Annonse
I Roy Anderssons filmer blir hele verdenslitteraturen - Alf Prøysen inkludert - bakt inn i abstrakte episoder om menneskelig dårskap. FOTO: MIMSY MØLLER

Roy Andersson - en vår tids Voltaire

- Den eneste redningen for oss, menneskeheten og planeten, er kunnskap, sier Roy Andersson. I filmen «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» er kunnskapen skjøvet til side til fordel for mismot og avindsyke.

Annonse
Kultur

- Hvordan skal vi få tid til å tilegne oss all kunnskapen vi trenger for å gå videre? Mennesket er så opptatt av å flykte fra arbeid og forpliktelser at vi tyr til lettfordøyelig tøys. Jeg tror det er det som gjør at de fleste mennesker er så misfornøyde med livet.

Det å være misfornøyd og troen på at alle andre har det så mye bedre går igjen som en rød tråd i den svenske regissørlegenden Roy Anderssons nye film, «En due satt på en gren ...». Filmen vant Gulløven i Venezia og hovedprisen nå nylig på festivalen i hans hjemby Stockholm, og er den tredje i trilogien som begynte med «Sanger fra andre etasje» og «Du levande». Heller ikke denne siste filmen tillegger gjennomsnittsmennesket og dets strev i hverdagen noen særlig ære.

- Nei, jeg forsøker å rette oppmerksomheten mot det faktum at vi er misfornøyde uten at vi egentlig har noen grunn til å være det. Det er vanskelig å sammenfatte den samtida vi lever i, men hvordan faen kan det være mulig at dette alltid er et problem, spør han når Dagsavisen møter ham før premieren i Oslo.

 

Ydmykelsen

- Har du funnet svaret?

- Jeg tror det ligger i at vi alle velger å se tilværelsen i et kort perspektiv. Vi mangler evnen til langsiktighet, og hele tilværelsen og løsningen på livet blir et lappeteppe som stadig må bøtes. Men kanskje er det ikke mulig å gjøre det annerledes. Det er et fint ord i Bibelen, om at alt er forgjeves og forgjengelig. Det viktigste er å unngå ydmykelsen. Ydmykelse er for meg like brutalt å være vitne til som det å se et menneske som fysisk skader et annet menneske. Det finnes et fantastisk dikt av Sten Selander om ydmykelsen. Som meg gikk Selander på det som den gang het realskolen, og diktet går som følger:

 

«Vi spelade kula på torget en dag,

en liten folkskolegrabb och jag.

Jag hade väl femti, han hade fem.

Vi spelte. Och han förlorade dem»

 

Andersson ler stille.

- Och han förlorade dem, tapte dem, skjønner? Gutten som vant kulene kommer hjem og føler seg ussel. «Folkskolegrabben» var en ukjent gutt, og han finner ham ikke igjen, og dette at han ydmyket gutten forfølger ham så resten av livet. Jeg syns det er en vakker tanke.

- Ditt menneskesyn kommer klart fram i filmene, denne dualiteten mellom det stygge og mistrøstige, og det vakre og episke?

- Jeg syns at mennesker egentlig er ganske snille. Hvert eneste menneske har en god og en ond side. I den daglige kampen for tilværelsen kommer de dårlige sidene til syne. Mange tror at jeg er pessimist ut fra de filmene jeg lager, men det er jeg absolutt ikke. Det er noe sympatisk og rørende i alle mennesker fordi vi kommer til kort, vi er skrøpelige og mislykkes, og det er det rørende i disse situasjonene jeg vil løfte fram. Og jeg mener jo selv at jeg også viser det håpefulle.

- Som to små jenter som blåser såpebobler, eller paret som røyker fredsommelig i en vindusk...?

- Ja, ja! Og paret på stranden. Og den lille jenta som leser et dikt!

- Vakre scener i kontrast til der du går løs på Boliden ved å framstille dem som slavedrivere som smelter mennesker i et stort lydorgel?

- Jo, men jeg vil ikke at Boliden skal komme unna med det de har gjort i Chile, sier Andersson med henvisning til den mest omtalte og omdiskuterte scenen i «En due satt ...», der svarte slaver drives inn i en gedigen trommel som det så fyres opp under mens en usedvanlig stygg gruppe rike mennesker står foran og skåler som var det en vellykket sjøsetting.

I realiteten handler det om metallindustrigiganten Boliden som utvant gull, sink, sølv, kobber og annet i Skellefteå hvor det i mange tiår samlet seg store hauger med kjemisk giftig slagg og avfall.

