Kultur

Sangen lar seg ikke stoppe

Igjen har terroren rammet barn og ungdom. Denne gangen på konsert. Heller ikke nå skal ugjerningen stoppe mennesker fra å komme sammen og oppleve gledene i det store fellesskapet.

Bilde 1 av 3

En selvmordsbomber slo til etter konserten med Ariana Grande på Manchester Arena mandag. 22 mennesker var bekreftet døde da denne utgaven av Dagsavisen gikk i trykken. Igjen rammet terroren en konsert, som på Bataclan i Paris i november 2015, der 118 mennesker ble drept. Ariana Grande har imidlertid et yngre publikum enn Eagles of Death Metal. Noe som gjorde ugjerningen i Manchester til det verste angrepet mot barn og unge i Europa siden Utøya i 2011. «Det er så hjerteskjærende stor kontrast mellom barn som synger og danser på konsert og terroristers ondskap», skrev tidligere AUF-leder Eskil Pedersen på Twitter onsdag morgen. Meldingene om foreldre som fortvilet forsøkte å komme i kontakt med barna sine vekker vonde minner her i landet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi vet ikke om denne terroristen bare valgte seg enda et sted der mange mennesker var samlet på en gang. Slike er det uendelig mange av, til enhver tid. Eller om ugjerningen var mer målrettet, mot det hovedsakelig unge publikummet til en utfordrende kvinnelig artist som har uttrykt klare feministiske sympatier. En sånn konsert er selve antitesen til fundamentalistisk ekstremisme, med musikk, fellesskap, glede, ofte på tvers av kulturer og trosretninger. At terroren var rettet mot ung begeistring, mot uskyldigheten selv, dette er noe av det vanskeligste å ta inn over seg. At dette skjedde i Manchester, en by med en av verdens stolteste, frieste musikktradisjoner, er også et poeng mange har merket seg.

Les også: Barnemordere

Det er bare to uker siden Ariana Grande var på Telenor Arena i Bærum. En festforestilling for de fleste i målgruppen, etter hva vi som selv hadde barn der forsto etterpå. På samme måte må vi anta at mange i Manchester mandag var på konsert for aller første gang. De ville aldri glemt denne kvelden uansett, men nå blir det av helt gale grunner. Dette ligger i terrorens feighet: Den er ikke rettet mot motstandere, men mot tilfeldige ofre. For å skape frykt. Det er fristende å hente fram Franklin D. Roosevelts ord om at vi ikke har noe å frykte unntatt frykten selv, men når sånt som dette skjer igjen er det ikke rart at folk blir redde.

Politiets sikkerhetstjeneste har ikke endret sitt trusselbilde mot Norge etter hendelsen i Manchester. Den som er der ligger fast, sier PST (se egen sak). Og den som er der, er meldingen fra 10. april om at det er «sannsynlig» at Norge kan bli rammet av terror de nærmeste åtte ukene. Det er ei uke igjen av denne perioden. Men det som fryktes mest er angrep «med enkle våpentyper mot mål med få eller ingen sikringstiltak». Denne formuleringen retter seg ikke akkurat mot konsert- eller festivalarenaer.

Sikkerhetsmessig er det verdt å legge merke til at eksplosjonen i Manchester skjedde utenfor selve konsertsalen, og rammet publikum i inngangspartiet som allerede var på vei hjem i det konserten sluttet. Sikkerhetstiltakene på store konserter og festivaler er vanligvis omfattende. Publikum blir kroppsvisitert, vesker blir undersøkt. Det er vanskelig å få med seg inn så mye som ei flaske med vann.

Det vi igjen kommer tilbake til, er at det i et moderne samfunn likevel er umulig å forsikre seg mot absolutt alt. Vi har nylig kjent på dette i forbindelse med 17. mai, som heldigvis forløp som nasjonaldager flest, med barnlig glede i store forsamlinger. Vi gir ikke etter for frykten i sånne sammenhenger. På samme måte skal vi fortsette å gå på konserter, på fotballkamper og andre steder der folk samles og opplever de store fellesskapet, på tvers av eventuelle andre uoverensstemmelser.

Ariana Grande avlyste resten av turneen sin i Europa. Forståelig nok, av følelsesmessige grunner. Å lese bare noen av de, i skrivende stund, 23.000 kommentarene under hennes egen «I am so sorry»-post på Facebook, er både rørende og trøstende. Forhåpentlig tar hun en vakker dag igjen det tapte. Hvis hun kommer tilbake vil det bli ekstra følelsesladede feiringer av sang, glede og samhold. «Keep on rocking in the free world» skrev vi etter massakren på Bataclan. Vi tar gjerne refrenget en gang til.

Mer fra Dagsavisen