Kultur

Ruver i kunsthistorien

Ingen grunn til å klage når Kistefos-museet går for det sikre og presenterer Louise Bourgeois. Hun er en av den moderne kunsthistoriens ruvende skikkelser – fordi kunsten hennes beveger folk.

Dagsavisen anmelder

Louise Bourgeois: «Human nature – doing, undoing, redoing» + Ilya Kabakov

Kistefos-museet, Jevnaker 21/5 – 8/10

JEVNAKER (Dagsavisen): Kunstneriske ikonfigurer har en lei tendens til å miste sin status etter en tid. Men noen overlever sin egen død, og enkelte blir bare større med tiden. Picasso er ett eksempel, Louise Bourgeois (1911–2010) er et annet. I motsetning til Picasso (1881–1973), som var herostratisk berømt tidlig i sin levetid, ble fransk-amerikanske Bourgeois kjent først i høy alder. Så vi skal være glad for at hun levde til hun ble nesten 100 år. Skikkelig berømt ble hun først etter sin død. Det skyldes blant annet at arven etter henne blir forvaltet på en god måte, og at temaene hun jobbet med aldri går ut på dato. Og så er det noe med det perspektivet hun møter verden med, det at kunsten hennes viser oss noe vi ikke har vært vant til.

Louise Bourgeois’ kunst treffer fordi den dreier seg om livets grunnleggende spørsmål. Det gjør at den siste påstanden i avsnittet over lyder merkelig. Men det er ikke så rart, først og fremst fordi hun viser en feminin forståelse av verden. I det er det masse å kjenne seg igjen i også for menn: Den omvendte situasjonen har vi jo vært vant til at kvinner skal akseptere gjennom århundrer – så det er kanskje på tide at vi blir vant til å se virkeligheten fra den andre siden også?

Artikkelen fortsetter under bildet...

«Nature study» (1984) er støpt i rosa gummi, og det feministiske innholdet burde være ganske åpenbart.

«Nature study» (1984) er støpt i rosa gummi, og det feministiske innholdet burde være ganske åpenbart. Foto: Christopher Burke/The Easton Foundation

Kunsten er spektakulær, men den snakker ikke med store bokstaver. Louise Bourgeois’ formspråk bygger på enkle, figurative fremstillinger som alle forstår. Kunsten fungerer på et direkte, fortellende plan. Samtidig har det meste et symbolsk betydningslag. Det mest kjente symbolet er edderkoppen, som hun så som den omsorgsfulle reparatøren, inspirert av morens kjærlige omsorg og yrke som restauratør av tekstile tepper og gobeliner. En kjempeversjon, «Maman», ble stilt ut første gang i 1999, og er siden vist i en lang rekke av verdens største byer – og noen mindre steder, som i den skånske skulpturparken Wanås.

På Kistefos har de fått låne en sjelden, dobbel variant av edderkoppskulpturene kalt «Spider Couple». De tvinner beina i hverandre, og den stille «dansen» blir et fascinerende uttrykk for tiltrekningen og samspillet mellom et par som er knyttet tett sammen. Edderkopparet er utstillingens midtpunkt, men det er vitrinen med små skulpturer og tegninger som fascinerer mest. Her er det tett mellom høydepunktene. Skulpturene er preget av naturelementer som vokser ut av menneskekropper, kvinnefigurer med gravide mager og melkesprengte bryster, og et pelskledd hode.

Kistefos-museet satser trygt. De har fått laget en fin utstilling med en representativ presentasjon av de viktigste temaene i kunstnerskapet. Og det er ikke akkurat noe sammenrasket diverseutvalg fra ett eller annet galleris restlager. Nei, her presenteres en stor serie utsøkt fine skulpturer og meget gode arbeider på papir. Utstillingen er kuratert av danske Luise Faurschou, og hun har fylt det spesielle utstillingsrommet på en god måte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utstillingen har enkelte mangler. For det første er det arrogant å presentere en omfattende tidslinje med masse og liten tekst kun på engelsk. At teksten er ganske upersonlig bidrar heller ikke positivt. For det andre mangler en lokal forankring.

Det nevnes ikke at Louise Bourgeois er ganske godt representert i Oslo-området. I Ekebergparken henger «The couple» tett omslynget mellom trærne, og i Museet for samtidskunst har de en av installasjonene hun selv verdsatte høyest, «Celle VIII». Den er del av en sammensatt presentasjon, og cellen inneholder en rekke tekstiler i et nettingkledd bur som kan virke både skummelt og som et spennende gjemmested, sett med et barns øyne. For det er nettopp Louise Bourgeois’ minner fra en traumatisk barndom og hennes erfaringer som kvinne i en mannsdominert verden som utgjør den resonansbunnen som snakker så tydelig til et stort publikum.

Utvalget er også begrenset. Majoriteten av kunstverkene er fra hennes siste, aktive år. Kun noen få verk er eldre enn årtusenskiftet. Jeg har lest meg opp i den utmerkede katalogen til utstillingen som Moderna Museet i Stockholm laget i 2015. Tittelen siterte ett av Louise Bourgeois tekstilverk der det står «I have been to hell and back. And let me tell you, it was wonderful.». Det er denne dimensjonen jeg savner i Kistefos-museets utstilling, på samme måte som det store perspektivet på kunstnerskapet mangler. Spesielt er jeg lei meg for at vi ikke får se skyskraperne, eller totem-skulpturene hennes fra slutten av 1940-tallet.

Artikkelen fortsetter under bildet...

Her «Topiary» fra 2005, en av mange fine skulpturer Bourgeois laget mot slutten av livet.

Her «Topiary» fra 2005, en av mange fine skulpturer Bourgeois laget mot slutten av livet. Foto: Christopher Burke/The Easton Foundation

Men – man kan ikke få alt. Selv om ønskene er store skal jeg ikke anmelde annet enn den utstillingen som presenteres. Kistefos-museets utstillingshall er tross alt av begrenset størrelse. Utstillingen blir litt snill og ufarlig. Men innenfor rammene til lite, privat drevet museum i utkanten av utkanten, er dette en utstilling som har mye å gi. Dette er en bra introduksjon til et nydelig og betydningsfullt kunstnerskap.

Og så skal det tilføyes at til åpningen søndag ble det avduket en ny skulptur av russisk-amerikanske Ilya Kabakov. Han er også representert i Museet for samtidskunst, men der er hans store installasjon nå i ferd med å bli pakket ned før flyttingen. Så det gir enda en grunn til å reise til Kistefos-museet, der hans nye skulptur helt nede ved elvebredden blir et talende eksempel på hvor vanskelig det er å være menneske, og betydningen av å jobbe sammen. Den kan sees som et gigantisk, og kanskje naivt uttrykk for sisyfosarbeid, men uttrykket kan like gjerne sees fra motsatt vinkel, der det tunge og heltemodige arbeidet gir resultater. Det er jo like før de når toppen med den store kulen de triller opp bakken …