- Da svensk lov slo fast at det ikke var lovlig å lagre avfallet ute i naturen, måtte jo Boliden gjøre noe. Å rense slagget ville krevd store kostnader og antakelig ny teknikk. Så de inngikk avtale med et selskap i Chile. Chilenerne hadde ikke før fått pengene og slagget før de nedla virksomheten, og så ble det liggende der i stedet for i Skellefteå. Det var utenfor en landsby, og det var spennende å leke med for barna som bodde der. Giften gjorde at de - 800 barn - har fått fryktelige genetiske skader. Jentene er blitt sterile, barn blir født med store misdannelser, og selskapet som sto bak bare stakk. Jeg er svensk medborger og siden Boliden er dels statseid vil jeg si fra om at Boliden og Sverige plikter å hjelpe disse barna med medisiner og økonomisk erstatning. Nei, jeg syns de slipper billig unna i filmen, hevder regissøren.

 

Sverigedemokraterna

- Du har ofte snakket om sosialdemokratiets sammenbrudd og den manglende varmen i dagens skandinaviske samfunn, blant annet når det gjelder behandlingen av flyktninger. Er scenen hvor borgerskapet i filmen ser slavene brenne i trommelen også en kommentar til det?

- I det spørsmålet har alle partier spilt fallitt. Ingen av dem tar hånd om innvandrerne, noe som igjen har ført til store gettoer i Sverige. Det er disse som irriterer Sverigedemokraterna (SD). For det første vil ikke SD ha innvandrerne inn i landet, men når de så er her så bør de i hvert fall sørge for at de kommer i en situasjon hvor de kan fungere. Jeg har ingenting med SD å gjøre politisk, og skulle de få styre kulturlivet vil jeg aldri kunne lage film igjen, men jeg vil likevel forsvare retten deres til å si hva de vil. Der er jeg på linje med Voltaire, som sa at: «jeg er uenig i hva du sier, men vil kjempe til døden for din rett til å si det». Derfor syns jeg det er skammelig at man i Sverige demoniserer Sverigedemokraterna, blant annet ved å nekte dem innbydelse til Nobelfesten. Det er for billig.

- Hva er ditt håp for Socialdemokraterna?

- Vi setter alltid vår lit til dem når de kommer i regjering, men dessverre virker det som om de med den nye modellen ikke driver sosialdemokratisk politikk, men en halvborgerlig politikk hvor det blir så altfor tydelig at de ikke vil miste velgerne på høyresiden. Det er en feig strategi som jeg tror vil straffe seg. Men det er ikke lett med politikk heller. Vi er så ømfintlige for omverdenen, og nå skal jo alt omprioriteres på grunn av Russland.

 

Ingen ubåt

- Der er jo du nesten profetisk når det gjelder Sveriges forhold til Russland i din nye film, ved at du repeterer Karl XIIs felttog mot Poltava, nå satt inn i vår samtid. Så du den komme?

- Russerfobien i Sverige er ikke ny, den fantes jo allerede på 1500-tallet og på Gustav Vasas tid. Og ikke minst på Karl XIIs tid. Men det ble jo med ett aktuelt. Jeg er ikke så sikker på at det var en ubåt i skjærgården. Karl XII, ja, han er jo det svenske selvbildet foran noen. Han er den mest berømte og omtalte kongen i svensk historie, og jeg likte å plukke ham ned. Han har vært et machosymbol for Sverigedemokraterna framfor noen, og andre på ytterste høyre. Det er ikke lenge siden han ble feiret hver 30. november, og om det også skulle vise seg at han var homoseksuell også, så skulle det vel bli slutt på det i de kretser. Det er ikke noe galt i det. Men det er blitt fortiet.

- Så det du sier er at det svenske selvbildet baseres på en løgn?

- Ja. Og ingen har formulert livsløgnen bedre enn Ibsen. Vi ikler oss gjerne livsløgnene for å kunne utstå virkeligheten. Og Karl XII har for oss i Sverige vært en eneste stor livsløgn, en frisering av historien for å gjøre den mer vellykket enn den egentlig er. Scenen med slavene handler jo også om kolonialismen i vår egen tid. Vi lenker ikke lenger slaver sammen, men svenske foretak har systematisert sosial dumping og underbetaling og blitt mangemilliardærer. Det er en skam. Og jeg vil lage en film om skam og skamløshet, men før det vil jeg lage en film som er varmere, en film om kjærlighetsmotivet. Jeg er litt inspirert av persiske «1001 natt». Det skal være litt mer kjærlighet. Det er dags nu, sier Andersson og smiler lurt før han tar seg i det: - Men jeg vil ikke gå bort fra menneskets tilkortkommenhet.

- Eller Alf Prøysen? Hans versjon av visen «Lille vakre Anna» er gjennomgangsmelodien i «En due satt på en gren ...»? Mer svensk kan det jo ikke bli, siden han på ett tidspunkt var større i Sverige enn i Norge.

- Å ja! Jeg har alltid likt den sangen. Men jeg har også vært litt skremt av den på grunn av frasen mot slutten: «Sist vi följas åt til himmelen/treffa mor och far på nytt igjen». Jeg måtte bruke den i filmen. Jeg tror det er flere enn meg som tenker at nei, jeg vil ikke treffe foreldrene mine igjen, selv hvor snille de nå en gang var.

 

 

 

 

Annonse