Annonse
Christer Strömholm er en herlig representant for det subjektive fotografiet i utstillingen «Snap» på Museet for samtidskunst.

Selfiens røtter i det subjektive

Fotografiet er blitt en sømløs del av vår hverdag. Vi tar og publiserer bilder i et forrykende tempo. Da er det interessant å få kunnskap om selfiens røtter.

Annonse
Kultur

 

KUNST

«Snap. Dokumentar og portrett. Fotografier fra samlingen»

Museet for samtidskunst/Nasjonalmuseet, Oslo

Til 3. september

Selvportrettet – det å ta (eller i eldre tider: å lage) bilder av seg selv er ikke et gammelt fenomen. Portrettet, og i enda større grad selvportrettet, er en moderne oppfinnelse. Før renessansen var det kun Gud som fikk sitt portrett gjengitt. Og ham (forståelsen av Gud som et kjønnsuavhengig fenomen er ennå nyere) var det jo ingen som hadde sett, så kunstnere måtte bruke sin fantasi. For 500 år siden ble årets store jubilant, reformasjonens far Martin Luther, en av de første «kjendisene» da den nye grafikkteknikken ble brukt til å distribuere hans portrett til store folkegrupper. Med fotografiapparatet fikk vi en demokratisering av portrettkunsten, og med mobiltelefonen og nettets sosiale medier har selveksponeringen eksplodert.

Hvor kommer denne tanken om å forevige seg selv fra? Hva er selfiens røtter? Og når startet den moderne muligheten til å dokumentere våre liv? Det er slike spørsmål de forsøker å si noe om på Museet for samtidskunst, der Nasjonalmuseet presenterer den siste i en rekke temabaserte presentasjoner av hva museet har i samlingen. De har holdt på med teknikkbaserte utstillinger siden 2008. Det er en idé de har gjennomført med varierende hell, og heller ikke denne gangen er «Snap» en utstilling som oppleves fyldestgjørende. Da var Tate Modern i London mye tettere på en god, historisk gjennomgang av selvrepresentasjonens historiske utvikling frem til selfien i utstillingen «Performing for the Camera» i fjor våres. Men, i motsetning til Nasjonalmuseet, har Tate en helt annen samling å bygge utstillinger rundt. Nasjonalmuseets kurator, Eva Klerck Gange, peker på noen interessante fenomener, og hun har gjort et brukbart utvalg fra en samling som sikkert kunne vært mye bedre.

Fotografi kan brukes på mange ulike måter. Hvis du starter i historien og går inn til venstre i samtidsmuseets andre etasje, blir du raskt konfrontert med en grunnleggende forskjell: «Flash and run» eller «Flash and stay». «Flash» viser til blitsen, men kan brukes i overført betydning siden fotografiets vesen dreier seg om å fange noe som skjer i brøkdelen av et sekund. Oppfinnelsen av magnesiumblitzen i 1887 ga nye muligheter for å dokumentere ting som tidligere lå utenfor kameraets egenskaper. Den dansk-amerikanske nyhetsfotografen Jacob A. Riis benyttet seg av blitzens muligheter til å ta overraskende bilder av de uverdige forholdene innvandrerne levde under i New York. Som en motsats trekker kurator frem Lewis W. Hine, som jobbet tett med sine objekter for å få deres tillit. De to regnes som grunnleggerne av sosialdokumentaren. Begge dokumenterte sosial urett med den hensikt å skape forandring, men de gjorde det med veldig ulike metoder.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bildene deres viser mennesker som lever under hjerteskjærende forhold. Det er imidlertid lettere å få sympati for Hines’ metode. Med sin «Flash and run»-innstilling var Riis mer som en paparazzo å regne. Hvor grensen går kan du lese om i et essay jeg har skrevet om den tyske fotografen Jan C. Schlegel. Det er gjengitt (her kommer egenreklamen) i invitasjonen galleriet Willas contemporary sendte ut til utstillingen «Tribes of Our Generation», som står til 5. mars. Hans sterke fotografier av vår tids tatoveringsartister og IT-jenter har en inderlighet som viser sjelen bak deres ytre staffasje. Det han har greid er å vinne deres tillit slik at de glemmer seg selv.

Denne evnen til innlevelse finner vi også hos Mette Tronvoll, en fotograf som både er med i «Snap» og har separatutstilling på Galleri K akkurat nå. Hun jobber etter prinsippet «Flash and stay». Bildene hos Galleri K er resultatet av et oppdrag for en norsk bistandsorganisasjon, fotografert i høyt tempo i løpet av få uker i tre afrikanske land. Når du skal forholde deg til et stort antall mennesker og har lite tid til hver enkelt, må du evne å kommunisere på en måte som gjør dem trygge. Det synes i Tronvolls bilder at hun greier dette.

Tronvolls metode er grunnleggende den samme selv om formen har variert opp gjennom årene. «Snap» viser bilder fra ulike deler av karrieren, og de tematiserer forskjellige innfallsvinkler til portrettsjangeren. Kurator peker på forskjellene mellom objektivt og subjektivt fotografi, og inniblant kan forskjellen synes liten. Dette har med utviklingen av (kunst-)historien å gjøre, der det modernistiske skiftet etter de to verdenskrigene har vektlagt at kunsten skal etterstrebe et nøytralt forhold mellom kunsten og verden.

Thomas Ruff er en berømt fotograf hvis serie «blaue Augen» er innbegrepet på det objektive fotografiet. Med sin skyggeløse, direkte og nøytrale gjengivelse representerer portrettene en dokumentasjon som grenser mot det interesseløse. Fin Serck-Hanssens Aids-serie er formelt sett veldig lik Ruffs serie, men med sin giftigrøde bakgrunn (ja, jeg farger fremstillingen) og ubarmhjertige belysning som fremhever hudens skavanker blir den diametralt motsatt. Og med sin sort-hvite serie av mannsportretter, der Per Maning bruker digital teknikk for å gjøre huden gjennomsiktig, er vi så langt inne i det subjektive som tenkes kan.

I disse dager er det ekstra tydelig at den subjektive, jeg-vet-best-holdningen står sterkere enn noen gang. Da er det godt å bli konfrontert med bilder som viser oss aspekter ved virkeligheten som dem som har undertrykkende maktambisjoner gjerne vil ha oss til å glemme. Som Rosella Biscottis fotografier av sin egen performance på en slitt, unnselig mur i et italiensk boligkvarter. Hennes subjektive bilder er av den typen du fort går forbi, men takket være god informasjon i utstillingens veggtekster får du kunnskap som får deg til å stoppe opp og tenke etter. For denne muren står der av en grunn. Hvorfor finner du ut hvis du besøker Museet for samtidskunst. Det jeg kan si er at det har noe med sentrale personer i president Trumps innerste krets å gjøre, om ham som har sagt at en krig kan være rensende. Det er litt av noen perspektiver en i utgangspunktet uskyldig kunstutstilling kan trekke opp.

Annonse