Annonse
Flemming Rose refser Erna Solberg. FOTO: ARNE OVE BERGO

Rose refser Ernas krenkevern

Erna Solberg føyer seg inn i rekken av europeiske politikere som vil innskrenke ytringsfriheten. Det mener Flemming Rose, redaktøren som publiserte Muhammed-tegningene.

Annonse
Kultur

 

– Det er svært problematisk at Erna Solberg sier dette. Jeg skulle ønske statsministeren heller kunne si: Ingen har rett til ikke å bli krenket.

Det mener Flemming Rose, den danske redaktøren som publiserte Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten i 2005, og utløste en internasjonal krise. Ti år etter, i kjølvannet av terrorangrepet på Charlie Hebdo, har han skrevet en ny bok om ytringsfrihetens kår i dagens Europa: «Hymne til friheten», som utgis på norsk denne uka.

Nå reagerer han kraftig på regjeringens erklæring om hatytringer, med statsminister Erna Solbergs uttalelser om vern mot krenkende ytringer («Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes»).

– Dette kan ikke være særlig gjennomtenkt. Det er et utsagn som kan brukes og misbrukes til å begrense ytringsfriheten, mener Flemming Rose.

Les kommentar: Den dagen ble vi alle Charlie (Mode Steinkjer)

«Forrykt»

Rose hadde så smått gått lei og trukket seg tilbake fra Muhammed-debatten, forteller han i sin nye bok. Men angrepene på Charlie Hebdo i januar 2015, og skuddene på debattmøtet i København måneden etter, gjorde at han igjen tok ordet, og skrev bok. Den siste tida har han gjort begrenset med debatter og intervjuer. Men han kommenterte Erna Solbergs ønske om å beskytte mot krenking tidligere i år på debatt hos Norsk Redaktørforening i Oslo. Her karakteriserte han Solbergs politikkforslag som «sjokkerende» og «forrykt». Han utdyper overfor Dagsavisen:

– Jeg skjønner Erna Solbergs ønske om å skape et ytringsklima hvor den enkelte kan føle seg trygg, og si hva han eller hun mener, uten å bli utsatt for hatefulle ytringer. Men i et multireligiøst samfunn vil det være forskjellige oppfatninger av hva som er hatefullt og hva som er meningsfullt.

– Det blir særlig problematisk når det er en statsminister som sier dette. Fordi hun sitter med makten til å bestemme hva som er hatefulle ytringer, og kan slå ned på det om hun ønsker. Krenkende ytringer defineres gjerne som ytringer man er uenige i. Derfor kan dette fort forstås som en invitasjon til å slå ned på det man er uenig i.

– Hvilke tiltak vil hun nå foreslå i forlengelsen av sin erklæring? Hva vil hun gjøre? Og hva har dette å si for satire? Om diktet til den tyske komikeren Böhmermann var blitt publisert i Norge, og Erdogan fant det krenkende, ville hun da gått til straffeforfølgelse? Hva om en norsk avis gjengir diktet og tyrkere i Norge føler seg krenket, vil Solberg straffe avisen som publiserte det, spør Rose.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Viktig debatt

Han mener regjeringens forslag til krenkevern kan hindre viktig samfunnsdebatt, og trekker linjer til karikaturdebatten:

– Den store utfordringen for alle europeiske stater er: Hvordan håndtere et voksende kulturelt og religiøst mangfold, samtidig som man insisterer på fundamentale rettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Altfor mange politikere mener denne utfordringen må besvares med mindre ytringsrom, mindre ytringsfrihet. Men ønsker vi et kulturelt mangfold velkommen, må vi også ønske ytringsmangfoldet velkommen.

– Jeg er ingen tilhenger av krenke bare for å krenke. Jeg foretrekker en sivilisert, offentlig samtale. Men når vi er så forskjellige, vil vi støte sammen rundt en rekke temaer – det være seg homofili, alkohol, kvinners rettigheter, religionens plass i det offentlige rom: Det må vi ikke legge lokk på. Vi må håndtere uenighetene innenfor rammene av det liberale demokrati. Politikerne skal ikke prøve å begrense denne debatten.

