Annonse
I «Double Feature» utforskes forholdet mellom subjektet og verden gjennom rom, lys og tekst.

Sakralt eller banalt?

«Double Feature» er en forestilling som til stadighet snubler i seg selv.

Annonse
Kultur

 

4

TEATER

«Double Feature»

Av Anders Paulin / Bojana Cveji

Regi: Anders Paulin

Nationaltheatret, Malersalen

Den svenske regissøren Anders Paulin ble Hedda-nominert for sin oppsetning av «Villanden» på Nationaltheatret i 2012, en forestilling der publikum satt ti minutter i bekmørket. Bekmørket er med i Paulins nye forestilling også, men heldigvis er det ledsaget av mye vakkert lys, signert lyskunstneren Daniel Andersson. Men bortsett fra det fine lyset, er jeg noe usikker på hvor denne forestillingen, «Double Feature», egentlig vil ta plass i meg som betrakter.

Sammen med Bojana Cvejic har Paulin skrevet et manus bestående av tekster av Friedrich Hölderlin og China Miéville, henholdsvis en klassisist og romantiker og en nålevende science fiction-forfatter. Men de kretser om de samme, litt banale, temaene: Subjektet er ingenting uten objekt(er). I speilbildet kan man finne sin kopi, men kopien er ikke nødvendigvis lik originalen. Og hele verden er en evig bevegelse av subjekter og objekter som speiler hverandre. Men det er her forestillingen snubler i seg selv. For er det ikke akkurat disse enkle setningene den sier, om og om igjen, bare pakket inn i litt ulike ord, litt ulike settinger, sagt av litt forskjellige skuespillere? At forestillingen pakker inn og kompliserer noe som kan sies ganske enkelt, er det som gjør den vanskelig å forholde seg til. Man føler seg litt lurt som tilskuer, etter å først ha sittet forventningsfull i det hvite, nesten sakrale rommet fylt av orgelmusikk.

De fem skuespillerne, Andrine Sæther, Iselin Shumba, Ingjerd Egeberg, Espen Alknes og Marika Enstad, som alle er drevne og tekstvante skuespillere, bidrar heller ikke i stor grad til å gjøre den store tekstmassen levende for oss. Brev fra Hölderlin til en teatersjef, til kjæresten og til moren, de fremføres alle med samme pregløse tonefall – i et velvillig øyeblikk kunne man kanskje kalle tonefallet filosofisk eller ettertenksomt, men det sitter langt inne. Tekstene fra China Miévilles egentlig spenningsfylte roman legges også inn i dette toneleiet. Men jeg ønsker meg fiksjon når det er fiksjon. Jeg ønsker å føle med Hölderlin, få innsikter som bare teaterkunsten kan gi meg. Slik teksten brukes her, tenker jeg det hadde vært bedre å sette seg ned med den i en bok, lese og notere i margen. Da ville jeg kanskje oppdaget flere nyanser.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det som derimot fanger denne forestillingens essens, er lyset. Spørsmålet om hva som er original og hva som er kopi, uttrykkes fint gjennom en relativt enkel bruk av lys og speil, hvor refleksjonene av de samme objektene (speil med farget bakgrunn) reflekteres på to ulike måter på hver sin vegg – vi ser det «originale» lyset og vi ser «kopien» eller det speilede lyset. Men igjen: Dette er et enkelt uttrykk for hvordan alt speiler seg i noe annet, subjektet i objektet, vi i hverandre, og hvordan speilingen åpner for spørsmål om hvilken utgave, av oss selv eller verden, som er den riktige – vår egen eller andres?

Det er ellers noe uklart hva målet med denne forestillingen er. Hvis det er å gjøre tekstene klarere, synes jeg ikke forestillingen evner det. Man måtte minst ha skrevet en avhandling for å virkelig tenke klart rundt dem. Den enkleste måten å svare på denne forestillingen på, måtte være å skrive et dikt, male et bilde eller komponere musikk. Men det går an å kaste terning også.

Annonse