Satirisk kamp mot kapitalismen

– Det ultimate resultatet av «DRIB» ville være å få slutt på all kapitalisme og innføre borgerlønn, men det er nok mer realistisk at folk blir interessert og villig til å bli kastet litt rundt og manipulert uten ikke helt å vite hvorfor, sier Kristoffer Borgli til Dagsavisen.

Den norske langfilmdebutanten er kledd i sitt eget «brand» og reiser nå fra festival til festival med «DRIB», filmen om hvordan en voldsvideo av en ung provoserende nordmann med balltre endte opp i Los Angeles, og mannen selv hyret som stjernen til en reklamefilm for en kjent energidrikk. Det ingen visste var at hele balltreepisoden ble iscenesatt av komiker Amir Asgharnejad, for å se hvor viral en falsk voldsvideo kan gå. Et reklameprosjekt som derfra gikk rett vest er nå gjenfortalt i filmen «DRIB», som er navnet Borgli har gitt energidrikken i filmen. Den er bare en av mange tåkelegginger i filmen for å unngå søksmål i mangemillionersklassen.

Trolling

Hovedrollen i «DRIB» spilles av Asgharnejad, og filmen er en satire over hvordan vi lar oss påvirke av medier, nyheter og reklame. Sakskomplekset er i dag mer aktuelt enn noensinne.

– Det handler om manipulasjon, trolling og alle disse tingene som har tvunget seg inn i mediebildet det siste året, og det er særlig interessant hvordan reklame, markedsføring og personligheter dukker opp for så å forsvinne etter kort tid. Det største eksemplet som blir nevnt i filmen er Andy Kaufman, men vi ser jo at mye som blir gjort på et mer kryptisk plan kan få store politiske konsekvenser, sier han med henvisning til presidentvalget i USA.

– Det handler om å benytte seg av nyheter og massemedia på en måte som spinner i ens favør, om å selge et produkt eller få suksess. Det er tydelig at Jean Baudrillards Simulacra-teorier har festet seg i media, og som publikum også når det gjelder «DRIB» har du et bein i filmens verden og et i virkeligheten. Du er aldri helt sikker på hvor du står.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Prestisje

«DRIB» er finansiert blant annet gjennom Norsk filminstitutts «Nye veier»-program, og hadde europapremiere på CPH:DOX i København etter visningen på prestisjefestivalen South By Southwest i Austin, Texas.

– Det var et veldig egnet sted for en film som handler om markedsføring, en festival som ikke bare handler om musikk og film men også om branding og innovasjon, sier Borgli, og forteller at de i forbindelse med DRIB-premieren der også arrangerte et seminar om filmen, markedsføringsopplegget og ba om investorer til å løfte DRIB som merkevare. På det viset blir et liksomprodukt med ett virkelig, på samme måte som iscenesatte nyheter er blitt en del av dagligtalen det siste året.

– Jeg kan ikke kalle det et lykkelig sammentreff, det er for kynisk å si når man tenker på tendensene i verden akkurat nå. En anmeldelse trakk fram at filmen er et forsøk på å beskrive «fake news», men det var jo ikke et begrep en gang da vi begynte på filmen. På ett vis har jeg vært irritert over at disse tingene nå har kommet opp til overflaten i mainstream media, fordi jeg ville være den som rapporterte fra innsiden om hvordan maskineriet egentlig fungerer, de som lever av å manipulere dere. Men det betyr kanskje at filmen nå blir mer relevant, sier Borgli.

Kunst

Det begynte som et filmprosjekt, men er blitt langt mer enn bare en film, snarere et generelt prosjekt med logo, hettegensere, egen nettside, energidrikkbokser og salg av andre produkter.

– Man kan se det som en smart måte å markedsføre film på, men som «kunstner» er jeg interessert i de andre tingene også, forteller Borgli, og nevner blant annet at de dro til det nederlandske energidrikkfirmaet Monster hvor de kunne analysere seg fram til farger og utseende på sin egen falske energidrikk, DRIB.

– For meg er det interessant som kunstnerisk prosjekt, men om DRIB ender med å bli et merke som lever videre så er det fantastisk. Det er ett eller annet inni meg som har lyst til å være som et virus, jeg er hypp på å komme inn i hjernene til folk, og at ideene mine kan absorberes på andre måter enn gjennom å sitte i en kinosal. Den ultimate ironien vil jo være om merket ender med å bli større enn filmen, og filmen anses som et markedsføringsstunt.

