- Jeg ville se om det gikk an å opprettholde to kontrakter med leseren på likt. En sosialrealistisk, trist mobbehistorie, og en magisk, forunderlig, om et mytisk vesen. Overraske underveis, som i en Hollywood-film, i en spennende roman, faktisk det nærmeste jeg kommer en thriller. Det viste seg at det gikk, sier Carl-Johan Vallgren.
I Norge er den svenske forfatteren mest kjent for sin internasjonale bestselger «Den vidunderlige kjærlighetens historie» (2003), en både grusom og romantisk fortelling om en vanskapt dverg som kan lese andres tanker, og finner kjærlighet der man kanskje minst skulle vente det.
Kjærlighetsroman
Nå er Vallgren aktuell med en ny roman, «Havmannen».
- Både «Den vidunderlige ...» og «Havmannen» er kjærlighetsromaner. Den første handler om kjærlighet som trosser vår oppfatning av «det normale», den siste om søskenkjærlighet.
Bokas hovedperson og forteller, femtenårige Nella, har masse å stri med. Pappa sitter i fengsel for n‘te gang, mamma drøyer tida til han ventes ut med å drikke opp alt hun kan få kloa i av penger. Lillebror Robert har eksem på hendene, billigste sort colabunntjukke brilleglass, og antakelig en form for lesevansker. I alle fall går han i obs-klassen, «idiotklassen» for de som ikke fikser det faglige. Og mobbes. Og mobbes. Og mobbes.
Nella må stadig droppe sine egne skoletimer for å komme ham til unnsetning idet klasse-«kompisene» trenger seg rundt Robert med psykisk og fysisk vold. Penger er det fint lite av, også til nødvendigheter som mat og klær, men Nella tar ansvar og gjør det hun kan for å skape trygghet og oversikt i en verden full av motstand og hat.
- Nella er en ordentlig heltinne. Det fascinerer meg at menneskets godhet og styrke kan eksistere parallelt med den verste ondskap og nedrighet, sier Vallgren.
Storesøster løvinne
Ideen til «Havmannen» kom da forfatterens egne to barn satt i badekaret.
- Min sønn på to fikk sjampo i øynene. Det hater jo alle barn, så for å hjelpe ham, spylte samboeren min ham spontant i ansiktet med dusjen. Men datteren vår på fem, misforsto situasjonen. Hun trodde mamma ville provosere. Så hun fløy opp og klorte etter mammas ansikt for å forsvare broren sin. Som en hevnens engel! Den solidariteten og lojaliteten hun viste med lillebroren sin imponerte meg. Og motet, ikke minst! Hun virket beredt til å ofre livet for ham. Der og da forsto jeg at jeg måtte skrive om søskenkjærlighet. En slags Brødrene Løvehjerte-aktig fortelling om hvor sterk denne kjærligheten kan være, sier Vallgren.
Magi i realismen
Men Vallgren var ikke Vallgren om traurig sosialrealisme var alt romanen var. Et godt stykke inn tar «Havmannen» en vending, idet skapningen som har gitt romanen navn dukker opp. Noe magisk skjer, midt oppi alt det vonde og vanskelige, samtidig som realismen bevares.
- Havmannen representerer lyset. Godheten. Det mystiske og gåtefulle i havet. Håpet for framtida. Uten det ville romanen bare være fæl, nærmest uutholdelig. Havmannen er en påminnelse om at om man bare løfter blikket, så fins håpet. Overalt.
Selv om den er vanskelig å få øye på.
- Hva er arven av trettitallets fascisme? Jo, forakten for svakhet og redselen for det fremmede. Den har dype røtter i vår kultur. I Norge kom de tankene veldig konkret til uttrykk 22. juli, men de fins overalt. «Havmannen» er en fortelling om menneskelig ondskap. Selv om historien er lagt til åttiåra, speiler den vår samtid.
Fattige barn
Også i fokuset på fattigdom:
- Nylig kom det en rapport laget av svenske Røde Kors om at stadig flere barn lever i fattigdom i Sverige. Jeg husker selv hvordan det var å gå i klasse med unger som kom med bøkene i bæreposer fra super‘n fordi de ikke eide ransel, eller som gikk sultne hjemme og hver dag kun fikk det varme måltidet svenske skoler serverer. Disse barna fins fremdeles. Så «Havmannen» ble, kanskje noe uventet, også en politisk roman. Nella og Robert fins, også i Norden i dag.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