– For å trekke en parallell til krisen rundt Muhammed-karikaturene: All vold fant sted i land der det var forbudt å trykke Muhammed-karikaturer. Man grep ikke til vold i de land der det var en vidtgående ytringsfrihet. Svaret kan ikke være å innføre ytterligere begrensninger på ytringsfriheten, mener Rose.

– Så jeg er overrasket over denne erklæringen. Man kan få inntrykk av at debatten etter Muhammed-karikaturene de siste ti årene har gått helt over hodet på den norske regjeringen.

– Ellers har Norge skilt seg positivt ut i denne debatten de siste årene: Man har avskaffet blasfemiparagrafen, man har færre domfellelser for rasisme enn i Sverige og Danmark, man straffer ikke forherligelse av terror. I det norske sivilsamfunn, og på Stortinget, har det kommet en rekke nye debattører med muslimsk bakgrunn. Det er en positiv utvikling. Mens den danske regjering har foreslått konkrete tiltak for å begrense ytringsfriheten. For bare noen uker siden sa den danske statsminister at han ønsket å kriminalisere ytringer som undergraver det danske samfunn. Da er man tilbake til de samme rammer for ytringer som man hadde under Sovjet-kommunismen, der man kom i Gulag for å uttale seg undergravende om den sovjetiske samfunssystem, sier Rose.

– Videre vil vår danske statsminister stenge moskeer, straffeforfølge danske imamer, og nekte utenlandske imamer innreise til Danmark. Jeg er kritisk til alle slike tiltak. I et liberalt demokrati skal man aldri kriminalisere meninger, uansett hvor forkastelige og anti-demokratiske de er. Det prinsippet praktiserte vi i de nordiske land under den kalde krigen, og vi vant den kalde krigen, selv med en totalitær stormakt som nabo. I dag er den totalitære trusselen er en annen, men det er ingen grunn til å innføre mer vidtrekkende begrensninger på ytringsfriheten nå enn den gang.

Les også: Karikaturhonnør

Sikkerhetsvakter

Når Dagsavisen møter Flemming Rose, i lokalene til hans norske forlag Cappelen Damm, ser vi først sikkerhetsvakter på gaten, både i og utenfor den svarte bilen som frakter ham. Inne ved resepsjonen står det en sikkerhetsvakt, og det er sikkerhetsvakter flere steder i etasjen der Flemming Rose venter på oss i et møterom. Vanligvis når vi intervjuer forfattere på Cappelen Damm, finner det sted i forlagets kafé og bokhandel på gatenivå.

 Sannsynligvis må jeg leve resten av livet med et sikkerhetsproblem. Jeg står på al-Qaidas dødsliste. For seks-sju år siden trodde jeg at det ville gå over. Men det går ikke bort. Det vil være en faktor resten av mitt liv. Det må jeg håndtere, sier Rose.

 Det er grenseoverskridende, ja unaturlig, at jeg i Danmark, ett av verdens fredeligste land, må ha livvakt for noe jeg har sagt og publisert. Samtidig har kraften i denne debatten gitt meg mulighet til å ytre meg om ting jeg synes er viktige, på en større scene enn jeg ellers ville hatt. Jeg kan holde foredrag over hele verden, og bøkene mine kommer ut på en rekke språk.

Angrepet

Flemming Rose var på jobb i Jyllandspostens redaksjon 7. januar 2015, da to terrorister angrep lokalene til satirebladet Charlie Hebdo og drepte 12 personer. Charlie Hebdo var blant de internasjonale publikasjonene som trykket Muhammed-tegningene fra Jyllandsposten i 2006. Blant de drepte var flere medarbeidere som Rose kjente og hadde jobbet med. Den drepte redaktøren i Charlie Hebdo, Stephanne Charbonnier, sto på samme dødsliste som Flemming Rose.

