Stone Roses
Øya, onsdag
Publikum: ca 8.000
Men det er låter med historisk sus over: Publikum på Øya roper av utløst forventning til de første tonene av første låt "I Wanna Be Adored", og huier flere ganger utover det halvannen times settet, til umiddelbart gjenkjennelige introer som "Waterfall" eller "Sally Cinnamon". Gjenforeningen til The Stone Roses er en av årets store og mest usannsynlige begivenheter innen festivalrocken: De ga ut en epokegjørende debutplate i 1989 med sine slentrende dansebeats, arrogante Manchester-attitude og deilig psykedeliske gitarlinjer. Fem år etter kom en heller mislykket oppfølger fem år etter, og siden har det vært dyster stillhet, mens legenden rundt bandet har vokst. Det gjenforente Stone Roses har hatt lett spill på hjemmebane i Storbritannia i sommer, på Øya var publikum noe mer skeptisk avventende - bandet grep aldri den kollektive bevisstheten helt på samme måte i Norge.
På Øya halte STone Roses i land en slags seier tilslutt, men den første halvtimen var slett ikke bra, og hele konserten bar preg av et band som ikke helt hører på hverandre lenger. De har tydelig øvd, men bare unntaksvis spiller de sammen, slik de gjorde da disse fantastiske låtene ble lagd og innspilt, da Stone Roses var den tøffeste gjengen i den kuleste byen.
Vokalist Ian Brown har generelt vært ansett som bandets svake ledd, noen sanger er han ikke, men på Øya gjorde han frontmann-jobben helt utmerket, og traff alt han trengte av noter. Verre var det med gitarist John Squire, som generelt har vært ansett som bandets ess. Han fomlet og glapp, overspilte der han pleide holde tilbake, virket usikker der han før var verdensmester. I Stone Roses' spartanske oppsett - bass, trommer, en gitar, Ian Browns halvt hviskende vokal - hviler mye på Squire. Men i de mange lange gitarpartiene var det som han ikke helt visste hvor eller hva han ville med gitarlinjene sine, annet enn å fylle opp med masse lettvrengt ståk.
Men den lenge forsvunne trommis Reni hadde fortsatt dette nesten uvirkelig elegante drivet, tyngden i lettheten, trolig den eneste fra 90-tallsrocken som kunne gått rett inn i bandet til James Brown. Paradenummeret "Fool's Gold" er nesten bare en trommegroove og en basslinje. Men bassist Mani og Reni har kommet ut av det akkurat så mye at det ikke helt sitter lenger. I perioder under den over ti minutter lange "Fool's Gold" på Øya var de igjen sammenføyd i en groove, til Squire kom og ødela, med meningsløse mengder stadionrock-lyd. Og i låten etter var de falt fra hverandre igjen. Mot slutten kom "Waterfall"/baklengsdelen "Don't Stop" og ble et høydepunkt, det er en låt som disiplinerer Squire til å gjenta det sentrale sirklende riffet uten å skli ut, og utførelsen får fram hvordan Stone Roses kunne oppleves som verdens beste band, en stakket stund i rockhistorien. Men det ble for sjelden. Og igjen, i låten etter, gitarorgien "Love Spreads" spilte Squire for seg selv igjen. De avsluttet med "I Am The Resurrection", uten at det gjensto en følelse av at de var blitt verken gjenfødt eller fullstendig rehabilitert.
Stone Roses var et stort plakatnavn, men dette ble ikke en av Øyas klassiske gjenforeningskonserter. Både PUlp og My Bloody Valentine fremsto både kulturelt relevante og musikalsk selvsikre, da de gjorde comeback henholdsvis ifjor og i 2008, med uforglemmelige konserter på Øyas hovedscene . Stone Roses var ikke dårlige nok til å være en skandale, heller ikke bra nok til å være virkelig artig. Får håpe Oasis-gjenforeningen blir bedre.
