidet med «En fremmed i verden» blåste hysteriet rundt «Min Kamp»-bøkene til Karl Ove Knausgård opp. Stranger fulgte med på diskusjonene som oppsto i kjølvannet av en så selvbiografisk roman.

– Selvbiografisk litteratur har vært en internasjonal trend i mange år. I Norge var det lenge en slags flørting med sjangeren, hvor forfatterne endret en bokstav i etternavnet eller fødselsdatoen for å distansere seg. Den typen «katt og mus»-lek med leserne satt Knausgård en effektiv stopper for da han kom med påstanden om at alt var sant, sier Stranger.

Selv håper han at «En fremmed i verden» ikke vil bli sett på som navlebeskuende, men som en historiefortelling hvor alle romanens muligheter blir tatt i bruk.

– Denne boken har vært som et Columbus-prosjekt. Hvor jeg satte ut mot India, men endte opp i Amerika, sier han.

inga.semmingsen@dagsavisen.no