 Det var helt forferdelig dag, sier Rose og blir stille, der han ellers lar det ene argumentet ta det andre, i en engasjert strøm.

 Ingen som har fulgt med de siste ti årene, kan si at det kom overraskende. Likevel var det sjokkerende. Jeg hadde ansvar for dekningen av attentatet i Jyllandsposten, og ble ringt ned av medier fra hele verden, mens meldingene kom om at mennesker jeg kjente var blitt drept. Det er den verste arbeidsdagen jeg har hatt i hele mitt liv som journalist og redaktør. Om jeg ble redd? Nei, det ble jeg ikke. Men jeg var «ked av det». Jeg følte meg lammet. Og svært trist. Det satt langt inne å klare å skrive om det til avisen.

 Mange av mine kolleger på Jyllandsposten tenkte: Det kunne like gjerne vært oss. Selv har jeg levd med denne trusselen over en lang periode. Det er blitt en del av hverdagen. Men når sånt skjer, blir man minnet om at dette er alvorlig, dette er virkeligheten vi må leve med.

I «Hymne til friheten» skriver Rose om reaksjonene på angrepene, og hvordan støtten gikk over til kritikk av Charlie Hebdo.

 Umiddelbart ble jeg rørt over de store demonstrasjonene i Paris. Jeg var glad for at så mange uttrykte solidaritet med de drepte. Men allerede da hadde jeg mine forbehold. Folk var opprørt over at man kunne drepe tegnere. Men det var mer en fordømmelse av vold enn støtte til Charlie Hebdo. Snart kom kritikken mot bladet og tegnerne – at de hadde oppfordret til vold, at de hadde provosert, at de selv hadde bedt om det – dette kjente jeg igjen fra ti år tilbake. Men det er helt grunnleggende å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere hva de vil, uansett. 

Uenig med Charlie

I boka møter Rose medarbeidere fra Charlie Hebdo, og diskuterer friskt med dem. De viser seg å være svært uenige.

 Det er jo noe av det flotte, at vi kan være uenige, smiler Rose.

 Jyllandsposten er en liberal avis, Charlie Hebdo er et aktivistisk sosialistisk magasin. Sammen forsvarer vi retten til å publisere religiøs satire. Men Charlie Hebdo støtter lovgiving som kriminaliserer Holocaust-fornektelse, oppfordring til terror og hatefulle ytringer. Jeg er imot alle disse tre former for begrensning av ytringsfriheten. Der mener jeg Charlie Hebdo er inkonsekvente. Skal vi bekjempe holdninger, må vi ta dem opp til debatt og få dem fram i lyset. Man endrer ikke holdninger ved å forby dem, sier Rose. 

Godt mottatt

I årene etter Muhammed-striden har Rose vært en svært omdiskutert figur også hjemme i Danmark. Ikke minst er han blitt kritisert i borgerlige Jylland-Postens søsteravis, den kulturradikale Politiken. Men hans siste bok har blitt godt mottatt av danske kritikere, også i Politiken. Der fastslo avisens litteraturredaktør: «Alle som har redusert Rose til en brannstifter, bør ha plikt til å lese denne boken». Rose smiler fornøyd når Dagsavisen refererer denne anmeldelsen:

  I Danmark har det skjedd en gradvis endring i forhold til min person. Jeg er blitt mer mainstream.  Debatten har endret seg. I fjor fikk jeg Den Danske Publicistprisen, en pris som vanligvis ikke deles ut til folk i det sjiktet jeg hører til politisk. Det ville ikke skjedd for ti år siden. Så det har skjedd noe også på venstresiden i Danmark. Også i Politiken ser jeg ledende kommentatorer og redaktører som er enige med meg. Jeg er ikke lenger «persona non grata». Man skal alltid være mistenksom når man får ros fra andre enn sine barn. Men dette er et uttrykk for at debatten har flyttet seg. Og at jeg med tiden har fått mulighet til å utdype det jeg mener, etablere en kontekst rundt det jeg mener og gjør.

