TEATER
«Grevlingens time»
Av og med Finn Schau
Regi: Runar Hodne
Nationaltheatret, Malersalen
Hvor mye tar vi med oss fra tidligere generasjoner, og hvor mye gir vi selv videre til den neste? Finn Schaus sterke scenetilnærmelse til faren og hans bortgjemte historie og forholdet dem imellom, former disse spørsmålene. Øyvind Schau var marineoffiser. Den første til å heise norsk flagg på en Motortorpedobåt og danne en bortefront i England etter ankomst i 1940. Han var den høyest dekorerte mannen i Norge etter «Kjakan», torpedert på D-dagen og eksponert for syn, hendelser og lidelser knapt noen kan fatte. Sønnen Finn visste bare om de grove trekkene. Faren viftet åpenbart bort spørsmål om krigen som om den ikke var noe å bry seg om. «Det var da så lenge siden». Selv fortalte aldri Finn faren, som døde i 2005, at han som gutt hadde smuglest dagboken marineoffiseren skrev de første ukene etter krigsutbruddet i april 1940. I dagboken trådte en annen far fram, en krigshelt med eiendommelig humor som hadde opplevd mye, ganske ulik den fraværende offisersfaren som tiet med sitt. «Grevlingens time – om Finn og far» er derfor ikke først og fremst en historie om en mann og hans krig, men om menn og deres familie. Og i særlig grad menn og deres barn. De viktigste rekvisittene i Finn Schaus scenestue er da også farens dagbok og et fjernsynsapparat der intervjuutdrag med Øyvind Schau dukker opp sammen med arkivopptak fra krigen som bakgrunn for tematikken. Men en vel så viktig «rekvisitt» er teaterscenen i seg selv, for ikke si teatret som institusjon og skuespillerens ønske om å speile verden.
«Grevlingens time» er kronologisk springende, dels fragmentarisk, tilsynelatende innfallsrik og vekslende i fortellerstemme. Finn er faren, han er grevlingen, han klimprer på gitaren, synger med grevlingmaske og foretar ett og annet absurd steg til siden. Ikke alt er like opplagt i sammenhengen, bortsett fra at Finn Schau gjennomgående er seg selv. Det ustrukturerte i forestillingen bygger på et vis oppunder hans vage og kanskje usikre tilnærmelse til historien om faren, krigen, det han opplevde og det forholdet han hadde til familien. «Grevlingens time» handler om Finn Schau. Fra og med førstnevnte starter forestillingen med å lese fra begravelsestalen han holdt for faren, er det klart at dette er et sterkt og personlig møte med det usagte og det ubearbeidede, og teaterstykket har sin pris imot og maskefall. Direkte berører Finn Schau dette, gjennom innrømmelse av egen angst, farens drikking og egne «demoner».
Den vitale nerven i uttrykket er åpenbart improvisert fram gjennom prosessen med stykket. Regissørens notisblokk fra Hodnes samtaler med stykkets skuespiller siteres ofte, Schau refererer også til andre hendelser og innfall fra «smøregrava» under arbeidet med stykket. For eksempel nevner han et intervju med Dagsavisen tidlig under prøvene, da han ble spurt om han hadde lært noe om seg selv under arbeidet med stykket om faren? Nei, svarte han den gangen, i januar. Ja, innrømmer han nå fra scenen, selvsagt har han lært noe. Alle stemningene og følelsene i stykket, varme. lakoniske, bitre eller svart humoristisk selverkjennende, bunner ut i et spørsmål: Når er det for sent å si det man burde ha sagt?
Finn Schau gir med «Grevlingens time» trolig svaret selv, både gjennom det han sier, det han ikke sier og måten han med fingertuppene stryker over brevene faren alltid bar på innerlommen. Det er aldri for sent.
Les mer om historien bak Grevlingens time: Forestillinger om familier