Han har lenge vært fascinert av hvordan reklame, film og nyheter bevisst brukes som et markedsføringsapparat, også utover det å selge et produkt. Det er de usynlige mekanismene bak det hele som fascinerer han mest.

– Jeg har vært opptatt av manipulasjon lenge, som ung Andy Kaufman-fan, og siden jeg også har jobbet med reklame er jeg blitt tvunget inn bak sceneteppet. Jeg er blitt mer interessert også i historien, hvordan Freuds nevø Edward Bernays drar til New York og finner opp moderne markedsføring ved at han kynisk benytter seg av sin onkels kunnskap om hvordan psyken fungerer og bruker det for å lure massene til å konsumere, sier Borgli, og nevner også mediestrategen Ryan Holidays bok «Trust Me, I Am Lying».

– Han var 22 år gammel, et ungt markedsgeni da han ble sjef for American Apparel, som er et eksempel på hvordan man kan bruke smutthullene i media for å skaffe seg penger og et marked. Også i en kinosal. Det er ganske enkelt å benytte seg av de samme virkemidlene for å få folk til å føle noe for en historie som i utgangspunktet kanskje ikke er noe særlig. Det er mange likhetstrekk mellom kynisk manipulasjon og det vi gjør som filmskapere.

– Hvor går grensene mellom det som er virkelig og det som er falskt i «DRIB»?

– Kanskje er det noe som ikke er gjenfortalt slik det skjedde, kanskje har vi tatt oss friheter. På mange måter utgjør kunstnerisk bearbeidelse av historien slik den skjedde filmens hovedtematikk, og så lar vi det stå åpent slik at folk kan kjenne på spenningen selv. Det er noe med «show, don’t tell», og dramatisere noe i stedet for bare å snakke om det eller diskutere det på et akademisk plan.

Borgli og Amir Asgharnejad ble nødt til å konstruere et helt eget merke for å fortelle historien uten å risikere søksmål, på samme måten som man i TV-serier og filmer for øvrig lager egne versjoner av ting og merkevarer de ikke får tillatelse til å bruke.

Politisk

– Da jeg først visste at vi måtte gjøre noe jeg ikke har vært fan av tidligere, valgte jeg å omfavne konstruksjonen og gjøre den til en kreativ utfordring. Det var interessant å skape et helt merke med identitet og sjel, slik at merkevaren ble en av filmens styrker snarere enn en svakhet. Det begynte som en frustrasjon over å bli stoppet av juridiske murer, men endte med å bli en befriende og morsom del av prosjektet, sier Borgli, som har hatt kreativ kontroll over alle deler av filmen og DRIB som falsk merkevare. Det eneste han ikke hadde helt kontroll over var komikeren som utløste hele ideen da han lot som om han ble banket opp av en dørvakt.

– At Amir skulle spille seg selv ble en verdi jeg kanskje glemte litt etter hvert fordi jeg ville gjøre ting på min måte. Jeg behandlet ham som en helt vanlig skuespiller, og jeg stilte de samme kravene og ønskene til han som de andre skuespillerne. Det var nok der konfliktene mellom meg og han begynte å oppstå, og mye av det som skjedde underveis da han begynte å ta styring selv og ikke følge manus var noe jeg var veldig frustrert over der og da. I ettertid ser jeg at er en styrke, sier Borgli.

– Ser du at noen også kan slå politisk mynt på en film som går markedskreftene så tett på klingen?

– Det er vel ikke noen tvil om hvilken side jeg står på med denne filmen, men nå har jeg dannet en dialog med publikum, og så er det opp til dem å ta det videre. Først og fremst vil jeg at det skal være en interessant filmopplevelse, ikke en film som preker. Det som skjedde med Amir er som en funny historie jeg kunne fortalt på en fest, men hvordan få det til å bli noe større, til å bli satire? Akkurat som at Paul Thomas Anderson bodde i «The Valley» og var så oppslukt av pornobransjen at han ville behandle den i filmen «Boogie Nights», er jeg blitt tiltrukket og motbydet av en bransje som jeg også befinner meg midt oppi. Men jeg satte meg aldri ned og tenkte ut en historie som skulle ta knekken på kapitalismen, det begynte med at jeg gikk rundt og snakket om dette så mye at jeg måtte få det ut, sier han.