  Selve Muhammed-karikaturene har alle sterke meninger om, i Norge så vel som Danmark. Vil du få fart på et middagsselskap, er det bare å ta opp Muhammed-karikaturene, da blir alle hissige. Så har jeg tenkt OK, siden folk ikke vil endre posisjoner her: Hva om vi lar være å diskutere tegningene i seg selv, og heller tar opp temaene som tegningene aktualiserte: Toleranse–frihet, mindretall-flertall, individ-gruppe, makt-avmakt, religionskritikk, ytringsfrihetens grenser. Dette er problemstillinger som vil følge oss i årtier framover. Muhammedkarikaturene var den ene hendelse som konsentrerte disse debattene til en. 

Angrer du?

Angrer du på noe?

Rose smiler litt mer forsiktig, ser ned på hendene, gnir dem sammen:

  Søren Kierkegaard sa: Livet leves forlengs og forstås baklengs. Det er etpar ting å si om det, begynner han:

 Som publisist, redaktør og journalist gir prosjektet stadig mening. Det var en logisk måte å reagere på. Spørsmålet om det er riktig eller galt å sensurere kunst, at kunstnere sensurerer seg selv – ja, så inviter tegnere til å tegne Muhammed, og publiser resultatet! Det gir mening journalistisk.

 Konsekvensene - det er noe helt annet. «Du burde visst at dette ble bråk», fikk jeg gjerne høre. Bullshit! Det er etterrasjonalisering. Det hadde vært offentliggjort teninger av Muhammed tidligere uten at det hadde blitt oppstandelse. En islamekspert som var kritisk til å publisere tegningene, sa til meg i 2005 at «dette blir aldri noen internasjonal krise».  Det var ingen logisk determinisme i hvordan dette utviklet seg.

– Jeg mener ikke at det er verd å ofre et menneskeliv for en tegning. Men hva gjør du som redaktør hvis andre mener det er lov å drepe på grunn av en tegning? Skal du akseptere attentatmannens veto? Lar du være å publisere, gjør du nøyaktig det trusselmannen ønsker. Får du mindre trusler om du bøyer deg? Tvert imot. Du får flere. For det viser at trusselmennenes forretningsmodell fungerer. Hvorfor skal de stoppe da? Spør Rose retorisk.

 Men dette er et dilemma den enkelte redaktør, den enkelte samfunnsborger, må ta stilling til. Det finnes ingen fasit. 

Les også: Norske jøder holder pusten

Pusle med russisk

Før Flemming Rose ble journalist studerte han russisk på universitetet i København. På 90-tallet var Flemming Rose korrespondent i Moskva for Jyllandsposten, før han ble kulturredaktør oversatte han russisk litteratur til dansk. Det har han tenkt å ta opp igjen, forteller han i sin nye bok. Han sluttet som redaktør i Jyllandsposten i 2015 og har nå flere bokprosjekter på gang.

 Hender det at du blir lei Muhammed-debatten? Ville du heller bare syslet med russisk litteratur i ro og mak?

 Ja, det kunne jeg godt tenke meg. Jeg ville gjerne skrevet bok om den russiske revolusjonen, til hundreårsmarkeringen i 2017. Men det rekker jeg neppe, konstaterer Rose.

 At jeg trådte tilbake som redaktør i Jyllandsposten var jo også for å bruke mer tid på denne debatten. Ting jeg har tenkt på og diskutert de siste 10 årene er blitt forsterket av flyktningkrisen og innvandringen til Europa. Hvordan håndtere mangfold uten å gå på akkord med ytringsfriheten? Europeiske politikere er parat til å begrense ytringsfriheten. Den debatten vil jeg gjerne være med i.

Annonse